Et fokus på massiv skogplanting kan åpne for mer samlet oljeproduksjon i verden. Men dette skjer ikke automatisk. Det er fullt mulig å både redusere oljeproduksjonen og samtidig gjennomføre skogtiltak, skriver Henrik Wiig. Her fra en oljebrønn i oljefeltet Urucu i den brasilianske delen av Amazonas-regnskogen. Foto: Antonio Scorza / AFP Photo / NTB
Et fokus på massiv skogplanting kan åpne for mer samlet oljeproduksjon i verden. Men dette skjer ikke automatisk. Det er fullt mulig å både redusere oljeproduksjonen og samtidig gjennomføre skogtiltak, skriver Henrik Wiig. Her fra en oljebrønn i oljefeltet Urucu i den brasilianske delen av Amazonas-regnskogen. Foto: Antonio Scorza / AFP Photo / NTB

Skogtiltak er en rettferdig vei ut av oljen

UTSYN: Skogtiltak kan være et viktig virkemiddel for å redusere oljeavhengigheten i verden. Det vil være altfor strategisk å ikke gjennomføre gode skogprosjekter i redsel for at noen skal bruke de gode resultatene som argument for å bore mer olje, skriver Henrik Wiig.

Publisert

Både kjøp og salg er av klimakvoter er som kjent frivillig. Tilbyderne vil fort finne ut at det lønner seg å følge våre krav for å få best mulig pris på sine klimaprodukter.

Henrik Wiig

Jeg slapp jubelen løs i Bistandsaktuelt over at klimamøtet i Glasgow spesifiserte regler for internasjonal handel med klimakvoter. Vi kan nå heller betale for effektive tiltak i utviklingsland i stedet for å subsidiere tilsynelatende grønn industriutvikling i rike land. Hvor mye mer klima får vi ikke igjen for pengene våre ved å betale 4 dollar per tonn CO2 ved forhindret skogødeleggelse i Colombia enn å betale 1200 dollar per tonn CO2 gjennom elbilpolitikken? Det blir 300 ganger mer klima for pengene. Enhver forbruker, skattebetaler og velger med reell bekymring for klima og barn og barnebarns fremtid forlanger effekt i stedet for pseudo-tiltak. Så fulgte et innlegg fra ungdomsorganisasjonen Spire med påfølgende oppklaring fra min side.

Professorene Tor Arve Benjaminsen og Hanne Svarstad (heretter B&S) leder an i det akademiske feltet politisk økologi. De har nå skrevet et kritisk motinnlegg her i Bistandsaktuelt lansert på Twitter med spissformuleringene «usmakelig forsøk på å slippe billig unna klimakrisa» og «avledningsmanøver fra oljeland». De anser skogtiltak for å være urettferdige og lite effektive, intet mindre enn et skalkeskjul for å «berikes med inntekter fra Nordsjøens svarte gull, og vi kan fortsatt ha økonomisk vekst og høyt materielt forbruk.» Ikke engang regnskogbevaring er et ubetinget gode i deres øyne. Jeg vil derfor nå vise at skogtiltak kan være både rettferdige og effektive, og ikke minst være et viktig virkemiddel for nettopp å redusere oljeavhengigheten i verden.

Kreve rettferdighet

Jeg er imidlertid enig med B&S når de påpeker at skogtiltak ofte ikke tar hensyn til lokalbefolkning. De kan miste sine rettigheter uten noen form for kompensasjon. Det er urettferdig. Men, slik er nå ofte politikk i utviklingsland. De mangler gjerne institusjonell evne og vilje til å finne rettferdige løsninger. Deres perspektiv på rettferdighet kan også være annerledes. Individuell eiendomsrett beskyttet av stat og rettsvesen er til dels et fremmed konsept. Spør innflyttere (obwera) i malawiske landsbyer som blir presset ut etter tre generasjoner fordi etterkommerne etter de opprinnelige beboerne er blitt flere og trenger jorden selv. I deres perspektiv ble jorden aldri solgt eller gitt bort, bare utlånt. Og nå vil de ha den tilbake. Eiendomsrett er tett knyttet til makt enten vi liker det eller ikke. Men vi i rike land kan likevel tvinge igjennom våre egne moralske krav til og vår definisjon på sosial rettferdighet. Både kjøp og salg er av klimakvoter er som kjent frivillig. Tilbyderne vil fort finne ut at det lønner seg å følge våre krav for å få best mulig pris på sine klimaprodukter.

B&S vektlegger de lokales rettigheter uten å problematisere både hvem og hvor mange de lokale egentlig er og hvordan de utnytter arealene. I regnskog er historien forholdsvis enkel. Innflyttere utenfra, enten de nydyrker koka eller kakao ved å rydde regnskogen, ansees å mangle rettigheter. Et mindre antall urfolk har lite å tape på skogvern såfremt de ikke hogger ned skogen for å selge høyt prissatt trevirke, for eksempel superlett balsatre for tilvirkning av rotorblader til vindkraftturbiner. Landrettigheter ved skogplanting på savannene i Afrika er vanskeligere å avgrense. Tilsynelatende ubrukt jord er enten beitemarker for både tam- og villdyr eller dyrkes i rotasjonslandbruk.

Det blir enda mer problematisk i framtiden siden den afrikanske befolkningen vokser raskt. Ifølge en FN-prognose vil den firedobles innen 2100. Overordnet statlig arealplanlegging må til for at naturressursene skal gi mest mulig nytte for alle, både for de som flytter til byen og de som blir værende på landet. En desentralisert rettighetstilnærming hvor bare de lokale med tradisjonelle ressursbruk skal bestemme kan føre galt av sted. For et land kan det være mer effektivt å «dyrke» karbonkvoter gjennom treplanting noen steder for å finansiere et moderne og intensivt landbruk som kan brødfø landets høye befolkning andre steder.

B&S har rett i at alle kostnader skal inn i beregningen av kostnadseffektivitet. Noen ganger er regnestykket positivt og andre ganger negativ. Det er derfor umulig å generalisere. Det er imidlertid direkte feil når B&S hevder at «ideen om kostnadseffektivitet er basert på at reell kompensasjon nettopp ikke utføres». Prinsippet er at det skal være mer å vinne enn å tape totalt, og at de som taper skal kompenseres så langt det praktisk lar seg gjennomføre.

Skogtiltak og olje

Hva er så forbindelsen mellom skogtiltak i utviklingsland og norsk oljeutvinning? B&S påpeker helt riktig at vi kan kompensere CO2-utslipp fra selve utvinningen ved å kjøpe karbonkvoter fra skogtiltak i utviklingsland. Slik kan vi oppfylle nasjonalt bestemte målsettinger (NDC) under Paris-avtalen satt til 55 prosent reduksjon innen 2030.

Denne observasjonen dekker imidlertid to uavhengige problemstillinger. Det første er hvor mye/lite olje skal det skal produseres i verden for å oppnå et vellykket grønt skifte, og det andre er hvordan CO2-utslipp skal regnes for oljeproduserende land. For å ta det siste først. Det sier seg selv at et lite land som selger mye olje til verdensmarkedet må slippe ut mer CO2 enn det som er rettmessig i forhold til landets befolkningsmengde. Det kan vi nå løse ved å kjøpe karbonkvoter fra importlandene. Da vil forbrukerne betale den reelle kostnaden som inkluderer negativ effekt på klima. Slik internasjonal byttehandel gir en langt bedre løsning enn at alle land skal produsere sin egen fossile energi for at produksjonsutslippene skal regnes på egen NDC. Det ville gitt mer forurensende kull med mindre energi for gitt CO2-utslipp. Slagordet sjølberging appellerte under EF-valget i 1972, men de fleste ser at det er et lite effektivt virkemiddel for å løse klimakrisen i 2022.

B&S har imidlertid rett i at et fokus på massiv skogplanting kan åpne for mer samlet oljeproduksjon i verden. Men dette skjer ikke automatisk. Det er fullt mulig å både redusere oljeproduksjonen og gjennomføre skogtiltak samtidig. Jeg ser heller ikke at norske politikere bruker «kostnadseffektive klimatiltak i land langt borte» som en avledningsmanøver for oljeproduksjon slik B&S hevder. Norske politikere bruker snarere en klokketro på kutt i etterspørselen etter olje som unnskyldning for å fortsette oljeproduksjonen. Hvis vi bare skattlegger CO2-utslipp høyt nok, vil verden slutte å produsere olje.

Jeg har tidligere argumentert i Bistandsaktuelt for at denne forventningen er urealistisk. Marginal produksjonskostnad i Midtøsten er så lav som 5-10 amerikanske dollar per fat. Vi risikerer heller at volumet øker når skattlegging reduserer profitten, siden samarbeidet i OPEC-kartellet kan opphøre når produsentlandene må konkurrere hardere. IEA og FN tok i sommer til orde for en koordinert stans i oljeletingen og ble møtt med massiv avvisning fra norske politikere. Argumentet syntes å være at norsk olje er mer miljøvennlig, særlig etter fremtidig elektrifisering av sokkelen. At ren norsk vannkraft vil redusere CO2-utslippet mer ved å erstatte kullfyring i Europa oversees glatt. Vi burde heller samarbeide med OPEC for en koordinert reduksjon i tilbudet. Det er både lønnsomt for oss og klimavennlig. Historisk sett har vi holdt en armlengdes avstand til OPEC for å sikre leveransene til våre allierte USA og andre vestlige land. Nå er verden snudd på hodet og målet er snarere å redusere oljeproduksjonen.

B&S er redd for at skogprosjekter gjør at «politikerne kan slippe unna vanskelige avgjørelser og upopulære klimatiltak i Norge». Det blir i overkant strategisk å ikke gjennomføre gode prosjekter i redsel for at noen skal bruke de gode resultatene som argument for å bore mer olje. I dag ser vi at dårlig planlagte klimatiltak undergraver klimasaken siden velgerne kan kaste upopulære politikere. Selv MDG tar nå hensyn til hva vanlige folk mener og tenker etter valget i høst. Det viktigste er likevel sunt folkelig vett som tilsier at vi skal bruke skattepengene der hvor vi får mest klimaeffekt. Ute eller hjemme spiller mindre rolle.

Økte strømpriser i vinter utløste en sterk skepsis mot klimapolitikk. En mer fleksibel overgang til nullutslippssamfunnet kan derfor være lurt for å få folk med oss. Jeg har tidligere i denne debatten påpekt at vi bør redusere utbygging av grønn energi med dagens lite effektive teknologi og heller oppskalere forskningen betydelig for å finne reelle konkurrenter til olje. Å klare det grønne skiftet sammenlignes ofte med månelandingen. På 60-tallet forsket og utviklet amerikanerne romrakettene skrittvis og tålmodig slik at Armstrong i Apollo 11 til slutt kunne ta det første skrittet på månen. Det var helt unødvendig å sende opp dusinvis med halvt utviklede raketter underveis for å konstatere at de falt ned før de nådde målet. Ved å overføre ressurser fra utbygging til forskning vil vi nok være nødt til å bruke mer olje, men til gjengjeld blir vi raskere helt uavhengig av fossil energi. Et urealistisk høyt 55 prosents reduksjonsmål i 2030 står rett og slett i veien for nullutslippsmålet i 2050. Skogtiltak vil da være viktige for å holde et akseptabelt CO2-nivå i atmosfæren på midlertidig sikt.

Kjøp i stedet for almisser

B&S stiller spørsmålstegn til Norads kunnskapsdirektør Nygårds påstand om at regnskogsatsningen har bidratt til å redusere klimagassutslipp tilsvarende 100 ganger Norges årlige utslipp, likeså til Klima- og miljøminister Barth Eides uttalelse om at Norge har reddet regnskog tilsvarende 50 prosent av norske utslipp hvert år.

Jeg har ikke regnet på utslippstall og har derfor ingen mening om hva det riktige tallet er. Vi trenger en troverdig og autorativ stemme til å analysere dette. Sveits har allerede inngått en avtale med Peru om kjøp av klimakvoter for 15 prosentpoeng av sin egen NDC. Så la oss heller kjøpe klimakvoter fra skoglandene. Det er rett og rimelig at de betales for klimatjenesten de utfører på vegne av verdenssamfunnet uten at tjenesten presenteres som almisser over bistandsbudsjettet. Da vil FN som overdommer regne ut effekten som skal telle i vår NDC.

Hvis Barth Eide har rett i sitt anslag på 50 prosent, vil det komme i tillegg til hva vi klarer på egenhånd her hjemme. La oss anta at vi må redusere vår egen ambisjon med 5 prosentpoeng for å bruke pengene på klimatiltak i utviklingsland istedenfor. Da vil den absolutte reduksjonen her hjemme synke til 50 prosent. Men som kjent er 50 prosent hjemme + 50 prosent ute lik 100 prosent totalt. Vi kan dermed oppnå et nullutslippssamfunn allerede i 2030. Det gir et klimabekymret folk grunn til å juble.

Powered by Labrador CMS