Martine Røiseland har fartet mye i jobbsammenheng, som kommunikasjonssjef i Klima- og miljødepartementet, journalist og i Nærings- og fiskeridepartementet. Her avbildet sammen med en kongekrabbe i Berlevåg i Finnmark.

Byråkraten: – Jeg har en høne å plukke med byråkratspråket

– Klarspråk er en fanesak, men det er en kamp hver dag, sier Martine Røiseland (48). Etter å ha jobbet lenger som journalist enn byråkrat, gjorde hun comeback til byråkratiet i februar og ble Klima- og miljødepartementets nye kommunikasjonssjef.

Publisert Oppdatert

Martine Røiseland kontakter journalister, håndterer mediehenvendelser og jobber tett med politisk ledelse som Klima- og miljødepartementets kommunikasjonssjef.

– Nylig var jeg med klima- og miljøministeren på et skolebesøk til fjerdeklassinger i Trondheim. Der fikk han kritiske spørsmål som: «Hvordan kom du deg hit? Svar helt ærlig!» Da statsråden svarte at han hadde tatt fly, kom det et oppgitt sukk fra spørsmålsstilleren, forteller Røiseland.

Byråkraten:

Byråkratiet er selve bautaen i samfunnet vårt, og byråkratene er tannhjulene som får det hele til å gå rundt. Men hvem er de egentlig, alle disse byråkratene som sitter på kontorer og i åpne landskap i departementer og direktorater over det ganske land? Og hva driver de egentlig med? I denne spalten får du møte noen av dem.

Hvordan starter du dagen?

Den starter ganske tidlig, og aller helst med en liten yogaøkt sammen med hund og datter på stuegulvet. Så er det nyheter på øret på vei til toget, og fem minutter med nesa i en bok før arbeidsdagen starter.

Hva er det beste med jobben din?

Alle de flinke og hyggelige folka. I tillegg er det et viktig og kjempespennende fagfelt, som alle har en formening om – voksne som barn. Engasjementet og den kritiske holdningen som vi for eksempel møtte på skolebesøket i Trondheim, gir håp for fremtiden. Og vent – jeg må jo nevne at det også var første gang i karrieren der jeg ble bedt om å skrive autografer. For et høydepunkt!

Og hva liker du minst?

All tiden som går med på avklaringer, frem og tilbake internt, eller mellom departementer. Mitt første halvår som byråkrat hadde jeg kronisk sjokk. Jeg kom fra en veldig flat organisasjon, med kjappe avgjørelser. Det å måtte klarere opp og ned i mente var en stor overgang. En god nummer to på lista er lange møter – noen burde innføre en maksgrense på 40 minutter.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Det tenker jeg faktisk ganske ofte på. Jeg merker jeg kan bli litt gnien på vegne av fellesskapet.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Jeg overraskes stadig over hvor mange morsomme og interessante kollegaer jeg har. Når det er sagt, så har jeg en høne å plukke med byråkratspråket. Klarspråk er en fanesak, men det er en kamp, hver dag.

Er du stolt over å være byråkrat?

Så klart, det er en hedersbetegnelse.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Det er vanskelig å komme unna Ukraina og Gaza. Jeg er vel også nesten programforpliktet til å si natur- og klimakrisen, som jeg riktignok har et oppriktig engasjement for. På det mer trivielle plan: Signalfeil på toget og den evig lange vinteren.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Det er en skikkelig klisje: å drive et lite overnattingssted i Sør-Frankrike. Jeg er veldig frankofil, og håper jeg med tiden kan pusse på fransken, som med årene har forfalt.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Jeg har en forkjærlighet for romaner om livet i det gamle Sovjet. Guzel Jakhina sin Zulejkha åpner øynene, Det åttende livet (til Brilka) skrevet av Nino Haratischwili og boka jeg leser nå, Det store grønne teltet av Ljudmila Ulitskaja, er alle fantastiske og skremmende historier!



Powered by Labrador CMS