Palestinere i Rafah, helt sør på Gazastripen, kjempet seg fram for å motta mat i en hjelpeorganisasjons matdistribusjon 15. mars.

Meninger:

Luftslott i en sultkatastrofe

Det gjentagende refrenget om at det finnes en vei til en tostatsløsning tar bort oppmerksomheten fra det som virkelig haster: å få slutt på sultkatastrofen og å sikre en våpenhvile på Gazastripen.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er vanskelig å ta innover seg, men etter 200 dager med krig er det fortsatt ingen våpenhvile mellom Israel og Hamas.

Omtrent 1500 israelere og 34.000 palestinere er drept, ifølge FN. Gazastripen ligger i ruiner og det er utstrakt sult.

Verdenssamfunnet klarer ikke å få slutt på krigen, men snakker samtidig om tostatsløsningen. Det er å sette kjerra foran hesten.

Gaza og det omvendte diplomati

Israel er kjent for sine korte kriger. Suez-krisen i 1956 varte i to måneder. Også den gang okkuperte Israel Gaza. Under Seksdagerskrigen i 1967 valset Israel over Jordan, Syria og Egypt og erobret Vestbredden, Sinai og Golan, samt Gaza selvfølgelig. Yom Kipur-krigen i 1973 varte omtrent én måned.

Alle disse krigene hadde det til felles at de var vanlige internasjonale kriger mellom stater. Det internasjonale systemet, være det seg gjennom fredsmeklere, FNs sikkerhetsråd eller direkte press fra stormaktene, iverksatte mekanismer som fikk slutt på krigshandlingene. Først etter krigene ble avsluttet i 1967 og igjen i 1973 startet det tunge og langdryge arbeidet med å løse konfliktene.

Det er ikke partene som snakker om tostatsløsningen, det er omverden. Det er ganske absurd.

I denne Gaza-krigen er det nesten motsatt. Krigshandlingene blir ikke avsluttet, men i mellomtiden snakkes det om veien mot tostatsløsningen.

Det er ikke partene som snakker om tostatsløsningen, det er omverden. Det er ganske absurd. I tale etter tale forklarer USAs president Joe Biden at det nå er viktig å stake ut veien fram mot tostatsløsning, mens hans egne diplomater, med ett unntak, har lagt ned veto mot sikkerhetsrådsresolusjoner om våpenhvile. Den ene gangen USA ikke nedla veto, altså i mars 2024, var amerikanske diplomater raske med å hevde at resolusjonen ikke var bindende.

Dette bidrar til å fullstendig undergrave det internasjonale systemet. Selve poenget med Sikkerhetsrådet er at resolusjonene der skal være bindende. Det er nettopp derfor det jobbes så iherdig med å få resolusjoner gjennom der mens lignende resolusjoner blir vedtatt i Generalforsamlingen.

Alt snakket om at det nå er muligheter for en tostatsløsning er talepunkter fra en svunnen tid som ikke passer til virkeligheten. Det reflekterer et patologisk behov for å se et lys i enden av tunnelen.

Dessverre virker det mot sin hensikt. Realiteten er bekmørk. All diskusjon om en tostatsløsning er mulig eller ikke, er en distraksjon så lenge man ikke klarer å få slutt på den prekære krigssituasjonen eller klarer å få inn nok nødhjelp til å få slutt på sultkatastrofen i Gaza.

Horrible tall

Tallenes tale er vond lesning. FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) utarbeider daglig en rapport om situasjonen i Gaza. 1,1 millioner mennesker, omtrent halvparten av hele Gazastripens befolkning, lever under kategori 5 på matsikkerhetsskalaen. Det er den høyeste alvorlighetsgraden og betegner en sultkatastrofe.

I Nord-Gaza, hvor situasjonen er mest ekstrem er det heller ikke noe rent vann å få tak i. Hittil er det registrert 28 tilfeller av palestinske barn som har dødd av sult, men det kan fort øke. I Nord-Gaza lider 31 prosent av alle barn som er under to år gamle av akutt feilernæring, i Gaza som helhet lider 50.000 barn av det samme.

Den FN-organisasjonen som har hatt størst kapasitet og evne til å forsyne Gazastripen med nødhjelp, UNRWA, har blitt utsatt for en målrettet israelsk kampanje og nektes adgang til Nord-Gaza.

World Central Kitchen, som skulle spille en viktig rolle i å få mathjelp inn i Gaza, trakk seg tilbake etter at syv av deres ansatte ble drept i et israelsk luftangrep. Etter press fra USA lovte Israel å åpne en ekstra grenseovergang og slippe inn mer nødhjelp.

Dette hørtes ut som et vendepunkt, men OCHA sine tall forteller en annen historie. Det skjedde en liten oppsving i antall lastebiler som kom inn i Gaza i starten av april, men nivået stabiliserte seg fort på rundt 200 lastebiler daglig.

Det er godt under halvparten av de 500 som kom inn i Gaza før krigen brøyt ut. Selv før krigen var 500 for lite. Gazas befolkning var derfor i utgangspunktet lite rustet for en langvarig krig. 

Nå er befolkningen utslitt, utsultet og infrastrukturen ligger i ruiner. Befolkningen er helt avhengig av nødhjelp, og det som kommer inn er ikke i nærheten av å dekke behovene. Det er et resultat av en villet politikk.

Presset må øke

Presset fra USA har i all hovedsak handlet om å øke tilførselen av nødhjelp inn i Gaza og om å forhindre et israelsk angrep på Rafah.

Begge disse tingene er viktig, selvfølgelig, men en våpenhvile må på plass for å få slutt på de enorme lidelsene. Det at man ikke klarer å få partene til å bli enige om en våpenhvile gir inntrykk av en total hjelpeløshet. Når USA ber Israel om å begrense seg, men samtidig beskytter dem med veto i Sikkerhetsrådet og forsyner dem med våpen, så bør man ikke bli overasket av at statsminister Benjamin Netanyahu ikke adlyder formaningen.

Hvis man er uvillig til å bruke den politiske kapitalen som skal til for å få Israel til å inngå en våpenhvile, eller til å slippe den nødvendig mengden nødhjelp inn i Gaza, så er det helt urealistisk å tenke at man kan få Israel til å gå med på å trekke seg ut av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Dette er forutsetninger for tostatsløsningen.

Den israelske regjeringen vet dette og har brukt Gaza-krigen til å massivt øke bosettingsutvidelsen i Øst-Jerusalem. Gaza-krigen har ikke åpnet et vindu med utsikt til tostatsløsningen, den har bare brakt med seg enorm menneskelig lidelse. Alle tiltak må settes inn for å få slutt på den lidelsen heller enn å bygge luftslott.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.

Powered by Labrador CMS