Hvem tjener på støtten til Afrika?
MENINGER: Mange av statene og institusjonene i Europa og Amerika har strenge, rigide og kompliserte krav for samarbeid med afrikanske organisasjoner. Disse kravene kan gjøre at lokalsamfunn som trenger det mest ikke blir hørt.
Når man ser på verden er det lett å tenke at det er stor urettferdighet når det gjelder hvordan naturressurser, fattigdom, sykdom, natur- og menneskeskapte katastrofer og så videre er geografisk fordelt. Som en kristen tror jeg at kompleksiteten i Guds forordning for oss mennesker er god, og at den er der for å lære oss å ta vare på hverandre.
Mange av våre brødre og søstre i Europa og Amerika har vist sin generøsitet og søskenkjærlighet ved å dele av sine ressurser, mange ganger i store mengder, for å hjelpe de som trenger det i Afrika. – Det er vi veldig takknemlige for. Jeg er klar over at noen av disse donasjonene ikke kommer fra mennesker som er rike, men fra mennesker som selv har behov og velger å ofre sin komfort for å hjelpe de som trenger det mest. Gavene blir kanalisert gjennom deres statsapparat eller gjennom internasjonale organisasjoner.
Når jeg reflekterer over situasjonen, gjør det meg trist å innse at noen ganger kommer ikke pengene fram til de som trenger det mest. Mange av donasjonene fra stater og internasjonale organisasjoner ender, gjennom måten ting organiseres på, opp i Europa og Amerika, og de går ofte til institusjoner som «møter søknadskriteriene». Mange av statene og institusjonene i Europa og Amerika har strenge, rigide og kompliserte krav for samarbeid med afrikanske organisasjoner. Disse kravene må møtes for at man skal kunne få sårt tiltrengt tilskudd fra de frivillige organisasjonene som det kjempes om oppmerksomhet fra. Resultatet er at de lokalsamfunnene som trenger det mest ikke blir hørt, fordi en gjennomsnittlig lokal organisasjon ikke har kapasitet nok til å møte disse kravene.
I tillegg til de tekniske kravene, kommer også en lang liste med andre krav som er nye i Afrika, som risikoanalyser for terrorisme, retningslinjer for homofile, lesbiske, transkjønnede og så videre. Det er bra å ha en målestokk å måle en søknad opp imot, men disse målestokkene bekjemper hele formålet og intensjonen med donasjonene, og da er de ikke verdt det. Europeerne og amerikanerne bør forstå at kriteriene for å søke om økonomisk støtte bør være realistiske, lettfattelige og enkle å forstå. De bør kontekstualiseres etter forholdene i Afrika, men uten å miste integritet, ansvarlighet og rettferdighet.
På den annen side, lokale organisasjoner som er lidenskapelig opptatt av behovene i sitt lokalsamfunn, vil finne måter å møte disse kravene på, slik at de kan få økonomisk støtte. De kan enten leie inn et konsulentfirma eller en konsulent som forstår de europeiske kravene, eller i det minste snakker samme fagspråk som europeerne. Kostnaden ved dette vil dekkes inn når man lager prosjektbudsjetter. Dette er penger som ikke blir brukt på de fattiges behov, men de er en nødvendig utgift for å møte kompliserte donorkrav. De reduserer altså summen penger som går til prosjektaktiviteter.
I de verste tilfellene bruker europeiske stater internasjonale frivillige organisasjoner som kommer med et stort antall utenlandske arbeidere for å implementere prosjektene. Jeg er ikke imot at folk kommer for å hjelpe oss i Afrika, men det har sin pris i forhold til hvem som tjener på ordningen. De utenlandske arbeiderne får støtte til bolig, helseforsikring, hvile- og rekreasjonsstøtte, matpenger, tillegg for å arbeide i helgene og så videre. Det ironiske er at en lokalt ansatt som gjør det samme arbeidet får mindre enn 30% av det disse utenlandske arbeiderne får. Jeg har dessverre også merket meg at noen av disse utenlandske arbeiderne har kommet for å lære, heller enn å bidra med kunnskap.
Afrika er fullt av mange generøse mennesker fra Europa og Amerika, men på grunn av byråkratiske krav, er det store deler av donasjonene som ikke går til de som trenger det mest. Noen av disse kravene bør revurderes med intensjon om å gjøre dem mer relevante for Afrika. – Slik kan det bli enklere for de som trenger det mest å få tilgang på støtte.
Internasjonale frivillige organisasjoner må slutte med å importere utenlandske arbeidere til arbeid som kunne ha vært utført av afrikanere selv. Ved å bygge lokal kapasitet og å ansette flere kvalifiserte lokale, vil man redusere de dyre lønningene til utenlandske arbeidere og dermed øke prosjektaktivitetene. Når man ansetter lokale, vil det styrke familier, øke de ansattes selvtillit og redusere avhengighet.
