FN er blitt kritisert for å være ineffektiv, handlingslammet og byråkratisk. Det er likevel en ettertraktet global arena og en organisasjon med moralsk autoritet. De fleste utfordringer, ikke minst de vanskeligste, havner før eller senere på FNs bord. Krigen i Sør-Sudan er en av dem. Begge foto: NTB Scanpix
FN er blitt kritisert for å være ineffektiv, handlingslammet og byråkratisk. Det er likevel en ettertraktet global arena og en organisasjon med moralsk autoritet. De fleste utfordringer, ikke minst de vanskeligste, havner før eller senere på FNs bord. Krigen i Sør-Sudan er en av dem. Begge foto: NTB Scanpix

Her er 10 reformer som vil gjøre FN bedre

Utenriksdepartementet har invitert til innspill for å reformere FN. Bistandsaktuelt har tatt utfordringen.

FN trenger å fornye seg for å være bedre i stand til å takle sine nye og gamle utfordringer, mener utenriksminister Børge Brende. Nå iverksetter han et prosjekt som har til hensikt å arbeide fram reformforslag, ideer og initiativer – for å gi 70-åringen fornyet kraft.

Her er Bistandsaktuelts forslag:

1

Bedre mekanismer for å løse verdens kriger og konflikter

Etableringen av FN for 70 år siden, i kjølvannet av 2. verdenskrig, har gitt verden en global møteplass for stater. Det har gjort det mulig å etablere internasjonale normer og kjøreregler, og i mange tilfeller unngå væpnet konflikt.

Den 3. verdenskrig er unngått, men fortsatt eksisterer det mange blodige og truende regionale og nasjonale konflikter. I perioden 1989-2010 ble antall kriger og konflikter redusert med 80 prosent, men deretter har det skjedd et tilbakeslag.

FN er dårlig rustet til å håndtere ikke-statlige terroristbevegelser. Russisk ekspansjonisme og økende motsetning mellom Russland og Nato er en annen utfordring.

Både FNs fredsbevarende operasjoner og diplomatiske funksjoner har klare begrensninger slik de fungerer i dag, og verden må ofte ty til alternative kanaler for mekling når FN ikke makter oppgaven.

Norge mener FNs generalsekretær bør få mer ressurser og utvidede fullmakter til å mekle i konflikter. Spørsmålet er om FNs mektigste nasjoner ønsker det samme.

2

Rike land må stille opp mer for FNs freds-operasjoner i felt

Flere konflikter i Afrika – Darfur, Sentralafrikanske republikk og Mali – er eksempler på situasjoner der FN-styrkene kunne ha bidratt mye mer dersom de hadde hatt klarere mandater og større ressurser. Styrker fra Nato-land eller faste medlemmer av Sikkerhetsrådet deltar nesten aldri. Soldatene kommer fra land med mindre ressurser og dårligere utstyr, og mandatet de får fra Sikkerhetsrådet legger sterke begrensninger på hva de kan gjøre. Det gjorde at FN var dårlig forberedt på borgerkrigen i Sør-Sudan, og selv om FN har begrenset krigen i DR Kongo, så får de ikke avsluttet den.

Samarbeid med regionale organisasjoner kan i noen tilfeller bidra positivt til lokal eller regional oppslutning om konfliktløsning og bidra til god ressursutnyttelse, men dette betyr ikke nødvendigvis at alle styrker blir populære i lokalbefolkningen. Den militærfaglige kvaliteten på Natos styrker er i all hovedsak høyere enn på styrkene fra Den afrikanske unionen. Når Nato tar et fredsoppdrag med FN-mandat, så dekker de alle utgifter selv og stiller med hele arsenalet av jagerfly, spesialstyrker, helikoptre og stridsvogner. Det gjør ikke AU. Det må også antas at soldatenes motivasjon blir høyere når de får nok mat.

3

Dagens veto-rett i ­Sikkerhetsrådet ­hindrer konfliktløsning

Fem stormakter har permanent sete og vetorett i FNs sikkerhetsråd: USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike. Hver og en av disse kan blokkere for vedtak, og det har de gjort titt og ofte siden 1945.

Vetoretten sikrer stormaktenes strategiske egeninteresser, men blokkerer samtidig i mange tilfeller for konstruktive løsninger på konflikter. Syria-konflikten, som så langt har kostet rundt 200 000 menneskeliv, er et grovt eksempel på at vetomakter står mot hverandre og hindrer en løsning i FNs sikkerhetsråd. I den situasjonen var det Russland og Kina på den ene siden mot vestlige land på den andre. Russisk veto holder FN ute av Ukraina-konflikten. USAs veto har hindret mange initiativer i Palestina-konflikten. I slike tilfeller er FN handlingslammet.

En reform av vetoretten, i form av at noen vil frasi seg vetorett, synes i dag svært lite sannsynlig. Derimot foreligger det forslag fra en rekke land, blant dem Norge, til reform av Sikkerhetsrådets arbeidsmetoder. Blant annet er det foreslått at vetorett ikke skal kunne brukes i situasjoner der det foreligger forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser.

4

Dagens sammensetning i Sikkerhetsrådet er avlegs

FNs sikkerhetsråd avspeiler ikke hvor flertallet av folk i verden bor. Et åpenbart problem er at noen store og folkerike nasjoner ikke har permanent sete i sikkerhetsrådet. India er det mest framtredende eksempelet.

En tidligere foreslått løsning er å utvide antallet faste medlemmer av sikkerhetsrådet med fem, som inkluderer Japan, Tyskland, India, Brasil og et afrikansk land. I september 2004 undertegnet de fire nevnte landene en felles uttalelse hvor de gjensidig støtter hverandres krav om fast plass. Storbritannia og Frankrike erklærte at de støtter dette kravet.

Men nabolandene er imot. Sør-Korea husker hva Japan gjorde under 2. verdenskrig. Nesten ingen land i Latin-Amerika støtter Brasil. Pakistan og andre er sterkt bekymret for hva som kan skje dersom India får vetorett. Norge har hele tiden motsatt seg å gi flere land vetorett fordi det vil gjøre FN enda mer handlingslammet.

5

Valget av generalsekretær blir bestemt på bakrommet

Valget av FNs generalsekretær minner mer om pavevalget i Vatikanet enn en moderne demokratisk prosess. Valget blir avgjort «på kammerset» av de fem vetomaktene. Slik er tradisjonen. Åpne høringer der kandidatene kan presentere seg og sitt «program» overfor de 193 medlemslandene finnes ikke.

Det er behov for andre prosedyrer som kan sikre at det er den best egnede kandidaten som blir valgt.

6

Menneskerettighetenes organer må få mer penger

FN er ikke en supermakt, men organisasjonen har moralsk autoritet. Alle land er opptatt av å unngå kritikk i verdensorganisasjonen og dens ulike organer. Både FNs menneskerettighetsråd og FNs høykommisær for menneskerettigheter har markert seg tydeligere de siste årene, i flere konflikter, blant annet i Syria. Det samme gjelder generalsekretæren, i et nødvendig forsøk på å rette opp tidligere feil. Han ble blant annet sterkt kritisert for å ha tatt for lett på overgrepene under Sri Lanka-krisen i 2009.

Menneskerettighetsarbeidet bør integreres bedre i FNs øvrige virksomhet. Finansieringen bør styrkes, blant annet gjennom økte bevilgninger til FNs høykommisær og FNs spesialutsendinger for menneskerettigheter. I dag mottar dette området bare 3 prosent av FNs samlede budsjett og er helt avhengig av frivillige bidrag.

7

Bedre koordinering i bistandskaoset på landnivå

Det er for mange aktører i FN-systemet og til dels uklare og overlappende mandater. FNs apparat for krisehåndtering omfatter alt fra samordningsorganet OCHA og humanitære organisasjoner som UNHCR og WFP til FNs utviklingsprogram UNDP. I dag er dette systemet «overarbeidet» på grunn av de mange ekstraordinære krisene i verden. Utviklingsarbeidet har også en rekke ulike aktører som tar seg av langsiktig utvikling – alt fra utdanning, helse og kvinnearbeid til aids og miljøarbeid.

50 000 FN-tjenestemenn er ansatt i ulike utviklingsoperasjoner «i felt». Disse er fordelt på om lag 1000 ulike FN-kontorer på landnivå. Myndighetene i ressursfattige utviklingsland må levere rapporter og holde dialog med alle kontorene. Jungelen omfatter forkortelser som WFP, UNECA, UNAIDS, UNDP, Unicef, WHO, FAO, UNFPA, OCHA og UNHCR, i tillegg til en rekke andre multilaterale aktører.

Manglende samordning av de mange ulike FN-aktørene har ofte vært et problem i ulike enkeltland, både hvem som uttaler seg på vegne av organisasjonen, budsjettstyring og koordinering av et effektivt arbeid.

Et forsøk på «Ett FN» i Rwanda har så langt gitt positive resultater, blant annet innsparinger på IKT, anskaffelser, finans, ansatte og lokaler. «Ett FN» er en reform som bør videreføres.

8

Medlemslandene må ta ansvar når arbeidet er for lite effektivt

FN, både sentralt og på landnivå, er i årevis blitt kritisert for å være en tungrodd, kostbar og lite effektiv organisasjon. Det skyldes at FN styres av medlemsland som hver for seg er mest opptatt av sine egne, ofte kortsiktige interesser. De er imot å svekke egen innflytelse til fordel for FN, både sentralt og på landnivå. Det kan også være økonomiske og strategiske egeninteresser, eller det kan være et ønske om å rekruttere egne borgere heller enn det best kvalifiserte personellet.

I tillegg kommer det som noen vil kalle «elefanten i rommet»: FN har bittesmå ressurser sett i lys av de enorme utfordringer verden står overfor: krig og konflikt, humanitære situasjoner og underutvikling.

9

En bedre modell for finansiering av nødhjelp og utvikling

Finansiering av FN ligner ikke en norsk budsjettidyll – der statsråder i lusekofte blir enige om påplusningene av oljemilliarder for året etter. I stedet er store deler av budsjettet overlatt til frivillige bidrag, i hovedsak fra en liten gruppe velstående medlemsland i , blant dem Norge. Disse frivillige bidragene er mer eller mindre uforutsigbare.

De obligatoriske bidragene fra medlemslandene er til FNs kjernebudsjett, fredsbevarende operasjoner og noen andre mindre poster. Kostnadene for all annen virksomhet skal dekkes av frivillige bidrag, inkludert all fattigdomsbekjempelse og nødhjelp til ulike kriser.

FNs ulike organisasjoner og programmer står for rundt 26 milliarder dollar i bistand til utviklingsformål hvert år (om lag 200 mrd. kroner), tilsvarende om lag en sjettedel av det norske statsbudsjettet for 2015. Mange vil mene at FNs oppgaver, som å avvikle ekstrem fattigdom og å yte hjelp til millioner av flyktninger, kan oppfattes som større enn de Erna og Siv har å stri med.

10

FN må ta større ansvar for åpenhet rundt korrupsjon

Ulike FN-organisasjoner har ulik tilnærming til åpenhet rundt rapporter og regnskap. Norge har opplevd problemer med dette når korrupsjonssaker har oppstått etter varslinger, for eksempel der FN-organisasjoner er en av flere givere. I slike tilfeller er det ønskelig at ulike givere utveksler informasjon med sikte på å unngå å bli utsatt for «dobbel fakturering».

Svake formuleringer i avtaler har hindret Norge i å kreve tilbake penger fra FN når det oppdages korrupsjon. Siden 2008 har Norge gitt omlag 35 milli­arder kroner til verdensorganisasjonen, men har bare én gang fått penger tilbake etter mislighold. 

Powered by Labrador CMS