Å tro at norske bistandsaktører har noen som helst mulighet til å bekjempe systemisk korrupsjon i våre bistandsland er vel naivt, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB

Avsporing av debatten om nulltoleranse for korrupsjon

MENINGER: Debatten mellom Kristen idrettskontakt (KRIK), deres tidligere partner i Tanzania CHRISC og andre bistandsaktører om ansvarsforhold ved mislighold av avtaler er svært interessant og aktuell.

Publisert

Utenriksdepartementets og Norads nulltoleranse for korrupsjon har over årene ført til en kraftig forbedring av de norske organisasjonenes økonomistyring og disse har igjen stilt strenge krav til sine lokale partneres økonomikontroll. Dette har de lokale partnerne hatt stor nytte av og sikkert i mange tilfeller satt dem i en posisjon hvor de har skapt tillit hos andre givere enn de norske bidragsyterne. Deltakerne i denne debatten er uenige om plassering av ansvaret, men alle inkludert revisjonsselskapene, synes å være enige om at det har vært mangelfull økonomikontroll. Debatten har på ingen måte dreiet seg om korrupsjon som et generelt fenomen i våre mottakerland.

Må stole på systemene

Saul Mullard forsøker i Bistandsaktuelt 29.10.2020 å vri denne konkrete debatten over på systemisk korrupsjon og han gjør det på en belærende og et noe arrogant vis ved å tillegge bistandsaktørene meninger jeg ikke tror de har. Han hevder at debattantene bommer på målet, at diskusjonen er snever og at det synes viktigere for ikke-statlige organisasjoner å ikke bli frastjålet midler enn å nå utviklingsmålene sine. Han forteller oss ’nyheten‘ at «Korrupsjon stammer fra normer og sosialt press, fra sosiale og politiske systemer. Det må med i planleggingen når en skal hanskes med systemisk korrupsjon.» Dette kan vi fikse ved å trene opp folk til å bruke «social accountability» verktøy slik at de kan lese budsjetter og delta på offentlige høringer. Han hevder videre at antikorrupsjon ikke er en teknisk øvelse.

Jeg tror ikke det finnes en eneste norsk ikke-statlig bistandsaktør som ikke er fullstendig klar over at de arbeider i et samfunn med systemisk korrupsjon. Av hensyn til givere, norske skattebetalere og ikke minst de som skal nyte godt av bidragene, må vi nettopp i slike samfunn, mer enn noe annet sted, kunne stole på økonomisystemene, kapasiteten og kompetansen hos de lokale partnerne.

Ingen mulighet

Du må gjerne starte en ny debatt om systemisk og sporadisk korrupsjon, Mullard, men å tro at norske bistandsaktører har noen som helst mulighet til å bekjempe systemisk korrupsjon i våre bistandsland er vel naivt.

Våre organisasjoner har mange mål for bistanden sin, som helse, utdanning, næringsliv, infrastruktur og bevisstgjøring. På veien dit går det en pengestrøm fra Norge via en lokal partner til det endelige forbruket i tiltaket. Budsjetter, regnskaps- og rapporteringssystemer, innkjøpsrutiner, ansvarsfordeling og kompetanse hos partneren er helt avgjørende for at midlene kommer fram. Prosjektet kan fortsatt feile fullstendig, men da skyldes det i hvert fall ikke unødvendig svinn på veien. Mye av dette er administrativ kompetanse og teknikk, noe de fleste bistandsfilosofer finner drepende kjedelig.

Mullard hevder til slutt at nulltoleranse og kutt i bistand ved mistanke om mislighold kan bidra til at sårbare grupper blir overlatt til seg selv. Ja, derfor må den lokale partneren ha orden i papirene og de hjemlige organisasjonene velge partner med omhu og i verste fall avslutte samarbeidet om tilliten brister.

Powered by Labrador CMS