Mange som lider av prekær matmangel er ikke i en posisjon til å utøve vold, hverken mot staten eller mot andre grupper i samfunnet, påpeker artikkelforfatterne.

Fører matmangel til mer krig?

MENINGER: En konsekvens av krig er mangel på mat. Sammenhengen mellom konflikt og sult er uomtvistelig når vi ser hvor i verden de store sultkatastrofene er: Rakhine i Myanmar, Kasai i Den demokratiske republikken Kongo, det nordøstlige Nigeria, Sør-Sudan, Syria og Jemen.

Publisert

Det anslås at 80 prosent av Verdens matvareprograms (WFP) ressurser i dag går til konfliktområder. Men hva med den motsatte sammenhengen: fører sult til flere konflikter?

De mange protestene etter at matvareprisene økte kraftig i 2008, samt sammenfallet av ‘Den arabiske våren’ med et nytt matprishopp i begynnelsen av 2011, blir ofte brukt som «bevis» på at mange av dagens konflikter i bunn og grunn handler om ressursknapphet og matmangel. En vanlig antagelse er at redusert matsikkerhet fører til sult og desperasjon, som igjen fører til opptøyer og vold og økt fare for radikalisering. Den økende bekymringen for de samfunnsmessige konsekvensene av klimaendringer bidrar til å forsterke denne verdensanskuelsen.

Uten vitenskapelig hold

Derfor er det kanskje overraskende at det er det lite vitenskapelig hold i tanken om at kortsiktig reduksjon i mattilgangen øker sannsynligheten for utbrudd av konflikt. For å starte eller delta i voldelige konflikter kreves både evne og vilje. Mange som lider av prekær matmangel er ikke i en posisjon til å utøve vold, hverken mot staten eller mot andre grupper i samfunnet. Snarere er det gjerne den urbane middelklassen som oftest reagerer på økning i matvarepriser med protester, ettersom de oftest har bedre mulighet, overskudd, og ferdigheter til å koordinere og delta i protester.

Dernest er det en utbredt misoppfatning at sosial uro i perioder med høye matvarepriser primært handler om matmangel. I virkeligheten er misnøyen ofte atskillig mer kompleks – knyttet til politiske strukturer, eierskap til jord, korrupsjon, ønske om demokratiske reformer og generelle økonomiske utfordringer – der prisen på mat sees i sammenheng med generelt økte levekostnader. Forskning har vist at mens internasjonale medier har en tendens til å ty til enkle ressurs-relaterte forklaringer på konflikter i Sør, som for eksempel tørke eller sult, så gjennomsyres den lokale mediedebatten av mer komplekse politiske forhold.

Sårbar befolkning

Selv om sult altså sjelden er en viktig årsak til konflikt, så kan endringer i matsikkerheten påvirke konfliktenes forløp og konsekvenser. Når ustabile områder tilføres verdier, for eksempel gjennom gode avlinger, bygging av brønner eller distribusjon av bistand, så vil dette ironisk nok kunne tiltrekke seg voldelige grupperinger som søker å utnytte situasjonen. Og motsatt så vil tapte avlinger, inntekter og levekår, for eksempel gjennom tørke eller tvungen migrasjon, kunne gjøre befolkningen mer sårbar og lønnsarbeid i voldelige grupper relativt mer attraktivt og dermed bidra til å eskalere volden.

På kort sikt er det derfor en utfordring for humanitære organisasjoner som jobber i konfliktsoner å unngå å forverre konflikten ved å tilføre verdier som mat eller infrastruktur, som kan bli utnyttet av væpnede aktører. Her er det stort rom for innovasjon og forbedring. Lokal og demokratisk forankring av humanitære operasjoner, tiltak som styrker snarere enn å undergrave lokale institusjoner og markeder, og bruk av teknologi som biometri og blokkjeder for å sikre at nødhjelpen når de som trenger den mest, er eksempler på hvordan humanitære organisasjoner kan imøtekomme utfordringer i konfliktutsatte områder.

Langsiktige løsninger

Kortsiktig humanitær hjelp er ekstremt viktig for å redusere menneskelig lidelse, selv om den ikke nødvendigvis løser konflikter på kort sikt. På lengre sikt vil målrettede og vedvarende tiltak for å bedre matsikkerheten og redusere fattigdom bidra til å skape stabilitet og legge grunnlaget for økonomisk utvikling som igjen reduserer framtidig konfliktrisiko. Som eksempler på sistnevnte tiltak har Verdens matvareprogram iverksatt prosjekter som «Food Assistance for Assets» og skolemat som eksplisitt søker å styrke lokal institusjonell kapasitet og infrastruktur, bygge relasjoner mellom mennesker, og gir penger i hendene til fattige familier. Slike prosjekter løser matsikkerhetsutfordringer og skaper insentiver til økt lokal produksjon uten å ødelegge lokale markeder ved å dumpe billig mat produsert andre steder.

Det langsiktige arbeidet gjennom slike programmer kan være en sentral del av løsningen når konfliktutsatte områder skal bygge stabilitet og fred. Lav utdanning, fattigdom, og høy barnedødelighet – som alle påvirkes av mangel på mat – er blant de faktorene som best forutsier sannsynlighet for borgerkrig. Ved å investere i tiltak som forbedrer levekår, styrker utdanningsmuligheter for barn og unge og fremmer utviklingen av demokratiske institusjoner, vil vi ikke bare styrke lokal matsikkerhet i sårbare samfunn men også redusere aksepten for bruk av vold for å løse konflikter.

Powered by Labrador CMS