Ny rapport: Hver femte bistandskrone går til globale fellesgoder
Norge er helt på topp internasjonalt i bruk av bistand til å finansiere globale fellesgoder. Det viser en kartlegging foretatt av Norad. Norsk satsing på klima og skog, global helse og fred er viktige årsaker.
Rapporten reiser et spørsmål om det kan være hensiktsmessig å opprette et skille mellom den tradisjonelle bistanden og økonomisk støtte til globale fellesgoder, og vil det i så fall kunne bidra til å utløse større «globale investeringer»?
Rapportforfatter og seniorrådgiver Nikolai Hegertun påpeker at moderne bistand har ulike formål og at målgrupper tilgodeses på ulike måter. I den ene ytterkant; bistand med et rendyrket mål om økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse i lav- og mellominntektsland, på den andre; bistand som alle mennesker både i rike og fattige land nyter godt av, som for eksempel arbeid for å forhindre pandemier eller å redde regnskogene. Med andre ord; slik bistand kommer også oss til gode.
I 2018 brukte Norge tilsammen 21 prosent av sin øremerkede bistand til globale fellesgoder. Dette var mer enn noe annet giverland dette året. Storbritannia (på tredjeplass) brukte til sammenligning 17 prosent, mens våre naboland Sverige og Danmark brukte 14 og 12 prosent. Japan var nærmest Norge med 19 prosent.
Satsingen på klima og miljø, herunder store regnskogprogrammer i Sør-Amerika, Indonesia og Sentral-Afrika, er viktige grunner til at støtte til de globale fellesgoder utgjør en stadig større andel av bistandsbudsjettet. I perioden 2015-2020 utgjorde klima og miljø 72 prosent av den totale bistanden til globale fellesgoder, mens global helse utgjorde 15 prosent. «Fred og sikkerhet», forskning og handel/transport er andre kategorier.
I 2020 var kategorien Global helse enda høyere - 29 prosent - delvis på grunn av koronapandemien.
Rapporten tar kun for seg bistand som er øremerket til ulike formål, ikke den multilaterale bistanden. - Vi har fulgt en metodologi og definisjoner av «globale fellesgoder» utviklet av Development Initiatives. Det er også andre måter å gjøre det på. For eksempel kan det argumenteres med at kjernestøtte til globale fond og FN-institusjoner også er en form for globale fellesgoder. Hadde vi inkludert også dette ville andelen blitt enda høyere, sier Hegertun.
Mer til mellominntektsland?
Hensikten med rapporten er gjøre offentligheten og beslutningstakerne oppmerksomme på trenden og hvilke implikasjoner det kan ha for bistanden, forklarer han.
Rapportforfatteren påpeker for eksempel at en ytterligere satsing på bistand til globale fellesgoder i praksis vil innebære en dreining av bistanden fra de fattigste landene og over til mellominntektsland. Det er i den sistnevnte kategorien land at arbeidet for globale fellesgoder, som klima og bevaring av natur, trolig vil kunne drives mest effektivt, mener han.
- Bistanden er en global mekanisme for omfordeling av ressurser. Den har samtidig en hel rekke ulike formål, aktører og oppgaver. Det vi påpeker er at det leder til målkonflikter og interessemotsetninger, som igjen skaper problemer for en effektiv utnytting av bistandsressursene. Bistand er verken nok eller alltid riktig kanal for de globale utfordringene. Det oppstår problemer med legitimitet, konsentrasjon, fragmentering og læring, sier Hegertun.
I konklusjonen heter det at det kan ligge potensielle effektiviseringsgevinster i en mer logisk differensiering mellom bistand og produksjon av globale fellesgoder. Det spørres også om utviklingen med større vekt på det globale bør tilsi en reform av institusjonelle strukturer i utviklingssamarbeidet, herunder en ny form for finansiering av de globale satsingene fra en egen pott.
Ineffektiv struktur?
«Færre målkonflikter, færre interessemotsetninger, ryddigere mandater og mer strategiske tilnærminger kan bøte på noen av dagens begrensninger i bistanden», heter det i konklusjonen.
Rapporten, som bygger på litteraturgjennomganger og innspill fra norske og internasjonale eksperter, inngår i Norads prosjekt «Bistand mot 2030» og skal lanseres på et seminar i Oslo onsdag.
Norads direktør Bård Vegar Solhjell og seniorrådgiver Hegertun har en kronikk som bygger på den nye rapporten i Aftenposten tirsdag. Kronikken Fra «u-hjelp» til globale investeringer? stiller spørsmål ved om dagens struktur er effektiv i å oppnå de formålene vi ønsker å oppnå, både langsiktig fattigdomsbekjempelse og å fremme globale goder. Den tar til orde for at Norge bør vurdere et tydeligere skille mellom disse formålene, og utrede ulike modeller for å øke Norges finansiering av globale goder som vi selv har interesse av, i tillegg til bistand.
