Trekantdrama på Nilen

Egypt har alliert seg med Sudan, de har holdt felles militærøvelser med deltakelse av flyvåpen og spesialstyrker, og i slutten av mars sa Egypts president Abdel Fattah el-Sisi at «ingen kan ta en dråpe av Egypts vann».

Konflikten mellom Etiopia og Egypt har dominert forståelsen av striden om deling av vann fra Nilen. Men det fins også en annen fortelling, som det sjelden snakkes om og som angår forholdet mellom Egypt og Sudan. Ifølge denne er det først og fremst Sudan, ikke Etiopia, som utgjør den største trusselen mot Egypts fremtidige bruk av vann fra Nilen. Og militær-samarbeidet med Egypt er kontroversielt i Khartoum.

Det er mye som står på spill. Egypt er verdens tørreste land og får nesten alt vann fra Nilen. Omtrent 85 prosent av dette kommer fra Etiopia, det aller meste fra Blå-Nilen. Med en befolkning på over 100 millioner må de i dag importere 60 prosent av maten, og de sliter med betydelig vannmangel. Etiopia har en befolkning på nærmere 115 millioner, der fattigdommen også er stor og 60 prosent ikke har strøm, noe Renessansedammen vil bøte på. Etiopierne begynte en beskjeden fylling i fjor, men nå planlegger de å holde tilbake en fjerdedel av gjennomsnittlig årlig vannmengde når regntiden begynner i juli.

Utenrikspolitisk viktig

Lenge før Renessansedammen var påtenkt, har frykten for at Etiopia kunne utnytte sin beliggenhet øverst i Nil-vassdraget til å påvirke elvens vannføring, vært Egypts viktigste utenrikspolitiske sak. Etiopierne har på sin side vært provosert av det de oppfatter som Egypts mangeårige forsøk på å svekke dem ved å skape trøbbel i regionen. For 27 år siden fikk jeg høre av en minister i Addis Abeba at FNs daværende generalsekretær, egypteren Boutros Boutros-Ghali, aldri var nøytral når det kom til utviklingen på Afrikas Horn. Ifølge ministeren passet han på at lovende forsøk på fredsløsninger, for eksempel i Somalia, alltid ble skuslet bort. Nå er tonen uforsonlig, og Addis Abeba anklager blant annet egypterne for å stå bak en alvorlig oppblussing av en gammel grensetvist mellom Etiopia og Sudan.

Til nå har Egypt og Sudan monopolisert bruken av vann fra Nilen, etter en avtale fra 1959 der Egypt kan bruke 55,5 milliarder kubikkmeter (66 prosent) og Sudan 18,5 milliarder kubikkmeter (22 prosent), mens resten fordamper i varmen. Sudan har bygd flere mindre demninger, mens Egypt har den gigantiske Aswan-dammen som kan lagre vann tilsvarende Egypts andel i tre år.

Vil avhjelpe flomproblemer

Etiopia anerkjenner ikke denne avtalen. De krever sin egen andel, og det skaper sinne i Kairo når Addis Abeba mener egypterne må legge om til mer sparsommelig og effektiv bruk av vann og slutte med å ta vann fra Nilen for å dyrke opp ørken-områder. Etiopia vil også forbeholde seg retten til å bruke mer vann fra Blå-Nilen i framtiden. I tillegg vil de ha en samarbeidsavtale for hele Nil-bassenget, inklusive land i Øst-Afrika der Hvit-Nilen har sitt utspring. Seks land har undertegnet en slik avtale, men ikke Egypt og Sudan.

Etiopia har bygd Renessansedammen for å produsere store mengder elektrisk strøm. Etter fyllingen av dammen forventes derfor det årlige utslippet å bli omtrent som i dag. Dammen ligger ikke langt fra grensen til Sudan og vil gi dette landet en rekke fordeler. Den vil avhjelpe omfattende flom-problemer som de år om annet sliter med, nå sist i fjor. Vann-tilførselen vil bli mer forutsigbar, noe som trolig også vil gjøre det mulig å få tre avlinger per år i noen av Sudans store irrigasjonsprosjekter. Det foreligger også en avtale om strøm-leveranse fra Renessansedammen. Sudan har hele tiden gitt sin støtte til byggingen av dammen. Inntil nylig har de kun forlangt at Etiopia utveksler nødvendig informasjon om utslipp og drift slik at de selv kan drifte sine egne dammer, to av dem på Blå-Nilen.

Kan true irrigasjonsvekst

I dag bruker Sudan bare to tredjedeler av sin stipulerte andel av Nil-vannet mens resten renner nordover til Egypt. I Kairo er vann-ministeriet kjent for å drive mer hemmelighold enn forsvarsdepartementet, og det er ikke tilgjengelig informasjon om hvor mye vann egypterne faktisk bruker. Men når vannet blir regulert av Renessansedammen, vil det bli lettere for Sudan å bruke mer vann. Hvis Egypt mister Sudans ubrukte andel, vil det blant annet kunne true egyptiske planer om å ekspandere irrigert jordbruk i den nordlige del av Sinai-ørkenen.

Når Sudan nå allikevel sammen med Egypt forlanger en bindende avtale om fylling og drift av dammen, skyldes det primært at egypterne har fått økt innflytelse i Khartoum etter revolusjonen i 2019.

I 1990-årene begynte Sudans tradisjonelt nære forhold til Egypt å skrante av flere grunner, spesielt de nære bånd mellom det islamistiske Khartoum-regimet og Det muslimske brorskap, og egyptiske anklager om at Sudan sto bak et attentatforsøk på Egypts president Mubarak i Addis Abeba i 1995. Egypt svarte bl.a. med å okkupere Halai‘b-trianglet, et område langs Rødehavet som Sudan hevder rettigheter til. Sudan kunne ikke hindre dette, men daværende president Bashir minnet egypterne om at Nilen rant gjennom Sudan.

Nå er tonen en annen. Sudan gjennomgår en smertefull overgangsperiode, styrt av en skjør koalisjon mellom militære og sivile aktører, der de militære har overtaket, med støtte av Egypt, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. Opptrappingen av grensetvisten med Etiopia har mange årsaker, men mobiliseringen styrker opplagt de militæres posisjon. Og de som er kritiske til egyptisk innflytelse i Sudan, vet godt at Egypt kan skape mye trøbbel, og at de må unngå konfrontasjon.

Måten regjeringen i Sudan så langt har håndtert disse spenningene på er å intensivere den diplomatiske aktivitet for å få til en avtale, i første omgang om hvordan og hvor hurtig Renessansedammen bør fylles opp. Etter resultatløse forhandlinger og skyttel-trafikk mellom afrikanske hovedsteder ivrer de for å få på plass et sterkt meglingsteam bestående av Den afrikanske union (AU), USA, EU og FN, men får ikke støtte fra Etiopia som ønsker en afrikansk løsning og mener USA har vist seg å være partisk.

Flere aktører

Under Trump var USA, sammen med mange arabiske land, viktige støttespillere for Egypt. Men de politiske vindene blåser nå i nye retninger. Hvordan USA vil agere under president Joe Biden er uklart, men Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, som hjalp el-Sisi til makten i Kairo i et militærkupp i 2013 og siden har støttet regimet med betydelige midler, har gjort store investeringer i Etiopia. Emiratene har nå meldt seg som megler. De sitter på alle sider av bordet i regionen, og de ville også gjerne megle i grensekonflikten mellom Sudan og Etiopia, men trakk seg nylig da Sudan avviste et forslag som trakk i tvil territorielle krav basert på tidligere avtaler.

På sikt må ubalansen mellom etterspørsel og tilbud når det gjelder vann fra Nilen møtes ved samordning og samarbeid mellom alle de ni landene som sokner til vassdraget. Akkurat nå er utsiktene dårlige for slikt samarbeid. Men for Blå-Nilen haster det at partene kommer fram til en avtale om fyllingen av Renessansedammen, dernest om Etiopias eventuelle utslippsforpliktelser under langvarig tørke. Slik det ser ut nå, er det nok mulig å få til et kompromiss om det første, men ikke om hva en rettferdig og rimelig fordeling av vannet fra Blå-Nilen i årene framover vil innebære. FNs Sikkerhetsråd hadde saken oppe i fjor sommer. Nå kan den havne der igjen.