Idealistisk pragmatiker skal lede USAID

I oktober 2018 ble Samantha Power oppringt av det føderale politiet FBI i sitt hjem i Concord, Massachussetts. En mann som var anklaget for å sende rørbomber i posten til president Donald Trumps kritikere, hadde søkt opp hennes adresse på internett. Politiet mente hun kunne være ett av hans mål. Power skuttet seg, hennes to barn hadde før varselet kom, løpt til postkassen hver dag for å se etter noen bøker hun hadde bestilt til dem. Heldigvis var de uskadet.

Power skriver om trusselen i memoarboken hun ga ut høsten 2019, The Education of an Idealist. Det er en velskrevet og fascinerende beretning som starter i Irland, hvor Power bodde de første ni årene av sitt liv, og som ender med hennes tre og et halvt år som president Barack Obamas FN-ambassadør. Da Trump seiret og Power måtte flytte fra ambassadørboligen i New York, var hun dypt rystet. USA hadde fått en president som brukte metoder Power kjente igjen fra udemokratiske land: En opportunist fikk makten ved hjelp av etnisk sjåvinisme og ved å mane frem frykt for innbilte fiender.

Da Trump-tilhengere stormet kongressbygningen i Washington, D.C. onsdag i forrige uke, var Power slett ikke overrasket over deres voldelige fremferd. Trump og hans familie har «forsterket og næret deres ytterliggående konspirasjonsteorier og oppmuntret dem til å reise seg/ta loven i egne hender», skrev hun på Twitter.

En uke senere kunngjorde påtroppende president Joe Biden at Samantha Power er utpekt til å overta som direktør for det amerikanske bistandsdirektoratet USAID. Hun skal også være med i presidentens nasjonale sikkerhetsråd - noe ingen USAID-direktør tidligere har vært. Det betyr at USAID får en markant og velkjent politiker ved roret. Bidens ambisjon er at 50 år gamle Power skal bidra til å gjenreise USAs omdømme i verden. Hun vil garantert gå til oppgaven med voldsom energi.

Folkemord-ekspert

Nettopp energien slår imot en i møte med Samantha Power. «Hennes væremåte står i stil med navnet. Hun går fremoverlent med bestemte skritt, det er som om hun hele tiden er på vei til noe som fordrer at hun må brette opp ermene og ta i et tak», skrev jeg i Morgenbladet etter å ha intervjuet henne i Bergen i juni 2018.

Memoarboken kaster lys over hvor denne energien kommer fra. Der fortalte Power for første gang åpent om hvorfor moren reiste fra Irland med datteren på ni og sønnen på fem i september 1979: Hun ville bort fra ektemannen, som var alkoholisert og voldelig, men i Irland var det umulig å skille seg. Løsningen ble å starte et nytt liv i Pittsburgh, Pennsylvania, hvor unge Samantha raskt la av seg den irske aksenten og lærte seg å spille baseball. Hun så aldri faren igjen, han døde av alkoholisme fem år senere.

Powers politiske oppvåkning skjedde i 1989 ved hjelp av det berømte bildet fra Tianamen-plassen i Beijing, hvor en enslig demonstrant står foran en stridsvogn. Hun la bort drømmen om å bli sportsjournalist, studerte historie og ble oppslukt av verdensbegivenhetene, som Berlinmurens fall og borgerkrigene på Balkan. I 1993 reiste hun til Bosnia og ble krigskorrespondent for amerikanske medier. Der fikk den unge idealisten noen brutale møter med tragiske menneskeskjebner og mislykket, internasjonalt diplomati.

Etter juss-eksamen ved Harvard-universitetet, utga Power i 2002 en forrykende bok om amerikanernes unnfallenhet i møte med folkemord, A Problem from Hell: America and the Age of Genocide. Boken ble belønnet med den prestisjetunge Pulitzerprisen året etter, noe som overrasket både henne og trolig også forlagene som hadde refusert boken. Med den ble Power etablert som en vokter av den utenrikspolitiske moral i amerikansk offentlighet. Hun tok blant annet til orde for at stormaktene, og da først og fremst USA, hadde plikt til å intervenere militært i andre land for å stanse folkemord og krigsforbrytelser.

Monster-blemme

Powers politiske karriere begynte i mars 2005, da den ferske senatoren Barack Obama inviterte henne på middag for å diskutere utenrikspolitikk. Power var da godt i gang med en akademisk karriere ved Harvard Kennedy School, hvor hun hadde etablert et senter for menneskerettigheter. Middagen endte med at Power tok permisjon og ble ansatt som rådgiver i Obamas stab, med ambisjoner om å være med på å utforme amerikansk utenrikspolitikk. Hun ble raskt dratt ned på jorden: «Kongressdebattene jeg observerte så ut til å være avkoblet fra menneskers faktiske liv», skriver hun.

Ved siden av Harvard-jobben fortsatte Power som utenrikspolitisk rådgiver i valgkampen som endte med Obamas seier i november 2008. Det var da hun møtte en av de andre rådgiverne i valgkampen, Cass Sunstein, jussprofessor ved Harvard og en av USAs mest anerkjente og mest leste juridiske eksperter. De giftet seg året etter, og det var på grunn av ham Power var i Bergen i 2018. Da mottok han Holbergprisen for fremragende forskning innen humaniora.

Mens valgkampen pågikk i 2008 utga Power en biografi om Sergio Vieira de Mello, en brasiliansk diplomat som hadde hatt flere toppjobber i FN, og som døde etter et terrorangrep mot FN-basen i Iraks hovedstad Bagdad i 2003. Boken er like mye et portrett av FN, av verdensorganisasjonens mange mangler og tapte muligheter, og nok en gang tok Power til orde for å handle moralsk riktig i internasjonal politikk, både som individer og land.

Under et intervju med en skotsk journalist om boken, var Power ubetenksom nok til å omtale Obamas rival i nominasjonskampen, Hillary Clinton, som et «monster». Det ble skandale, og hun ble umiddelbart fratatt rollen som valgkamp-rådgiver.

Men båndene til Obama var sterke. Da han var valgt, fikk Power jobb i Det hvite hus med ansvar for multilateralt samarbeid og menneskerettigheter i Det nasjonale sikkerhetsrådet. Der var hun en av dem som gikk inn for at USA og andre land skulle intervenere militært i Libya i 2011 for å stanse Muammar al-Gaddafis overgrep mot sivilbefolkningen. Det fikk amerikanske medier til å fremstille henne og daværende FN-ambassadør Susan Rice som aktivister med urealistisk tro på hva militærmakt kunne utrette. I memoarboken hevder imidlertid Power at hun var i tvil om hvorvidt en intervensjon ville føre noe godt med seg.

FN-ambassadør

I 2013 ble Power USAs FN-ambassadør, til tross for hard motstand fra Republikanerne under godkjennelsesprosedyren i Senatet. De mente hun hadde besudlet USA ved å påpeke amerikanske folkerettsbrudd i artikler hun hadde skrevet som journalist.

Som representant for FNs mektigste medlemsland, fikk Power naturlig nok stor innflytelse i FN. Hun fikk et nært forhold til sin russiske kollega Vitalij Tsjurkin. «Vi utviklet noe som lignet et genuint vennskap», skriver hun, til tross for kraftige konfrontasjoner i rådsmøtene både om Russlands annektering av Krim i 2014 og om borgerkrigen i Syria. Under det siste møtet Power deltok på om Syria i desember 2016, gikk hun rett i strupen på Tsjurkin:

«Er det ingenting som kan få deg til å kjenne skam? Finnes det ingen barbarisk handling mot sivile, ingen henrettelse av barn som går under huden på deg, som bringer deg litt ut av balanse? Finnes det ingenting du ikke vil lyve om eller rettferdiggjøre?»

Memoarboken gir et sjeldent innblikk i dragkampene og kompromissene i Sikkerhetsrådet, noe norske diplomater nå står midt oppe i. Power forteller at hun forlot Syriamøtet den desemberdagen i avsky over russiske og syriske myndigheter - men også over egen avmakt. Det er en nyttig påminnelse om hvor maktesløs selv den aller mektigste kan være i FNs sikkerhetsråd.

USAID-direktør

Som direktør for USAID får Samantha Power et større spillerom enn i FNs sikkerhetsråd. Hun får et årlig budsjett på rundt 20 milliarder dollar (rundt 180 milliarder kroner), som ventelig vil øke når Demokratene overtar både Det hvite hus og kontrollen i Kongressen. Biden vil pålegge USAID ansvaret for å koordinere USAs bidrag til den globale kampen mot koronaviruset. Da vil Power få ansvaret for å gjenopprette forholdet til Verdens helseorganisasjon (WHO), som Trump brøt av i fjor. Og hun kan trekke veksler på erfaringen med å bekjempe ebola-epidemien i 2014. Den gangen samlet Sikkerhetsrådet seg om å erklære ebola som en trussel mot internasjonal sikkerhet, mens Power selv reiste til de hardest rammede landene i Vest-Afrika.

Den sentrale rollen Power får i å bekjempe koronapandemien, er trolig den viktigste årsaken til at hun også blir medlem av Det nasjonale sikkerhetsrådet. Snart 400 000 amerikanere er døde i pandemien - det illustrerer med all tydelighet at den er en sikkerhetsrisiko som hittil har tatt livet av flere amerikanere enn noen kriger, med unntak av borgerkrigen i 1860-årene.

Men for å få slagkraft i pandemi-bekjempelsen, må Power rydde opp i USAID, som har hatt et turbulent år. Tre dager etter Trumps valgnederlag, sparket han ut Bonnie Glick, som skulle overta som USAIDs direktør. Hun var respektert av de ansatte, selv om hun hadde kort fartstid i USAID og liten bistandserfaring. Hun måtte gå på dagen, mens den Trump-lojale John Barsa fikk fortsette som midlertidig direktør.

Barsa har brukt direktoratet til å fremme ideer som er populære i deler av Trumps velgermasse. For eksempel opprettet han i fjor sommer en stilling som rådgiver for religionsfrihet, og ga den til Mark Kevin Lloyd. Han er kjent for sterke, antiislamske uttalelser og oppfordret til væpnet motstand i 2010 dersom konservative kandidater ikke vant valget den gangen.

Sterkt utenrikspolitisk lag

Samantha Power blir nå del av et utenrikspolitisk lag av tungvektere som vil sette alt inn på å reversere Trumps internasjonale politikk. Bidens utpekte FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield er tidligere viseutenriksminister for Afrika og har vært ambassadør i flere afrikanske land. Påtroppende utenriksminister Anthony Blinken var sikkerhetspolitisk rådgiver for Biden da han var visepresident under Obama, og har lang fartstid fra flere utenrikspolitiske roller. Det samme har Bidens utvalgte nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan, som blant annet deltok i USAs hemmelige forhandlinger med Iran forut for atomavtalen i 2015.

William Burns, som ledet disse hemmelige samtalene, blir ventelig ny direktør for etterretningsorganisasjonen CIA. Han er en av de mest sentrale diplomatene USA har hatt de siste tiårene. I en memoarbok han ga ut i 2019, beklager han sterkt at amerikansk utenrikspolitikk er blitt militarisert på bekostning av det klassiske diplomatiet. Burns peker på at det ikke er Trumps skyld alene - særlig Irak-invasjonen i 2003 bidro til å sette diplomatiet til side, mens målet om utenrikspolitisk gevinst skulle oppnås ved hjelp av militære virkemidler.

Målet for Burns, Power, Blinken, Sullivan og Thomas-Greenfield er nå å gjenreise amerikansk tyngde i internasjonal politikk. Powers oppgave blir formidabel: Under Trump har Kina økt sin innflytelse i mange av verdens fattigste land og i mellominntektsland som Kenya og Sør-Afrika. I Bergen fremholdt Power i 2018 at det pågår en kamp om verdier på den globale arenaen, der Kinas autoritære samfunnsform står mot det liberale demokratiet. Det gjenstår å se om USA greier å ta igjen det tapte i forsvaret for demokrati og menneskerettigheter, men ved hjelp av bistanden vil Power gjøre det hun kan - og hun har vist at hun kan få til mye.