Meninger

Colombia's president Gustavo Petro og visepresident Francia Marquez vil satse på fornybar energi og skogforvaltning med utgangspunkt i urfolks rettigheter. Petro vil ha global stans i letingen etter olje, skriver Benedicte Bull.
Colombia's president Gustavo Petro og visepresident Francia Marquez vil satse på fornybar energi og skogforvaltning med utgangspunkt i urfolks rettigheter. Petro vil ha global stans i letingen etter olje, skriver Benedicte Bull.

Kan Latin-Amerika vise vei mot et grønnere samfunn?

Når flere venstrekandidater på rad vinner valg i Latin-Amerika er mediene snare med å trekke konklusjonen at en ny «venstrebølge» er på vei. Men de nylige valgene av Gustavo Petro i Colombia og Gabriel Boric i Chile er ikke en gjentakelse av 2000-tallets rødmaling av Latin-Amerika. Deres politiske program, og endringene i Colombia og Chile som har brakt dem til makten, tyder snarere på at Latin-Amerika kan gå foran i et grønt skifte.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har vært noen vanskelige år i Latin-Amerika – ikke bare for mennesker men også miljø. Avskoging og drap på miljøaktivister i Brasil og Colombia; ulovlig gruvedrift, hogst, og plyndring av naturen for å utvinne mineraler i Venezuela; og urfolk som taper i kampen for vann, jord og skog mot gruve- og oljeselskaper, er bare noen av nyhetene vi har fått daglig. Fornybarrevolusjonen krever utvinning av metaller og mineraler, og er heller ikke alltid så fornybar i Latin-Amerika. Men samtidig har det vokst frem politiske bevegelser som setter miljø i sentrum. De siste valgene i Chile og Colombia er blant annet resultater av det. Om Boric’ og Petro sine politikk blir gjennomført, kan Chile og Colombia bli foregangsland i å etablere det akademikerne lenge har kalt ‘demokratiske grønne stater’. Men det er mange hindre på veien.

I begge landene startet de politiske endringene med massedemonstrasjoner i 2019 med utgangspunkt i forverring av levekår og ulikhet. Utgangspunktet var ulikt: I Chile var bakgrunnen over 30 år med en markedsstyrt forvaltning av både velferd og miljø basert på grunnloven fra diktator Augusto Pinochets tid; i Colombia var bakgrunnen økende fattigdom i storbyene og manglende gjennomføring av fredsavtalen fra 2016 – og dermed ny vold – på landsbygda. Men ganske like tema krystalliserte seg i kravene fra demonstrantene: bedre fordeling, en slutt på rovdrift på naturen, og slutt på statens voldsbruk og korrupsjon. Og i begge land kan man være i ferd med å lykkes med det som man så sjelden får til etter omfattende demonstrasjoner: å kanalisere protestene inn i demokratiske politiske prosjekter.

Fremgang for feminister og miljøvernere

I Chile skjedde det etter ‘fredsavtalen’ mellom regjeringen og en opposisjon knyttet til de mange sosiale bevegelsene som protesterte, 15. november 2020. Den skisserte en vei frem mot en ny grunnlov. Før den var ferdig vant den tidligere student- og demonstrasjonslederen Gabriel Boric presidentvalget, med støtte fra en bred koalisjon av partier, og sosiale organisasjoner. Blant dem er det spesielt to bevegelser som er styrket de siste årene: feministene og miljøvernerne. Sistnevnte har fått stadig større gjennomslag etter at folk flest merker konsekvensene av kombinasjonen av en markedsstyrt naturforvaltning og klimaendringer, særlig i form av tørke og vannmangel. Første utkastet til en ny grunnlov ble presentert i mai i år. Det går lenger enn noen annen grunnlov i verden blant annet ved å gi naturen egne rettigheter, beskytte vann og skog, og å etablere mangfold som et styrende prinsipp, både når det gjelder natur, etnisitet og kjønnsidentitet. Den tar også radikale grep for likestilling og urfolksrettigheter. Og den vil styrke satsningen på omlegging til fornybar energi, og internasjonalt samarbeid om klima og beskyttelse av marine ressurser, som allerede har vært på plass i flere år. Inspirasjonen fra både urfolkstenkning, feminisme og en internasjonal ‘nedvekst’ bevegelse er tydelig.

Ambisjoner om fornybarsatsing i Colombia

I Colombia mislyktes forsøkene på dialog med demonstrantene etter at masseprotestene blusset opp igjen våren 2021. Manglende vilje hos regjeringen til å imøtekomme krav, og hangen til å betrakte demonstrantene som voldelige oppviglere var viktige årsaker til det. Men energien ble kanalisert inn i ulike sosiale bevegelser, ikke minst urfolksbevegelser og bidro til at venstresidens Gustavo Petro klarte å mobilisere nok stemmer til å vinne presidentvalget 19. juni. Det kan han ikke minst takke sin visepresidentkandidat for. Afro-Colombianer og miljøaktivist Francia Marquez har opparbeidet seg en posisjon både som symbol for ‘kampen nedenfra’ og som en modig leder. Petro selv har også lenge hatt et tydelig miljøfokus, til tross for forankringen på en tradisjonell venstreside i Colombia. Programmet deres ønsker å etablere en «livsbasert økonomi» med blant annet omlegging til fornybar energi, sirkulærøkonomi, en ny skogforvaltning basert på urfolksrettigheter og naturmangfold, og forvaltning av jord med utgangspunkt i beskyttelse av vannressurser. Petro vil også gå i bresjen for en global allianse for stans i oljeproduksjon, selv om olje utgjør en tredjedel av Colombias eksportinntekter.

Krevende sikkerhetssituasjon

Det er en lang vei fra programmer og grunnlover til endring i praksis. De to viktigste snublesteinene heter sikkerhet og økonomi. Gabriel Boric har allerede måttet forholde seg til krav om tunge tiltak for å stagge voldsbruk i konflikten mellom urfolksgruppa Mapuchene, lokalbefolkning og stat. Økende kriminalitet har også bidratt til at hans popularitet synker, og med det også aksepten for grunnlovsforslaget. Colombias sikkerhetsutfordringer er langt mer omfattende. Volden som manglende statlig tilstedeværelse, oppblomstring av paramilitære grupper, gjenværende geriljagrupper og kokainkarteller, skaper, løses ikke over natten gjennom demokratiske institusjoner og politiske avtaler, uansett hvor omfattende de er. Begge land er også preget av krisen som koronapandemien skapte, samt prisstigning med direkte konsekvenser for folks lommebøker – og mager. Begge regjeringene vil gjennomføre skattereformer for å finansiere økte velferdsutgifter, og vil møte motstand fra mektige eliter. Særlig Colombia har også store underskudd etter pandemien å dekke inn. Det må inngås vanskelige kompromisser, og manglende gjennomføringsevne kan resultere i popularitetsfall og svekkede regjeringer.

Store skritt i riktig retning

Det de to politiske prosjektene i Chile og Colombia har vist er likevel viktig. For det første har man klart å kanalisere omfattende sosial misnøye inn i demokratiske prosesser, og bragt partier forankret i brede sosiale bevegelser til makten gjennom politisk mobilisering og forbilledlige valg. For det andre har man klart å skape et samlende narrativ og en visjon for en annen verden, som svar på ulikhets-, klima- og naturmangfoldskrisene. I motsetning til hva som skjedde under forrige venstrebølge i Latin-Amerika, ser vi så langt i Chile verken maktkonsentrasjon i presidentens hender og undergravning av demokratiet, eller vilje til å «ressursutvinne» seg ut av vanskelige økonomiske valg. Tiden vil vise hvilke av mange ulike tendenser i Colombias regjeringskoalisjon som vil vinne frem, men lite tyder på at vi får en gjentakelse av nabolandet Venezuelas autoritære katastrofe.

Det som er sikkert er at om bevegelsene som Boric og Petro leder klarer å gjennomføre om så bare halvparten av den samfunnsomleggingen mot et grønnere og mer rettferdig samfunn som deres program og støttespillere lover, så vil de være til inspirasjon for en hel verden som skriker etter nye visjoner og håp.

Powered by Labrador CMS