De bryter FNs menneskerettigheter, og får samtidig arrangere et gigantisk FN-møte, skriver KFUK-KFUMs Benedicte Steinbakk om Egypt og det nylig avholdte klimatoppmøtet.
De bryter FNs menneskerettigheter, og får samtidig arrangere et gigantisk FN-møte, skriver KFUK-KFUMs Benedicte Steinbakk om Egypt og det nylig avholdte klimatoppmøtet.

Meninger:

Det var kamera i taxiene og telefonene hørte oss

Årets klimatoppmøte ble arrangert i Egypt, et tilsynelatende idyllisk ferieparadis. Snorkling, pyramider, billige priser og en stekende sol i november er veldig attraktivt for turister. Men å dra dit som klimaaktivist kan være direkte farlig.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Egypt er et autokratisk land, der menneskerettigheter blir systematisk brutt og kvinnesynet er brutalt nedverdigende. Staten følger med på hva som postes i sosiale medier, og det er ulovlig å protestere eller kritisere myndighetene. Det er flere journalister som arresteres her enn i Russland.

Om jeg hadde blitt satt i fengsel, kommer jeg heldigvis fra et land som vil bistå for å hente meg ut. Men deltakere fra for eksempel Sudan, der man heller ikke har lov å være aktivist, ville antakelig blitt etterlatt. Man kunne i verste fall risikert bortføring.

At et internasjonalt FN-møte for å redde klimakrisa arrangeres under slike sikkerhetsvilkår, er problematisk. Grønnvaskingen når enda et nivå når demokratiske tradisjoner undergraves i møtet.

Legitimt politisk virkemiddel

På klimatoppmøtet i Glasgow i fjor demonstrerte over 100 000 mennesker i byen. Folk reiste langt for å delta og vise støtte til observatørene på FNs klimatoppmøte.

Vi observatører representerer sivilbefolkningen, vi skal være vaktbikkjer som påvirker delegasjoner og politikere på toppmøtet.

Demonstrasjoner er et viktig, legitimt politisk virkemiddel for å legge press på og styrke politikken som legges på bordet.

Det er påfallende at klimatoppmøtet ble arrangert i Sharm el-Sheikh og ikke i storbyen Kairo. Sharm El-Sheikh er en liten turistby midt mellom Sinaifjellene og Rødehavet, totalt isolert fra omverden. Det er ingen sivilbefolkning bortsett fra dem som jobber i turistsjappene eller på hotellene, og slik kan store beslutninger foretas uten at verdens sivilsamfunn får samlet seg ordentlig.

Inne på et nøytralt FN-område er det strenge regler for hvordan protester kan foregå. Vi fikk ikke nevne land eller kle oss i land-farger. Eksempelvis ble en en klimaaktivist fra Ukraina nektet å tale fordi han var kledd i blått og gult fra topp til tå. Det var sterke reaksjoner og mindre demonstrasjoner innendørs på årets møte, og jeg ble kjent med miljøaktivister fra både regnskogen, Sudan og Palestina, men den gigantiske mobiliseringen var umulig å få til.

Å kunne demonstrere fritt, tydelig og stille noen til ansvar er et viktig politisk virkemiddel som vi må verne om. I år fikk jeg følelsen av at FN er en eksklusiv klubb der ting skjer bak lukkede dører. I prinsippet skal det være et gjennomsiktig system der beslutningstakere holdes ansvarlig av sivilsamfunnet.

Virkelighetsfjernt

Jeg ble personlig preget av å være klimaaktivist i Egypt. Staten overvåker sosiale medier, og journalister og aktivister utsettes for digitale angrep og forfølgelse. Ethvert tegn på å fornærme styresmakten eller kulturen, straffes hardt.

Det var kamera i taxiene og telefonene hørte oss, og jeg var redd for hva jeg fortalte til journalister som spurte om demonstrasjoner. Alt som postes i sosiale medier, blir analysert. Flere TikTok-brukere er blitt arrestert for uskyldige dansevideoer.

Noen ganger gikk jeg ut av FN-området og tenkte: «Har jeg sagt noe altfor tydelig i dag?»

Jeg kjente på frykt om noen kunne hente meg ved utgangen. Jeg tok meg selv i å avlære meg visse setninger, for at det ikke skulle glippe.

Hjemme på norsk jord må jeg jobbe med å komme tilbake til mine egentlige tanker. Opplevelsene fra to uker på COP 27 er helt virkelighetsfjernt fra livet i Norge, der vi har ytringsfrihet og legitim makt til å klage på våre politikere.

En dag unnet jeg meg litt tid til å bade på stranda for å slappe av, og da så jeg ut på nabolandet Saudi-Arabia. Det var en sterk påminnelse om at menneskerettigheter er langt, langt unna her.

Signaliserer stor politisk fiasko

Det er ironisk at klimatoppmøtet holdes i Egypt når landet har forsvinnende lite interesse av å føre en ambisiøs miljøkamp. De forhindret forhandlingene i å komme framover, og det ble en seig siste uke i motbakke for mange forhandlere.

Presidentskapet skal være nøytrale og skrive en oppsummeringstekst som balanserer diskusjonen, og det var tydelig misnøye blant forhandlere når det ble åpenbart skjevt. Første utkast til tekst kom altfor sent, og det ble intenst i innspurten når man prøvde å redde klimatoppmøtet fra å bli fullstendig betydningsløst.

Hvis slutteksten ikke er mer ambisiøs enn det forrige klimatoppmøtet, har man ikke kommet fremover i internasjonal klimapolitikk. Det signaliserer en stor politisk fiasko og et tilbakesteg. Å føre en progressiv miljøkamp virket umulig når systemet gikk imot oss.

Sivilsamfunnet skal presse forhandlingene, og det virkemiddelet svekkes under et slikt autokrati. At 700 journalister og aktivister ble forfulgt og fengslet i Egypt mellom 1. oktober og 14. november i år, er et paradoks uten like.

Neste år skal FNs klimatoppmøte holdes i De Forente Arabiske Emirater, hvor klimautsendingen også er leder av det statlige oljeselskapet. Enda et land som fornekter menneskerettigheter og har lite interesse av å drive miljøkamp.

Jeg frykter en udemokratisk utvikling av klimatoppmøter når møtene kan brukes til å grønnvaske nasjoner.

Powered by Labrador CMS