Klimaendringene er et spørsmål om fred og sikkerhet

Vi innleder dette året med en noe perfekt storm som vil ha en varig innvirkning på vår forståelse av hva menneskelig sikkerhet og bærekraftig utvikling faktisk betyr.

Spredningen av omikron-varianten av koronaviruset øker rundt om i verden. Viruset, kombinert med utbredt vaksineulikhet, fortsetter å utvide fattigdomsgapet og drive hundrevis av millioner mennesker inn i ekstrem fattigdom, og undergrave samfunnets sosiale kontrakter gjennom utbredt desinformasjon, mistillit og sosial misnøye. Borgerlig uro og politisk ustabilitet øker, noe som har ført til at rekordmange mennesker nå er på flukt.

Vil ikke klare å stoppe klimaendringene

I tillegg til disse enorme sosioøkonomiske og politiske utfordringene, ser vi hvordan klimakrisen og krisen for biologisk mangfold fortsetter i samme tempo.

Selv om COP26 i Glasgow i november var et viktig skritt i riktig retning, var det ikke et sprang fremover som mange hadde håpet på. La oss være ærlige: Vi er ikke der vi trenger å være for å snu, eller til og med stoppe, effektene av klimaendringene. I stedet vil vi sannsynligvis skynde oss forbi målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader innen begynnelsen av 2030-årene.

Det er nå velkjent at klimaendringene ikke bare er et miljøproblem, men at de også har konsekvenser for nasjonal og internasjonal fred og sikkerhet. Klimaendringene respekterer ikke landegrenser, og risikerer å undergrave motstandskraften til våre samfunnskritiske institusjoner. Menneskelig sikkerhet er tydelig knyttet til naturressurser. Trenden de siste 60 årene viser at 40 prosent av konfliktene mellom stater har vært knyttet til naturressurser eller miljøforringelse på en annen måte. I sammenhenger hvor naturressurser står på spill, er risikoen dobbelt så stor for at konflikter blusser opp igjen om fem år.

Klimaendringer og naturkatastrofer har gjort det vanskelig å bo i enkelte områder, noe som har ført til at flere og flere har forlatt hjemmene sine. Verdensbanken anslår at det vil være 216 millioner klimamigranter spredt rundt over hele verden innen 2050.

Komplekse utfordringer som disse er nå normen snarere enn unntaket, og uten en omfattende kurskorreksjon i hvordan vi ser på, og håndterer disse flerdimensjonale risikoene, har vi fortsatt det verste i vente. Selv om klimaendringer i seg selv ikke forårsaker konflikter, fungerer klimaendringer og miljøforringelse som risikomultiplikatorer - og er derfor et spørsmål om fred og sikkerhet.

Det internasjonale samfunnet har begynt å få øynene opp for klima og sikkerhet. I løpet av de siste årene har FNs sikkerhetsråd løftet klimarelaterte sikkerhetssaker i nesten et dusin resolusjoner relatert til ulike landspesifikke, samt regionale mandater, inkludert Tsjadsjøen, Mali, Somalia, Sentral-Afrika og Darfur. En viktig milepæl ble nådd i fjor da rådet holdt intet mindre enn tre åpne debatter på temaet.

Fem områder bør prioriteres

Selv om interessen for klimasikkerhet har økt, så er vi langt ifra å fullt forstå og håndtere sikkerhetsrisikoer knyttet til klimaendringer. Vi foreslår derfor at alle sosiale aktører øker sitt fokus på fem områder som er sentrale for å komme dit:

• Arbeidet med konfliktforebygging, fredsbygging og stabilisering må klimatilpasses, med særlig fokus på forebygging av voldelig ekstremisme. Av de én milliard menneskene som er spesielt sårbare for klimaendringer rundt om i verden, opplever 400 millioner også krig og konflikt.
• Finansiering av klimatiltak må nå de som bor i land som er rammet av konflikt og krise. Dagens klimafinansiering når ikke frem til mange av de mest sårbare.
• Integrerte tilnærminger er nødvendig når det gjelder klima- og sikkerhetsrisiko. Vi kan ikke lenger snakke om klima og sikkerhet som to separate saker.
• Vi må fortsette å bygge bevisgrunnlaget for hvordan klimaendringer og sikkerhet henger sammen. Å utvikle nye data eller se nærmere på eksisterende data muliggjør bedre og raskere beslutninger og innsats.
• Det trengs mer satsing på kompetanse innen klima, fred og sikkerhet. Vi må også utnytte kunnskap og kompetanse fra utviklingslandene bedre, spesielt når det gjelder de spesifikke behovene til kvinner og unge i kontekster som er påvirket av klimaendringer, konflikter og usikkerhet.

Tross alt er covid-19 pandemien en mulighet til å endre ting fundamentalt. Når regjeringer lanserer enorme stimuleringspakker, må vi sørge for at disse investeringene kanaliseres mot morgendagens grønne, motstandsdyktige, sikre og fredelige samfunn.

Siden 2015 har verden også et felles veikart for å lykkes med dette i de globale målene for bærekraftig utvikling. Disse målene er vedtatt globalt, systemorientert og designet for akkurat de komplekse og sammenvevde utfordringene vi står overfor. Med disse målene som rettesnor må verdens land, og andre aktører, investere i demokratiske styresett og fungerende institusjoner, i sosiale sikkerhetsnett, i innovasjon og digitalisering, og i en grønn og fossilfri økonomi der ingen står utenfor.

Koblingen mellom klimaendringer og sikkerhet trenger ikke å bety et valg mellom politiske prioriteringer, men en mulighet til å ta opp noen av vår tids avgjørende spørsmål gjennom kollektiv innsats.