Han har vært toppsjef i en internasjonal bistandsallianse i Genéve. Nå bruker Thor-Arne Prøis pensjonistdagene som ledsager i Palestina. En av oppgavene var å beskytte gjeteren i bakgrunnen.

Direktøren som ble gjeterens beskytter

Da han ble pensjonist, gikk Kirkens Nødhjelp-veteranen Thor-Arne Prøis tilbake til hva han kaller «det grunnleggende» – å vise solidaritet med helt vanlige mennesker. Han ble ledsager for en gjeter i Palestina.

Publisert

HVEM?

Thor-Arne Prøis

  • Alder: 68
  • Tidligere direktør i den internasjonale alliansen av kristne organ-isasjoner ACT.
  • Nå bistandsveteran som bruker pensjon-isttilværelsen som ledsager i Palestina.

«Man spør seg jo hva denne ødeleggelseslysten bunner i.»

–Å være reservegjeter, det var en ny opplevelse!

68-åringen fra Manglerud i Oslo er nettopp kommet tilbake fra gjetermarkene på Vestbredden og viser oss bilder.

På bildene ser det idyllisk ut. Men det er bare på bildet.

Sauegjeteren han fulgte fryktet overgrep fra israelske soldater og bosettere. For å kunne gjøre jobben sin som gjeter, trengte den unge palestinske gutten beskyttelse. Så den norske pensjonisten fulgte ham.

Stedet er Susya sør i Hebron. Grunnen til at gjeteren trenger beskyttelse er at en del av deres beiteland går helt opp til grensen til Israel og mot en bosetting. Israelske bosettere, til tider også israelsk politi og soldater, er aggressive mot gjeterne. De jager dem. Derimot lar de gjeterne være når internasjonale observatører er med.

– Politi og soldater begrunner jagingen med «sikkerhet». Det er litt vanskelig å forstå hvordan en gjeter kan utgjøre en så stor fare...

Rikt arbeidsliv

Thor-Arne Prøis har hatt et rikt arbeidsliv. Som oftest i lederposisjoner, også internasjonalt. Nå bruker han pensjonistdagene til noe helt annet. Han er, bokstavelig talt, på grasrota i Palestina, utsendt av Kirkens Nødhjelp.

Gjennom KNs ledsagerprogram i Palestina utplasseres mennesker fra hele verden i utvalgte byer og landsbyer på Vestbredden og i Jerusalem. Blant annet skal de observere når palestinere passerer israelske kontrollposter og beskytte folk i spesielt utsatte områder. Som det å beskytte gjeteren.

Thor-Arne Prøis beskriver en hverdag som handler om å snakke med folk, høre historier, vandre side om side med unger, gjetere og andre.

– Det er en annen type oppdrag enn hva jeg er vant til. Her dreier det seg om helt grunnleggende ting. I dagens bistandsbransje er det mye regnskap og personforvaltning. Papirkrigere kaller jeg dagens bistandsarbeidere.​

Huset ble revet

De siste ukene har den røslige bistandsveteranen gått side om side med en gjeter og med barn som skal passere skremmende militære sjekkpunkter. Slik beskriver han en opplevelse som har gjort sterkt inntrykk:

Tirsdag 11. april fikk vi melding om at tre hus var i ferd med å bli jevnet med jorden av militære i landsbyen Al Walaja, like utenfor Betlehem.

Jeg dro for å dokumentere. To av husene var under oppføring. I det tredje bodde en familie på syv. Maher Abu Khiara med kone og fem barn. De hadde, sammen med 5 andre i landsbyen mottatt såkalte «demolition orders» søndag kveld. Deres advokat klarte i løpet av mandagen å få ut en stoppordre på ødeleggelsen av Mahers hus fra retten.

Da militæret dukket opp klokken fire om morgenen tirsdag og begynte rivningen tok de ingen hensyn til rettens skriftlige kjennelse, Huset deres ble revet med alt inni; klær, mat, skolebøker, leker, innbo og løsøre. Å møte Maher og noen av barna noen timer senere ved ruinene av et hjem var hjerteskjærende.

Han er rystet. Dette er bare en av mange grove overgrep som ledsagerne har rapportert om. Prøis visste mye om denne konflikten på forhånd, men konsekvensene av den israelske okkupasjonen er verre enn hva han trodde.

– Man spør seg jo hva denne ødeleggelseslysten bunner i, sier han, tydelig berørt, til Bistandsaktuelt.

På gata i Oslo

Etter en oppvekst på Manglerud i Oslo gjorde unge Prøis etter hvert verden til sin arbeidsplass.

Han hadde et juridikum i lomma, men i stedet for å bli advokat ble han fanget av nøden i Oslos gater. Dette ledet til 18 år i Kirkens Bymisjon, blant annet i en rekke ulike lederjobber. Så var tiden inne for å ta engasjementet videre, utenfor landets grenser.

– Den nærkontakten jeg fikk med mange av de som slet med rus og prostitusjon var nok det som gjorde at interessen for å fortsette med hjelpearbeid var der – men i utlandet.

I tilsammen 14 år har han jobbet utenlands. Etter flere år i Kirkens Nødhjelp har han sett og opplevd det meste, som stedlig representant i Afghanistan, Pakistan, i Sudan og på Balkan.

Fem år i toppjobb

Afghanistan-oppdraget gjorde et sterkt inntrykk. Han var mye rundt og traff helt vanlige folk. Ofte ble han invitert inn. Den joviale bistandsveteranen minnes mange hjembesøk sittende på et typisk håndvevd afghansk teppe i rødt og oransje. Noen ganger på et jordgulv, langt ute på landsbygda.

Flere av de han jobbet sammen med i Afghanistan-perioden har han kontakt med den dag i dag.

Karrieren inkluderer også fem år i bistandshovedstaden Genève, som øverste leder i ACT Alliance, en paraplyorganisasjon for verdens kirkelige bistandsorganisasjoner.

Det er en bistandsgigant. KN er en av 130 organisasjoner. Alliansen samkjører medlemsorganisasjonenes nødhjelpsarbeid og jobber for utvikling. Organisasjonene har et samlet årlig budsjett på rundt 1,5 milliarder dollar.

Eidsvåg på øret

Lite fleksibilitet, overdrevent mye kontroll og lite rom for å improvisere. Slik beskriver han dagens bistandsbransje. Det er ikke lenger tid til timelange møter på jordgulv.

Blir Prøis for frustrert setter han på en gammel plate av Bjørn Eidsvåg. Plata «Allemannsland» lyttet han til i Afghanistan da borgerkrigen brøt ut. Liggende på en feltseng på et slitent kontor snurres platen. Ordene ga Prøis «sjelemot».

Se i nåde til oss,

se i nåde til oss,

Kyrie eleison,

miskunna deg over oss.

Så altfor mange ungar me forsømde,

me gjekk oss vill i jaget itte meir,

så alfor mange sørgande me glømte.

så redde for å komma dei for nær.

– Jeg hørte mye på Eidsvåg etter portforbudet. På dagtid jobbet vi med å sette opp leirer for internt fordrevne.

Bransjen endres

Han er kritisk til hvordan mye gjøres i dag.

– Disse rapporteringsregimene har tatt bort mye av tiden og muligheten til å være i felt, sammen med mennesker. Muligheten til å bygge relasjoner er nesten blitt borte. De siste 20 årene har bistandsbransjen blitt noe helt annet. Jeg lurer på om profesjonaliseringen er et gode. Utviklingen når det gjelder håndtering og dokumentasjon tar nesten knekken på alt.

– Tenker du likevel at bistand
nytter?

– Ja, jeg må nesten si ja til det. Det jeg har opplevd er å møte igjen mange av de menneskene det har vært satset på. For eksempel i Sør-Sudan; mange med bakgrunn fra Kirkens Nødhjelp fikk opplæring og sitter i dag i sentrale posisjoner. Det samme gjelder Afghanistan.

Investering i mennesker

Bistandsveteranen forteller om en afghaner han møtte. Den unge mannen hadde mistet et bein, og beveget seg med støtte fra to krykker. Han snakket engelsk. Nå søkte han jobb. Snart ble den dyktige mannen en del av programavdelingen til Kirkens Nødhjelp i Afghanistan.

Det viste seg at den nyansatte selv hadde forsøkt å få tak i en protese, men ingen kunne levere. Til slutt valgte Prøis å ta bilder av amputasjonsområdet og sende det til Sophies Minde i Oslo.

«Ja», svarte de. En protese kunne lages. Men det ville koste.

Kirkens Nødhjelp og utenriksdepartementet i Norge tok regningen. Haneef Atmar, som mannen heter, forpliktet seg til gjengjeld til å jobbe for Kirkens Nødhjelp i tre år i etterkant.

For å gjøre en lang historie kort: Den talentfulle unge mannen endte senere opp som utviklingsminister, utdanningsminister og til slutt som innenriksminister i tidligere president Hamid Karzais regjering.

– Haneef forsvant senere ut etter å ha kommet i tottene på Karzai. Men historien viser at det nytter – og at fleksibilitet til å handle er viktig, sier Prøis.

«Han rommer så mye»

Han er gift, har tre barn og ett reservebarn som har blitt en naturlig del av familien. «Jeg regner meg som far til fire», sier han. Bestefar er han også blitt, til lille Ellis.

Bistandsveteranen beskriver sin kone i varme ordelag. Det inkluderer også hennesstøttenår han vil reise på internasjonale oppdrag.

– Fruen, hun har alltid vært veldig grei sånn, gitt meg muligheter til å reise og gjøre slike ting som dette, forteller 68-åringen.

Vi spør Lisa hvordan hun vil beskrive ektemannen. Hun sier ettertenksomt: «Denne store mannen rommer så mye».

Hun har forståelse for at han også i pensjonisttilværelsen har ønsket å engasjere seg.

– Thor-Arne har en stor interesse for områdene han nå befinner seg i. Når han ønsket å reise dit, sier jeg selvfølgelig lykke til. I dagens digitale verden kan vi ha jevnlig kontakt med hverandre likevel, noe som er storveis, sier Lisa.

Går ut på dato

12. mai setter Thor-Arne Prøis kursen tilbake til Norge. Da har den tidligere toppsjefen fra Geneve hatt tre måneder som frivillig på Vestbredden.

Han tror ringen er sluttet med dette oppdraget. Noen utlært gjeter blir han ikke, men han liker seg sammen med mennesker – langt fra formelle møter og byråkrati.

– Men dette er nok kanskje siste oppdraget av dette slaget…. Jeg er i ferd med å gå ut på dato, sier han med et smil.

Powered by Labrador CMS