Derfor holder FN toppmøte om mat
Måten vi produserer og forbruker mat på er etter manges mening i krise. – Verdens matsystemer er både et mirakel og et kjempeproblem, sier professor Ruth Haug til Bistandsaktuelt.
FNs generalsekretær António Guterres har sammenkalt til toppmøte i New York om mat. Det er sjette gang siden 1943 at FN har viet et toppmøte til mat. Denne gang er det et matsystem-toppmøte. Søkelyset er på produksjon og konsum av mat, men også hvordan maten påvirker samfunn og miljø.
Bistandsaktuelt har spurt Ruth Haug, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og en ledende ekspert på matsystemer om hvorfor toppmøtet avholdes.
- Dette er et bredt initiativ fra generalsekretæren selv. Men det er mange som har gått i bresjen for å se mat i et bredere perspektiv. Målet med toppmøtet er å endre matsystemene i en mer bærekraftig retning, sier Haug.
Les mer om opptakten til toppmøtet i denne artikkelen.
Hva er det FN og fagfolk på området mener når de snakker om matsystemer? Et matsystem er alle sider ved produksjon og forbruk av mat i en befolkning. Det inkluderer også påvirkning på sosiale forhold i samfunnet og på naturen rundt oss.
- Matsystemer er et godt begrep fordi det gir muligheten til å se på sammenhengen mellom elementer som matproduksjon, sult, bærekraft, helse og ernæring, sier Haug.
Begrepet har blitt stadig mer populært, og vil være vanskelig å unngå å møte i åra som kommer, om man er opptatt av utviklingsspørsmål.
- Ulike land har helt ulike utfordringer på dette området?
- Det er veldig viktig å analysere matsystemer både globalt og nasjonalt og på lokalt nivå for å finne ut hva som egentlig er hovedproblemet og hva som kan være løsningen. Løsningen i Jemen, der det er hungersnød, er primært å få slutt på konflikten. Løsningen i Norge er kanskje for noen å spise mindre kjøtt for å redusere klimautslippene. Eller å redusere matsvinnet. Det å spise mindre kjøtt eller kaste mindre mat er ikke en problemstilling i Jemen i det hele tatt. Så når man snakker om matsystemer, så er det veldig store ulikheter mellom land.
Mirakel og kjempeproblem
Toppmøtet i New York avholdes i erkjennelsen av at måten vi i dag produserer og forbruker mat står i veien for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Samtidig har verdens matsystemer på mange måter vært en suksess, mener Haug.
- Det som er tankevekkende med mat og måten vi produserer mat på, er at matsystemene kan sies å være både et mirakel og et kjempeproblem. Mirakelet er at vi har klart å redusere sulten i verden dersom vi ser på utviklingen i et perspektiv på 50 år. For 50 år siden var 1 av 3 definert som å være matusikre. Det vil si at de ofte måtte gå sultne til sengs. I dag er det 1 av 10. Når det gjelder å redusere sult i verden, er resultatene ganske gode. De siste 5-6 årene har imidlertid antallet som sulter steget betraktelig, sier hun.
Prognoser fra Verdens matvareorganisasjon (FAO) og OECD sier at økningen i verdens matvareproduksjon vil holde tritt med befolkningsveksten i verden i tiåret som kommer. Men sult er primært et fattigdoms- og ulikhetsproblem, så det er ikke gitt at økt produksjon vil føre til redusert sult, poengterer NMBU-professoren.
Klimautslipp, fedme og feil mat
Samtidig som verdens matproduksjon har økt kraftig, har det dukket opp en rekke nye utfordringer. Verdens matsystemer står for store utslipp av klimagasser og er en viktig årsak til tap av naturmangfold og utarming av ressurser.
Sult har økt i omfang under koronapandemien. Feilernæring er et stort problem. Ifølge FAOs rapport The State of Food Security and Nutrition fra i sommer har en tredel av verdens befolking ikke råd til sunn mat. Fedme er et raskt voksende problem.
I forkant av FN-toppmøtet er det lagt fram omfattende rapporter og forslag til handlingsplaner om hvilke tiltak som må gjennomføres for å rette opp dagens skjevheter.
- Hvor ville du startet om du skulle løst problemene knyttet til verdens matsystemer?
- Det aller beste på kort sikt ville være å få slutt på alle væpnede konflikter. Krig og konflikt gjør at folk blir fattige og mange blir flyktninger eller internt fordrevne. Om man kunne få slutt på alle konflikter, ville det vært et helt fantastisk tiltak for å få slutt på sult og hungersnød, sier Haug.
Hun viser til at omtrent 60 prosent av verdens sultne, ifølge FAO, bor i land som er rammet av krig og
konflikt.
Sikre jobber og skolemat
NMBU-professoren gir også høy prioritet til jobbskaping generelt, og å sikre landarbeidere og ansatte i matsektoren bedre jobbsikkerhet og anstendige lønnsnivåer. Hun peker på at mange i disse sektorene ikke er fagorganisert og at mange blir utnyttet som billig arbeidskraft.
Haug understreker at sosiale støtteordninger er viktige virkemidler for å redusere sult blant
- Pandemien har virkelig vist oss sårbarheten. Når folk ikke går på jobb, så har de i mange land ikke mat på bordet. Kontantoverføringer kan hjelpe dem over kneika. Likestilling er også viktig for å redusere sulten. Om kvinner hadde hatt samme tilgang som menn på innsatsfaktorer og tjenester i landbruket, ville matproduksjon blant småbønder økt, sier Haug.
Hun er også tilhenger av å utvide dagens ordninger med skolemat. Dette er et enkelt tiltak som kan ha stor effekt, mener Haug.
- Det gjør at flere fattige barn blir sendt på skolen, og det bidrar til å redusere ulikhet. Det gjør at skolebarn ikke er sultne når de skal lære. Det endrer ikke nødvendigvis på de strukturelle utfordringene når det gjelder sult, men jeg synes det er et veldig godt tiltak, sier hun.
Konflikter i forkant av møtet
Mat- og landbrukspolitikk er ofte en kilde til uenighet og skarpe fronter. Ikke minst er det uenighet når det gjelder syn på hvordan modernisering skal skje, og hvilken rolle privat sektor skal ha. Dette har ført til harde konflikter også foran FNs matsystemtoppmøte, og en rekke organisasjoner har boikottet prosessene i forkant.
- En av skyteskivene for kritikk er Agnes Kalibata, tidligere landbruksminister i Rwanda, som har hatt en ledende posisjon fram mot toppmøtet. Kalibata er også leder for Alliance for a Green Revolution in Africa (AGRA). Hvorfor er AGRA så omstridt?
- AGRA blir sett på som en organisasjon som «pusher» den grønne revolusjonen med blant annet hybrid-frø, kunstgjødsel og privat sektor. Dette er en moderniseringsmodell som kanskje virker noen steder. I mange afrikanske land fungerer den ikke så godt, og har derfor møtt motstand, sier Haug.
- Samtidig gjorde Kalibata en god jobb som landbruksminister i Rwanda, så kanskje modellen passer der, legger hun til.
Hyller mangfold
NMBU-professoren er ikke redd for uenighet. Hun mener at et mangfold av synspunkter og ideer er et gode. Ulike land er så forskjellige at det gir lite mening å stille med en fasttømret oppfatning av hva som passer best for alle.
- Vi må ha et mangfold i modeller. Det er ikke slik at én modell passer alle steder. Jeg tenker at det er greit at man er uenig. Det er opp til landene selv å bestemme sin landbrukspolitikk. Her må man tilpasse seg lokale forhold,
sier Haug.
- Norge har varslet en opptrapping av bistanden på området. Hvilke modeller bør Norge støtte i dette mangfoldet?
- Man kan støtte FN. Og så bør man kanskje tenke tilbake til tiden da det ble lagt vekt på mottakeransvar. Lokalt eierskap til løsningene er viktig dersom det skal bli resultater. Det er ikke vi rikinger i nord som nødvendigvis skal bestemme hva lavinntektsland i det globale sør skal gjøre med sine matsystemer.
