Flaut for Norge

Tove Gravdal

Journalist og forfatter

«Et hav av spørsmål omgir et FN-kontors pengebinge», meldte The New York Times på forsiden av sin papirutgave sist søndag. Det er sjelden norske diplomater blir førstesidestoff i storavisen, men nå ble denne æren Grete Faremo til del. Hun har i åtte år vært direktør for FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS), og oppslaget om hvordan kontoret har forvaltet sine – det vil si verdenssamfunnets midler, er lite ærerikt. Etter at artikkelen var publisert, meldte Faremo at hun går av som direktør.

Bakgrunnen for hennes avgang er intrikat, men her er et forsøk på å oppsummere: UNOPS ble opprettet i 1973 for å være en leverandør av infrastruktur og logistikk for resten av FN-systemet og andre organisasjoner, som Verdensbanken. UNOPS er det trauste limet som må til for å få på bena alle FNs gjøremål, om det er fredsbevarende operasjoner eller nødhjelp til krigsofre. UNOPS bygger veier, skoler, sykehus, og anskaffer utstyr, som respiratorer til covid-ofre. UNOPS har hovedkontor i København og leverte i 2020 tjenester for over 2,2 milliarder dollar, noe som sysselsatte 12 500 personer, ifølge siste årsrapport.

Denne virksomheten gikk så bra at UNOPS endte med store overskudd, og ledelsen bestemte seg for å begynne å låne ut penger til private aktører som kunne sette i gang nye infrastrukturprosjekter. FN er ikke en låneinstitusjon, så allerede her er det noe som skurrer. I alt 63 millioner dollar er siden 2018 lånt ut til entreprenørselskaper som skulle bygge vindmølleparker og miljøvennlige hus i flere land. Alle selskapene er enten eid av eller har en forbindelse til briten David Kendrick.

22 millioner tapt

Ingen hus eller vindmøller er bygget, og ifølge FNs egen granskning er 22 millioner dollar (rundt 200 millioner kroner) gått tapt, mens resten av lånebeløpene ikke regnes som tapt ennå. Kendricks selskaper skal ha brukt penger fra UNOPS til å betale gammel gjeld, og her skurrer det igjen: Av alle verdens entreprenører som gjerne samarbeider med FN, hvorfor valgte UNOPS selskaper med dårlig økonomi og liten erfaring med infrastruktur i utviklingsland?

Og hvordan går dette overens med påstanden i UNOPS’ årsrapport for 2020, hvor det står at det i låneprogrammet gjennomføres «grundige undersøkelser av om prosjektene er egnet til å investere i»?

Granskningen av UNOPS’ utlån har pågått en stund, og allerede i desember permitterte Faremo sin nestkommanderende, ukraineren Vitalij Vanshelboim. Han hadde hovedansvaret for utlånene. Hva Faremo visste og hvilke spørsmål hun stilte for å kvalitetssikre utlånsvirksomheten, vet vi ikke. Hun skrev til staben da hun varslet sin avgang søndag at «uten å kjenne hele historien, så skjedde dette på min vakt. Jeg erkjenner mitt ansvar og har besluttet å gå av», melder nettavisen Devex. Faremo kalte videre det som hadde skjedd «et sjokkerende tillitsbrudd».

Norges omdømme

Selv om Faremo skulle være fri for skyld, er hennes avgang fra UNOPS dårlig nytt for Norge. Bare fire år er gått siden en annen tidligere norsk statsråd, Erik Solheim, måtte gå av som direktør for FNs miljøprogram (UNEP), bare halvveis ut i sin åremålsperiode. Det skjedde etter en internrapport i FN som kritiserte ham for høye reisekostnader og for å tilbringe liten tid på UNEPs hovedkontor i Nairobi.

Legg til at den tidligere FN-toppen Terje Rød-Larsen måtte gå fra sin direktørjobb ved International Peace Institute (IPI) i New York i 2020 fordi han tok imot donasjoner fra finansmannen Jeffrey Epstein, og lånte penger av ham privat. Epstein var dømt for seksuelt misbruk av mindreårige og begikk selvmord i fengsel.

Hva gjør det med Norges omdømme at betrodde nordmenn i innflytelsesrike, internasjonale posisjoner må gå av med halen mellom bena på denne måten? Det er stor risiko for at omdømmet svekkes. Norge og de andre nordiske landene har i mange år vært en slags moralens vokter på den internasjonale arenaen. I FN og andre fora er kamp mot korrupsjon og misbruk av tillit blant disse landenes fanesaker. At norske ledere ikke lever opp til standarden Norge selv krever av andre, svekker kraften i det budskapet Norge ønsker å målbære. Da er det uvesentlig om Faremo eller Solheim har begått lovbrudd eller ikke. Deres brå avgang skaper uansett mistanke om ugreit lederskap.

Det er heller ikke bra at Norges allierte USA reagerer. «UNOPS-ledelsen overså tydelige varselsignaler, mislyktes med å ha tilstrekkelig oversikt, og tok uakseptabel risiko med sine midler», skrev ambassadør Chris Lu på twitter søndag. Han er nestkommanderende ved USAs FN-delegasjon i New York, og feller dermed en temmelig hard dom over Faremos ledelse. «Arbeidet i FN er altfor viktig til å kunne tolerere noen form for sløsing, svindel eller misbruk», skrev Lu.

Få norske ledere

Norge er en av de viktigste giverlandene til FNs organisasjoner, deriblant til UNOPS som Faremo ledet. Gitt de rause bidragene, har Norge i mange år hatt et underskudd på representasjon på toppnivå i FN. Det skyldes at det er knallhard konkurranse om toppjobbene, og den er blitt hardere de siste årene, særlig etter at Kina for 10-15 år siden satte inn støtet for å få sine folk inn i sentrale jobber i FN.

Norge er som et lite land helt avhengig av troverdighet i jakten på internasjonale posisjoner. Vi kan ikke regne med at de store bidragene til FNs organisasjoner alene åpner dørene for nordmenn i toppjobber. Og vi har ikke geopolitiske muskler, slik Kina har, til å braute oss frem til dem. Norge må derimot fremstå som en troverdig forvalter av det globale fellesskapets ressurser. Dette bildet av Norge får seg et skudd for baugen når norske toppledere i FN og tilliggende institusjoner opptrer på en lite tillitsvekkende måte.