Når taushet er prisen å betale for å hjelpe

Hjelpeorganisasjoners hovedoppgave er å redde liv, lindre nød og sikre mennesker verdighet, men samtidig har de også en annen oppgave: De må fortelle om den virkeligheten målgruppene deres lever i.

De er viktige øyne og ører på bakken, og de har troverdighet. I neste omgang er de også en svært viktig stemme på vegne av sivilbefolkningen, ikke minst når presse og menneskerettighetsorganisasjoner nektes tilgang.

Trangere rom for ytringer

Å rapportere om den humanitære virkeligheten og å tale ofrenes sak har gjennom mange år vært viktig for å slå alarm om hjelpebehov, mobilisere ressurser og skape oppmerksomhet som i neste omgang kan hindre eller stanse overgrep.

Men humanitære aktører er også avhengige av myndigheters aksept for deres arbeid. Tilgang til områder, sikkerhetsgarantier, visum og arbeidstillatelser er en del av dette avhengighetsforholdet.

I land etter land ser man at autoritære ledere reduserer rommet for sivilsamfunnet og senker terskelen for å akseptere organisasjoners talsmannsarbeid, forteller kilder i bistandsorganisasjonene. Øst-Afrika er ett område der rommet for frie ytringer har blitt mindre de siste årene.

«Innblanding i indre anliggender» er det vanlige argumentet når autoritære ledere truer eller slår ned på kritikk.

Et viktig spørsmål er om humanitære hjelpere er nødt til å bøye hodet og avstå fra å være talspersoner når maktpersoner smeller geværkolben i bordet. Har de egentlig noe annet valg?

Etiopia suspenderte

Syria, Myanmar, DR Kongo og Venezuela er eksempler fra de siste årene der myndighetene har vært i konflikt med internasjonale organisasjoner og mislikt deres ytringer - med påfølgende mottiltak. Det samme gjelder også i noen grad opprørsgrupper i enkeltland, som kan stille sine krav og true med vold. Kreativiteten er ofte stor når det gjelder å hindre organisasjoner tilgang til områder der den humanitære situasjonen er dårlig eller der overgrep er begått.

Etiopia under den pågående borgerkrigen er et aktuelt eksempel der Flyktninghjelpen og Leger uten grenser er blant de som har vært i myndighetenes unåde. Begge organisasjoner var i en lengre periode nektet tillatelse til å drive hjelpearbeid av Etiopias regjering under ledelse av fredsprisvinneren fra 2019, statsminister Abiy Ahmed.

Når dette skrives - midt under myndighetenes mye omtalte «sult-blokade» av landets nordligste region, Tigray - er situasjonen at Leger uten grenser har fått lov til å gjenoppta sitt hjelpearbeid. Det skjedde etter en tre måneders suspensjon og aktive forhandlinger om fornyet humanitær tilgang. Flyktninghjelpen er derimot fortsatt på myndighetenes forbudsliste, og må forhandle videre.

Anklaget for «desinformasjon»

Etiopiske myndighetsorganer begrunnet suspensjonen av Flyktninghjelpen og Leger uten grenser (internasjonalt kjent som: Norwegian Refugee Council og Médecins Sans Frontières - MSF) med at de hadde spredd «desinformasjon» og hadde benyttet utenlandske ansatte uten nødvendige arbeidstillatelser. MSF ble dessuten beskyldt for å ha «ulovlig importert» og brukt satellitt-radio, uten myndighetsgodkjenning.

Myndighetene viste også til Flyktninghjelpens offentlige uttalelser om konflikten. I krigens første sju måneder var organisasjonen blant de aller tydeligste kritikerne av krigen i Tigray-regionen.

Blant annet kritiserte generalsekretær Jan Egeland ødeleggingen av flyktningleirer for eritreere i Tigray og tok til orde for at humanitære aktører måtte få fri tilgang til konfliktområdene. I tillegg viste organisasjonen til det store antallet internt fordrevne og advarte mot følgene av sult og underernæring for barn og gravide kvinner i en situasjon med fravær av humanitær hjelp.

Kritiserte plyndring av sykehus

MSF hadde på sin side kritisert de krigførende parters ødeleggelse av helsetilbudet i Tigray-regionen. 15. mars i år sendte organisasjonen ut en pressemelding - basert på egne undersøkelser av klinikker og sykehus i den krigsherjede regionen.

«Helseinstitusjoner over hele Etiopias Tigray-region har blitt plyndret, vandalisert og ødelagt i et bevisst og omfattende angrep på helsevesenet, ifølge team fra Médecins Sans Frontières (MSF). Av 106 helseinstitusjoner besøkt av MSF-team mellom midten av desember 2020 og tidlig mars 2021, var nær 70 prosent plyndret og mer enn 30 prosent hadde blitt ødelagt. Kun 13 prosent fungerte normalt.» het det i pressemeldingen.

Pressemeldingen unngikk imidlertid å nevne hvem MSF mente hadde stått bak det «bevisste og omfattende angrepet».

Derimot ble det rapportert at én av fem helseinstitusjoner var okkupert av militære styrker, enten eritreiske eller etiopiske soldater. (De førstnevnte, som spilte en sentral rolle i krigens første måneder, var alliert med den etiopiske regjeringshæren. Sammen inngikk de i en allianse som hadde hatt militær kontroll i regionens byer siden slutten av november året før, journ. anm.)

Sykebiler som krigsbytte

Organisasjonen rapporterte også at de fleste helseinstitusjoner i Tigray-regionen var uten ambulanser etter at det hadde skjedd plyndringer, og det var observert eritreiske soldater som brukte helsetjenestens kjøretøyer til transport av krigsbytte over grensen til hjemlandet. Ved et stort regionsykehus i byen Adigrat var 30 sykebiler tatt av soldater.

«Helsesystemet må raskest mulig gjenopprettes», uttalte MSFs toppsjef Oliver Behn i pressemeldingen - og la til: «(…) Og aller viktigst, væpnede grupper må respektere og beskytte helseinstitusjoner og medisinsk personell.»

Senere ytret MSF sterk kritikk igjen da organisasjonen uttalte at «voldsnivået mot sivile og forbrytelsene som er begått i Tigray er ytterst sjokkerende». Det skjedde etter at tre av organisasjonens egne ansatte ble drept på en landevei i Tigray 24. juni. De tre var spanske Maria Hernandez (35) og de to etiopierne Yohannes Halefom Reda (29) og Tedros Gebremariam (37). De to førstnevnte arbeidet med å koordinere det lokale helseprogrammet. Tedros var prosjektets sjåfør.

Bilen deres ble funnet tom langs veien. Likene ble deretter funnet like ved. Omstendighetene rundt drapene er uklare, og organisasjonens krav til myndighetene om en gransking av forbrytelsen for å finne de skyldige er ikke fulgt opp.

Fikk stopp-ordre

3. august kom meldingen om at etiopiske myndigheter hadde fått nok av Flyktninghjelpen og MSFs ytringer, og begge organisasjoners operasjoner i landet fikk stopp-ordre. For MSF gjaldt det helsearbeidet i regionene Tigray, Amhara, Gambella og Somali. For Flyktninghjelpen gjaldt det alle operasjoner. Hundretusener av mennesker mistet viktige hjelpetilbud som følge av suspensjonene.

- Vi føyer oss etter ordren og har suspendert alle våre operasjoner i landet. Vi er i dialog med myndighetene, sa Flyktninghjelpens regionale talsmann Jeremy Taylor til NTB samme dag.

Uka før hadde en talsmann for etiopiske myndigheter beskyldt hjelpeorganisasjoner for å bevæpne «den andre siden» i Tigray-konflikten, noe som ble blankt avvist av alle humanitære aktører.

Regjeringen mislikte også flere sentrale FN-lederes kritikk av Etiopias manglende samarbeidsvilje overfor humanitære aktører. De kritiserte blant annet regimets dødelige blokade av Tigray-regionen de siste månedene, der befolkningen er blitt hindret tilgang til mat, medisiner og annen humanitær hjelp. Samtidig blir hjelpearbeid vanskeliggjort av angrep på FNs lastebiler, arrestasjoner av sjåfører, manglende drivstoff, strømkutt og blokkerte internett- og telefonlinjer.

Sju FN-sjefer ble utvist

- En skamplett på vår samvittighet, sa FNs nødhjelpssjef Martin Griffiths etter å ha besøkt Tigray-regionen i september

Få dager senere svarte statsminister Abiy gjennom å utvise sju FN-ansatte, blant dem sjefene for Unicef og FNs nødhjelpskontor i landet. Dialogen med regimet om å la dem få bli førte ikke fram.

Per 1. september i år var 23 ansatte i hjelpeorganisasjoner drept under Tigray-krigen, ifølge FN. Verst rammet var den lokale hjelpeorganisasjonen Relief Society of Tigray (REST), en mangeårig partner for norske Utviklingsfondet.

Tolv ansatte i denne organisasjonen, blant dem mange sjåfører, er drept siden krigen brøt ut i november i fjor, i ulike hendelser. Det de hadde til felles var imidlertid at alle var fra den etniske gruppen tigrayere.

Også Kirkens Nødhjelp har samarbeidet med organisasjonen. Hverken Utviklingsfondet eller KN har uttalt seg offentlig om de mange drapene på ansatte i partnerorganisasjonen.

Norske organisasjoner:

- Vi uttaler oss ikke om Etiopia nå

Å tale på vegne av sivile ofre i konfliktområder er problemfylt, innrømmer norske humanitære organisasjoner. Stadig oftere må de «gå på gummisåler» overfor myndighetene for å kunne fortsette å drive hjelpearbeid. Etiopia er et tydelig eksempel.

Bistandsaktuelt stilte spørsmål til en rekke norske organisasjoner både om dilemmaer knyttet til offentlige ytringer i humanitær bistand generelt og om Etiopia spesielt.

Samtlige organisasjoner vi kontaktet hadde programmer i Etiopia. Mens organisasjonene svarer utfyllende på våre generelle spørsmål, blir de tydelig mer forsiktige når det gjelder den aktuelle situasjonen i Etiopia.

- I Etiopia var vi den organisasjonen som først og klarest beskrev situasjonen i Tigray, fra november 2020 til juni 2021. I juli ble vi suspendert, sammen med MSF, av landets myndigheter. Under suspensjonsperioden kan vi ikke uttale oss om forholdene i Etiopia. Det er blant annet på grunn av sikkerheten til våre ansatte, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland.

En halv million ble rammet

Nødhjelpsveteranen beklager sterkt at flere hundre av organisasjonens hjelpearbeidere som følge av suspensjonen ikke har fått videreføre sitt arbeid i Etiopia.

- Det rammer en halv million fordrevne i dyp nød, sier han.

Også generalsekretær i Leger uten grenser Lindis Hurum erkjenner at Etiopia er et svært komplisert tema.

- Vi uttaler oss ikke om Etiopia nå. Det er av hensyn til våre ansattes og pasientenes sikkerhet, fastslår hun, og legger til:

- De spørsmål vi her står overfor går inn i kjernen av de dilemmaer vi som organisasjon har stått i gjennom veldig mange år.

Organisasjonen har i en bok og på sin hjemmeside listet opp en lang liste av dilemmaer helsenødhjelperne har stått i historisk, og der talsmannsrollen ofte har vært vanskelig. Hjelpearbeidet i Etiopia (1984-86), arbeidet før og etter folkemordet mot tutsiene i Rwanda (1994), Srebrenica-massakren, Nord-Korea, Somalia og helseinnsatsen overfor rohingyaene i Myanmar er bare noen eksempler.

- Vår hverdag er fullt av dilemmaer, i vårt tilfelle både prinsipielle, etiske og medisinske. Det ønsker vi å være ærlige om, sier hun.

Kirkens Nødhjelp går heller ikke inn på skyldfordeling eller kritikk av partene i Etiopia-krigen.

- KN har gjentatte ganger oppfordret de stridende parter om å respektere folkeretten og sikre at humanitære aktører får tilgang. Det er et økende antall mennesker som trenger nødhjelp i Etiopia, sier utenlandssjef Arne Næss-Holm.

Paraplyorganisasjonen for norske misjonsorganisasjoner Digni velger også en forsiktig tilnærming.

- Situasjonen i Etiopia er veldig kompleks og polarisert, og vi håper partene kan søke løsninger gjennom dialog. I denne krevende situasjonen må organisasjonene vurdere hvordan deres utspill påvirker utviklingen i Etiopia og hos deres partnere i landet, sier Dignis generalsekretær Hjalmar Bø.

- Vår innflytelse er begrenset

Daglig leder i Utviklingsfondet Jan Thomas Odegard er åpen på at organisasjonen, som har prosjekter en rekke steder i Etiopia, står midt oppe i en rekke dilemmaer der ingen svar nødvendigvis er helt riktige eller gale. Organisasjonen har imidlertid vurdert at det er viktig å bli i landet - og opprettholde det langsiktige arbeidet - heller enn å ytre kritikk.

- Vi har vurdert det slik, sammen med våre partnere, at vi kan fortsette å støtte våre målgrupper tross blokaden av Tigray - uten at vi må uttale oss offentlig. Vi kan bidra mye mer positivt til utviklingen ved å opprettholde støtten til lokalsamfunn i områder der det er mulig, enn om vi skulle kritisere myndighetene. Vi er sikre på at det siste ikke ville hatt noen annen effekt enn at også vi ville blitt suspendert slik at støtten til mange tusen uskyldige og trengende ble satt på pause, sier Odegard.

Han mener organisasjonens ansvar og prioritet først og fremst er hos målgruppene de arbeider for.

- Vi er realistiske og anser ikke at vår organisasjon på noen signifikant måte kan påvirke de nasjonale myndighetene i Etiopia eller andre parter i denne konflikten, sier han.

- Direkte dialog er best

Røde Kors svarer på sin side kun på våre generelle spørsmål og unngår å nevne ordet «Etiopia».

- I all hovedsak skjer dialog med myndigheter og opposisjonsgrupper direkte - altså i møter og ikke gjennom offentligheten. Ved å holde dialogen direkte og ikke offentlig øker også sannsynligheten for å opprettholde tilgang til de som rammes av konflikten. Røde Kors unnlater ikke å påpeke brudd på krigens folkerett og menneskerettighetene, men Røde Kors‘ metode er i første rekke ta dette opp direkte med de ansvarlige, være seg myndigheter eller andre aktører, sier generalsekretær i Røde Kors Bernt Apeland i et svar på vårt spørsmål om hvilke argumenter som taler for eller imot å ytre seg rundt konflikttemaer.

«Hensynet til de ansatte» og «hensynet til sivilbefolkningen» er argumenter som går igjen hos flere av organisasjonene når de tidvis lar være å ytre offentlig kritikk. Ofte velger organisasjonene å dele informasjon med andre aktører som lettere kan håndtere talsmannsrollen uten å møte sanksjoner i ettertid. Menneskerettighetsorganisasjoner eller presse er blant disse. I tillegg gis det informasjon direkte til regjeringer, ambassader og internasjonale organisasjoner som FN.

- Rommet har blitt trangere

Hjalmar Bø i Digni underbygger det flere organisasjoner rapporterer - at rommet for organisasjonenes ytringer har blitt mindre:

- I flere land og områder er det en generelt strammere situasjon for sivilsamfunnet, og Dignis organisasjoner merker det generelle presset. I land som India, Myanmar, Nepal, Etiopia, Kina og flere andre har situasjonen for ikke-statlige organisasjoner blitt strammere og i mange tilfeller enda vanskeligere for trosbaserte organisasjoner og religiøse minoritetsgrupper, sier Bø.

Han viser til eksempler på at offentlige ytringer som er gitt om et enkelt land har blitt plukket opp og ført til problemer i ettertid.

- Noen ganger er det ambassadene i Norge som plukker opp ytringer, og det har ført til reaksjoner. Det er også rapportert at norske organisasjoner har fått utfordringer med visum i Etiopia etter at Flyktninghjelpen kom i fokus i sommer, sier Bø.

Ønsker flere på lag

Også Jan Egeland i Flyktninghjelpen erkjenner at humanitære organisasjoner er under et økende press fra myndighetsorganer og andre væpnede grupper i konfliktområder.

Samtidig er han blant de som - på generelt grunnlag - sterkest vektlegger verdien av talsmannsrollen.

- Humanitære organisasjoner kan ikke være vitner til overgrep uten å fortelle verden og makthaverne i og utenfor landet vi opererer i om grove brudd på fundamentale menneskerettigheter, sier han.

Egeland viser til at Flyktninghjelpen bruker store ressurser på holdningsskapende arbeid som inkluderer uttalelser i internasjonale og regionale medier. Håpet er også å styrke denne siden ved det humanitære arbeidet enda mer i framtida.

- Vi har nylig tatt initiativ til en diskusjon blant de største FN-organisasjonene og de største internasjonale ikke-statlige organisasjonene om å få til en mer omforent og helhetlig front i arbeidet for beskyttelse av og talsmannsarbeid for de menneskene vi gir hjelp til. Flyktninghjelpen kan ikke stå alene, sier han.

Tolv ansatte ble drept, norske partnere tier

23 hjelpearbeidere er så langt drept under den brutale krigen i Etiopia. Tolv av dem arbeidet for den norskstøttede organisasjonen REST - Relief Society of Tigray. De norske partnerne Utviklingsfondet og Kirkens Nødhjelp bekrefter at de ikke har uttalt seg offentlig om drapene.

Noen av drapene skjedde etter at myndighetene i slutten av juni rekvirerte tilsammen ti av RESTs lastebiler og sjåfører. Av disse var det kun fem sjåfører som vendte tilbake uskadd. To ble drept, mens tre er savnet.

Ytterligere ni ble drept i perioden fra og med januar til juli, ifølge FNs humanitære koordinator i landet. FN opplyser ikke hvem som står bak drapene.

- REST har konsekvent sagt at de trenger økonomisk støtte for å hjelpe mennesker i nød, og har ikke bedt oss å fordømme angrepene mot deres folk. Vi har dermed fokusert vår innsats på å skaffe slik støtte heller enn å synes, og har lykkes med å skaffe tilleggsmidler, sier daglig leder i Utviklingsfondet Jan Thomas Odegard.

Han forteller at Utviklingsfondets landdirektør har vært i hyppig kontakt med partnerorganisasjonen, som Utviklingsfondet har hatt et nært forhold til i en årrekke.

- Vi har inntrykk av at REST har gitt den samme beskjeden til de fleste av sine svært mange andre partnere og støttespillere, da vi ikke har sett noen offentlige uttalelser fra noen av disse som fordømmer dødsfallene blant REST-medarbeiderne. Det er vel kun FN som har kritisert disse drapene i mer generelle termer, mens det store fokuset jo har vært på drapet på utenlandske hjelpearbeidere, sier Odegard.

Han viser til at konsekvensene av FNs kritikk ble at flere sentrale FN-ledere ble kastet ut av landet.

- Hadde vi kommet med en offentlig fordømmelse av disse drapene, ville sjansen vært svært stor for at det ville mistolkes og slå tilbake mot vårt og REST sitt arbeid. REST har siden myndighetene overtok kontrollen i Mekele balansert på en svært skarp knivsegg og vært bekymret for å bli stengt ned med de konsekvensene det ville fått for hundretusener av nødstilte, sier Odegard.

Ved siden av angrepene på personell har REST også opplevd at 33 av deres nødhjelpslagre og elleve kontorer er plyndret, samt at 70 kjøretøyer er stjålet under krigen, ifølge Reliefweb.

Organisasjonen har i en årrekke vært en sentral aktør innen både nødhjelp og langsiktig bistand i Etiopia. Den var tidligere nært knyttet til partiet Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF), men har i dag humanitære og langsiktige utviklingsprogrammer i en rekke regioner og ulike etnisiteter er representert i ledelsen. Organisasjonen har også et nært samarbeid med flere FN-organisasjoner og amerikanske USAID.

Det har ikke lykkes Bistandsaktuelt å få en kommentar fra den etiopiske hjelpeorganisasjonen REST.