Meninger

Denne uka publiserte FNs klimapanel andre del av sin sjette hovedrapport. Siden den forrige rapporten som kom i 2014 har klimaendringene blitt stadig tydeligere. 1,5 millioner mennesker har nå behov for humanitær hjelp i det sørlige Madagaskar på grunn av den verste tørken på over 40 år. 500 000 barn anslås å være akutt underernærte, og 70 prosent av befolkningen mangler tilgang til rent vann. I landsbyen Elomaka har det kommet en hjelpeorganisasjon med en mobil klinikk. Landsbyboerne blir tvunget til å gå flere timer hver dag for å hente vann.

For å lykkes må klimapolitikken være inkluderende

Klimarettferdighet er helt nødvendig for å lykkes med holde oppvarmingen under 1,5 eller 2 grader over førindustrielt nivå. Dette er et poeng som får langt mer oppmerksomhet i den nye delrapporten fra FNs klimapanel sammenliknet med tidligere rapporter, skriver Tor A. Benjaminsen.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 28. februar publiserte FNs klimapanel andre del av sin sjette hovedrapport. Siden den forrige rapporten som kom i 2014 har klimaendringene blitt stadig tydeligere. Dette er reflektert både i den vitenskapelige litteraturen og i folks opplevelser rundt omkring i verden. Økt forekomst av ekstremvær som flommer, hetebølger med branner, orkaner og stormer er eksempler som har dominert nyhetsbildet de siste årene.

Opplevde klimaendringer som økt hyppighet av ekstremvær har ført til økt klimaengasjementet blant myndigheter, frivillige organisasjoner, næringsliv og folk flest – som skoleungdoms «skolestreik for klima», initiert av Greta Thunberg.

I likhet med den siste rapporten fra FNs klimapanel har skolestreikende ungdom også vært tydelige på at klimapolitikken må bygge på prinsipper om rettferdighet. Om klimapolitikken oppleves som urettferdig risikerer man motstand og opprør i ulike former.

I internasjonale klimaforhandlinger har det vært et grunnleggende prinsipp at stater har felles, men ulikt historisk ansvar for klimaendringene og for å gjennomføre klimapolitikk.

Selv om FNs klimapanel ikke har noen mening om legitimiteten til ulike protester mot klimatiltak, peker rapporten på at det er viktig at klimapolitikken i størst mulig grad inkluderer rettferdighetshensyn for å kunne lykkes.

Fordeling, deltagelse og anerkjennelse

Så, hva innebærer klimarettferdighet? Tre forutsetninger er nevnt i rapporten: rettferdig fordeling, inkluderende deltakelse og anerkjennelse. Kostnadene og nytten ved klimatiltak må for det første ikke oppleves som altfor skjevfordelt. Dernest bør det være mulig for berørte grupper å delta i beslutningsprosessen forut for klimatiltak som berører dem. Og en anerkjennelse av utsatte eller marginaliserte grupper er nødvendig både for å unngå skjevfordeling og for at de skal kunne delta i beslutningsprosesser.

Denne siste rapporten fra FNs klimapanel har også et økt søkelys på viktigheten av å anerkjenne urfolks kunnskaper og lokalkunnskap for å lykkes med klimatilpasning.

I Norge vil for eksempel det å basere reindriftspolitikken på de samiske reineiernes kunnskaper, som er opparbeidet over mange generasjoner, kunne bedre reindriftens evne til å tilpasse seg klimaendringene. Med klimaendringene vil man få mer variererende vær i nord med regnvær og etterfølgende kulde som så fører til islag i snøen og blokkerte beiter. Dette er årsaken til beitekrisa man nå ser i Finnmark. Da er det smart å ha flere sterke dyr som kastrater og bukker i flokken, hvilket er i samsvar med reineiernes kunnskapstradisjon, og ikke bare produktive simler.

Anerkjennelse er altså et normativt prinsipp, og en verdi i seg selv. Mangel på anerkjennelse kan føre til urettferdig fordeling og manglende demokratisk deltakelse – som igjen vil kunne undergrave en vellykket klimapolitikk.

Rapporten nevner treplanting på savanner som et eksempel på feilslåtte klimatiltak som både vil skade biomangfold og undergrave karbonlagring, fordi savanner har mye karbon lagret i gressets røtter. I tillegg vil slik storstilt treplanting, som det foreligger store planer for i Afrika, kunne føre til at gjetere mister tilgang til beitearealer og dermed begynner å yte motstand mot tiltakene.

En rettferdig fordeling av kostnader og nytte er relevant på flere nivåer – mellom individer og stater og mellom ulike generasjoner. I internasjonale klimaforhandlinger har det vært et grunnleggende prinsipp at stater har felles, men ulikt historisk ansvar for klimaendringene og for å gjennomføre klimapolitikk.

Alle land har et ansvar

Dette prinsippet reflekterer en underliggende idé om at alle land har et ansvar for å handle, men hva de kan gjøre vil variere. De industrialiserte landene i det globale nord har bedre forutsetninger for å avkarbonisere energisystemer og redusere utslipp, mens en del utviklingsland i sør vil måtte ha større søkelys på klimatilpasning enn utslippsreduksjon. Dette viser også at skjev fordeling av velstand og makt mellom land, og internt i land, er en grunnleggende årsak til klimaurettferdighet.

Både omfattende utslippsreduksjon og klimatilpasning krever en gjennomgripende samfunnsendring for en grønn omstilling. En slik omstilling kan skje på ulike måter; fra på den ene siden å satse på teknologisk endring og bruk av markeder (såkalt «økomodernisme») til radikale løsninger som «avvekst» (degrowth). Avvekst vil innebære redusert produksjon og forbruk for å holde klimaavtrykket innenfor hva klima- og økosystemer kan tåle.

Dette er en politisk debatt som klimapanelet ikke har noen holdning til. Uansett tilnærming må omstillingen være gjennomgripende og omfatte energisystemer, arealbruk, byplanlegging, infrastruktur og industriutvikling. Hvordan en slik omstilling gjennomføres i praksis i ulike land vil også ha konsekvenser for spørsmål om rettferdighet, fordi man risikerer at ulike grupper blir vinnere og tapere i de ulike modellene.

Den siste klimarapporten sier altså at det er viktig at klimapolitikken inkluderer rettferdighet som et grunnleggende prinsipp ved tiltak for både utslippsreduksjon og klimatilpasning.

Powered by Labrador CMS