Hvordan forstå norske Etiopia-venners støtte til Abiy Ahmed?

Den pågående konflikten i Nord-Etiopia har forårsaket grufulle lidelser for sivilbefolkningen. En rekke internasjonale organisasjoner - inkludert FN - og toneangivende internasjonale media har dokumentert hvordan det etiopiske regimet og dets allierte har gjort seg skyldige i alvorlige krigsforbrytelser. Dette har ført til skarp internasjonal kritikk av statsminister Abiy Ahmed. Også i Norge har det vært reist tydelig kritikk. Tidlig i januar kåret eksempelvis Morgenbladet Abiy Ahmed til «årets verste statsleder».

Til tross for bred internasjonal fordømmelse, støtter mange norske «Etiopia-venner» - i hovedsak folk med bakgrunn i norsk misjon - fortsatt opp om Abiy og hans regime. Støtten er først og fremst synlig på sosiale medier, hvor tidligere Etiopia-misjonærer i særdeleshet videreformidler og liker artikler og nyhetsbidrag som reproduserer og bygger opp om etiopiske myndigheters propaganda. I løpet av den siste måneden har dette narrativet også fått spalteplass i avisen Vårt Land: i tillegg til å løfte fram Abiy Ahmed og hans visjoner som løsningen på Etiopias politiske problem, beskyldes vestlige aktører for å ha «bidratt til å destabilisere landet».

Tiet i frykt for utkastelse

Vårt mål med denne kronikken er ikke å diskutere selve konflikten, men å prøve å forstå den fortsatt sterke støtten Abiy og hans politiske prosjekt har i deler av dette miljøet. Det er særlig interessant å se nærmere på hvordan et nærmest totalt fravær av regime-kritikk nå har blitt erstattet av sterk regime-støtte.

Det er her viktig å poengtere at det eksisterer et mangfold av meninger i det norske misjonsmiljøet. Vi velger å fokusere på Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM); den organisasjonen som har lengst historie i Etiopia og som vi selv kjenner best. I tillegg til at førsteforfatter vokste opp i Etiopia som misjonærbarn, var vi begge i perioden 1999-2006 «utsendinger» for NLM hvor vi jobbet med bistand og opplæringsarbeid for den lokale Mekane Yesus-kirken.

De siste 15 årene derimot, har vi arbeidet med forskning innen religion, politikk, bistand og helse i Etiopia. Vi er nå begge ansatt ved University of Florida der vi i tillegg til å ha undervisningsstillinger innen religionsvitenskap og antropologi, er tilknyttet Center for African Studies. I denne kronikken gjør vi nytte av de erfaringene og den kunnskapen vi har opparbeidet oss både som «insidere» og «outsidere» i forhold til det norske misjons- og bistandsmiljøet i Etiopia.

Historisk sett har det norske misjonsmiljøet engasjert seg lite i etiopisk politikk. Man har vært veldig forsiktige med å kritisere politiske forhold fordi en alltid har visst at en som utenlandsk aktør har vært i Etiopia på nåde. Både under Derg-tiden (1974-1991) og under det TPLF-ledede regimet (Ethiopan Peoples‘ Revolutionary Democratic Front; 1991-2018) bidro frykten for utkastelse til at man tiet om menneskerettsbrudd, og i noen tilfeller gikk langt i å samarbeide med regimet.

En slik taushet og neglisjering av politiske forhold og kontekst er ikke noe som kun kjennetegner norsk misjons tilnærming til politikk i Etiopia. I 2017 publiserte det anerkjente tidsskriftet Health Policy and Planning en artikkel om hvordan taushet rundt politisk kontekst i Etiopia også kjennetegnet helseforskningen. Denne artikkelen påpekte også de problemene dette medfører.

Det manglende politiske engasjementet blant norske misjonærer i Etiopia kan imidlertid ikke bare forklares med frykt for utkastelse. Med noen få unntak, var det liten interesse for å sette seg inn i etiopisk politikk og historie blant misjonærene. Det er riktig at norske misjonærer, fordi de investerte i å lære språk, bodde i «felt» og oppholdt seg i landet over lange perioder, opparbeidet seg en bedre forståelse for lokale forhold enn det bistandsarbeidere og diplomater ofte gjorde. I de fleste tilfeller unnlot man derimot å knytte denne kunnskapen til den bredere politiske og historiske konteksten.

Dette bidro til at mange misjonærer i liten grad hadde forståelse for sin egen politiske rolle. Donald Donham har i boken «Marxist Modern» innsiktsfullt demonstrert hvordan vestlige misjonærer, oftest uten å vite det selv, fungerte som politiske endringsagenter i Etiopia under Derg perioden. Igjen, dette er ikke et fenomen som kun gjelder aktører med bakgrunn i norsk misjon. I «The Anti-Politics Machine», en av de mest anerkjente studiene av vestlig bistand, har antropologen James Ferguson vist hvordan også bistandsaktører feilaktig antar at deres arbeid kun er av praktisk-teknisk art og ikke politisk.

Støtten kan skyldes «medemer»-filosofien

Hvordan kan man forklare den endringen vi nå ser blant mange Etiopia-venner - fra strategisk taushet under de to forrige regimene, til kraftig kritikk av TPLF-regimet og ukritisk støtte til Abiy Ahmed? Den mest nærliggende forklaringen kan være at Abiy Ahmed selv er protestantisk kristen. Statsministeren har vært veldig tydelig omkring sin kristne tro. Han har hevdet at hans maktovertakelse kom som et resultat av hans mors profeti, og han har i økende grad blitt fremstilt som en leder utvalgt av Gud. I motsetning til det tidligere marxistiske TPLF har Abiy Ahmeds offentlige taler hatt klare religiøse overtoner, noe som har blitt mer og mer tydelig i løpet av den pågående konflikten. Vi tror imidlertid det er andre aspekter ved Abiy Ahmeds politiske prosjekt som er viktigere for å forstå støtten han fortsatt har blant norske Etiopia-venner.

Det er god grunn til å anta at den viktigste grunnen er Abiy Ahmeds «medemer»-filosofi - hans vektlegging av nasjonal enhet. Abiy Ahmeds ideologi reflekterer i stor grad ideen om Etiopias enhet som var rådende under det etiopiske keiserdømmet. Mange i det norske misjonsmiljøet, og særlig NLM-misjonærer, har hatt en tendens til å romantisere og se tilbake med nostalgi på denne perioden. NLM kom til Etiopia i 1948 som et resultat av Keiser Haile Selassies vedtak om å åpne sørlige områder for vestlig misjon. Det var med andre ord keiseren «som la til rette for evangeliets utbredelse». Dette førte til tydelig støtte og stor beundring for keiseren. Motstandere av keiserdømmet ble sett på som trusler, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen som oppstod på 60-tallet - og senere TPLF - ble avfeid som «shifta» (banditter). Misjonærenes beundring av Haile Selassie var i tråd med de orientalistiske holdningene som dominerte på den tiden, knyttet til fortellingen om dronningen av Saba, den abessinske sivilisasjonen og kristendommens lange historie i Etiopia. Den religiøse dimensjonen var særlig viktig, og på norske bedehus ble bibelverset «Etiopia skal i all hast strekke sine hender mot Gud» (Salme 68:32) ofte trukket frem som bevis for Etiopias unike religiøse betydning.

Abiy Ahmeds oppgjør med det etnisk føderale systemet, som TPLF innførte i 1991 har hatt tilsvarende støtte blant mange norske misjonsvenner. NLM-misjonærer i Etiopia hadde lite til overs for det som kjennetegner dette systemet; etableringen av regionalstater basert på etnisk-språklige grenser hvor målet var å sikre de ulike etniske gruppers likeverdige rettigheter.

Til tross for at de fleste misjonærene jobbet blant etniske grupper som historisk hadde vært undertrykt av føydalherrer og administratorer fra nord, var de i liten grad opptatt av disse forholdene. Misjonærene lærte utelukkende amharisk, språket som var tett forbundet med det kristne Etiopia og statsapparatet. Dette resulterte i at man i stor grad beveget seg innenfor det sjiktet av den lokale befolkningen som kunne amharisk; folk med utdannelse, den lokale eliten, eller tilflyttere. Man var dermed ikke i stand til å kommunisere med og forstå de lokale etniske gruppenes aspirasjoner. I tillegg var misjonærene en del av og forholdt seg i hovedsak til den lokale Mekane Yesus-kirkens struktur. I tråd med konservativ norsk bedehuskultur, ble verden også her delt inn i et tydelig «innenfor» og «utenfor». De som ikke tilhørte kirken ble i stor grad redusert til objekter for omvendelse.

Språkstrid førte til splittelse av kirken

Det geografiske området hvor NLM-misjonærene arbeidet hadde også betydning for deres kritiske holdning til den etniske føderalismen utover 90-tallet. NLMs misjonsarbeid var konsentrert i det sørlige Etiopia, et område som er sammensatt av en rekke større og mindre etniske grupper. Mange av gruppene i sør følte seg truet av den etnisk-nasjonalistiske oromo-bevegelsen som vokste frem, og som de fryktet ville ta over politisk og splitte landet. Disse spenningene gjorde seg også gjeldende innenfor Mekane Yesus-kirken som ble mer og mer dominert av oromoer fra Vest-Etiopia, og hvor kirkemedlemmer fra sør følte seg annenrangs. Spenningene kulminerte tidlig på 2000-tallet da strid om gudstjenestespråk (oromo eller amharisk) førte til splittelse av kirken. NLM-misjonærene var meget kritiske til splittelsen. For dem ble den et klart bevis på hvor ødeleggende den etniske føderalismen var. Den fortsatte støtten til Abiy Ahmed kan dermed forståes i lys av disse hendelsene.

Da vi kom til Etiopia som NLMs utsendinger i 1999 var vi blant de første som lærte oromo-språket istedenfor amharisk. Vi ble plassert i en del av Etiopia som i hovedsak er muslimsk og der det historisk sett har vært sterk opposisjon mot sentrale myndigheter og mye skepsis til visjonen om nasjonal enhet. De menneskene vi møtte og de historiene vi fikk tilgang til fordi vi snakket det lokale språket, gjorde at vi dannet oss et bilde av Etiopia som utfordret det narrativet som dominerte blant misjonærene. Vi var i denne perioden også still-tiende vitne til hvordan mennesker vi kjente ble arrestert, torturert eller rett og slett bare «forsvant». Selv om vi muligens var mer kritiske til det TPLF-ledede regime enn flere av våre kollegaer, spør vi oss selv i dag: burde ikke vi med vår kjennskap til det som skjedde på bakken, vært mer tydelige i vår regime-kritikk?

Det finnes ikke ett enkelt svar på hvordan man som misjons- og bistandsorganisasjoner skal forholde seg til politikk og politisk kontekst i autoritære kontekster. Slik Gunnar Zachrisen nylig konkluderte i en lengre artikkel i Bistandsaktuelt, er taushet ofte «prisen å betale for å hjelpe». Dette er noe som både internasjonale og norske aktører har fått kjenne på kroppen i løpet av den pågående konflikten. Etter at en rekke organisasjoner rapporterte om overgrep og uttrykte seg kritisk til regimets krigføring, førte det til at flere FN-topper ble utvist og til at Flyktninghjelpen og Leger Uten Grenser ble suspendert fra Etiopia.

Regime-støtte har erstattet tausheten

I en tid der rommet for offentlige ytringer har blitt betraktelig innsnevret har norske organisasjoner som arbeider i Etiopia valgt å holde munn. Denne strategiske tausheten, som lenge har blitt praktisert av norske misjonærer, ser det nå ut til at mange norske Etiopia-venner har forlatt.

Taushet er imidlertid ikke blitt erstattet av regime-kritikk, men av sterk regime-støtte.

Denne dreiningen vitner om manglende forståelse for politiske prosesser og de forpliktelser som hviler på en stat. Det er et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp at staten alltid har et særskilt ansvar for sine borgere. Paradoksalt nok, er det dessverre også ofte staten som er hovedaktør når det gjelder menneskerettighetsbrudd.

Vår konklusjon: I den komplekse konflikt-situasjonen i dagens Etiopia, hvor regimet gjentatte ganger er blitt beskyldt for alvorlige krigsforbrytelser og folkemord, bør vi alle være særdeles forsiktige med å utvise støtte til det sittende regimet.

Se Misjonssambandets replikk her:

Vi er ingen politisk aktør