En kvinne ser på ødeleggelsene ved fødeavdelingen på et sykehus i Mariupol etter et russisk angrep.
En kvinne ser på ødeleggelsene ved fødeavdelingen på et sykehus i Mariupol etter et russisk angrep.

AP-journalist forteller om marerittet:

«Vi var de siste journalistene som forlot Mariupol, nå er det ingen igjen»

To fotografer fra nyhetsbyrået AP ble vitne til hvordan russiske styrker raserte havnebyen Mariupol, og deretter ble de selv mål for de russiske soldatene.

Publisert Sist oppdatert

Videofotografen Mstyslav Tsjernov forteller om de dramatiske opplevelsene i byen, og hvordan de fikk formidlet til omverdenen det som skjedde der:

Russerne jaktet på oss. De hadde lister med navn, blant dem våre, og de nærmet seg. Vi var de eneste journalistene tilbake, og vi hadde dokumentert den russiske beleiringen i over to uker.

Vi rapporterte fra et sykehus da væpnede menn begynte å gjennomsøke gangene. Kirurgene ga oss hvite frakker for at vi skulle kunne kamuflere oss selv.

Ved daggry stormet plutselig et titall soldater inn og ropte «hvor i helvete er journalistene!»

Jeg så på armbåndene deres, som var blå for Ukraina, og forsøkte å vurdere om det var russere i forkledning. Jeg gikk fram for å identifisere meg. «Vi er her for å få dere ut», sa soldatene.

Mørklagt kjeller

Veggene på sykehuset ristet av artilleri- og maskingeværskudd på utsiden, og det virket tryggest å oppholde seg innendørs. Men de ukrainske soldatene hadde fått ordre om å hente oss.

Vi løp ut i gata, forlot legene som hadde beskyttet oss, den gravide kvinnen som hadde opplevd et granatangrep og menneskene som sov i gangene fordi de ikke hadde noe annet sted å gå. Det var forferdelig å etterlate dem der.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Sivile kaster seg ned på gulvet på et sykehus i Mariupol under et russisk angrep.</span>
Sivile kaster seg ned på gulvet på et sykehus i Mariupol under et russisk angrep.

Ni eller ti minutter senere, en evighet gjennom veier og utbombede boligblokker. Da granater slo ned i nærheten, kastet vi oss ned. Tiden ble målt fra den ene granaten til den andre, kroppene våre var anspente der vi lå og holdt pusten. Sjokkbølge etter sjokkbølge trykket mot brystet mitt, og hendene mine ble kalde.

Vi nådde etter hvert en utgang, og pansrede biler kjørte oss til en mørklagt kjeller. Først da fikk vi vite fra en politimann hvorfor ukrainerne hadde risikert soldatenes liv for å få oss bort fra sykehuset.

– Dersom de får tak i dere, vil de sette dere foran kamera og få dere til å si at alt dere har filmet, er en løgn. Alt dere har gjort i Mariupol, vil være bortkastet, sa politimannen.

Politimannen, som en gang hadde tryglet oss om å vise verden hvordan forholdene var i den døende byen, tryglet oss nå om å reise og fulgte oss mot køen av tusenvis av biler som sto klare til å forlate Mariupol. Dette var 15. mars, og vi ante ikke om vi ville komme oss ut i live.

Vokste opp i Kharkiv

Som en tenåring som vokste opp i byen Kharkiv i Ukraina, bare drøyt 30 kilometer fra grensa til Russland, lærte jeg å håndtere våpen som en del av skolens pensum. Det virket meningsløst. Ukraina var omringet av venner, mente jeg.

Siden har jeg dekket kriger i Irak, Afghanistan og Nagorno-Karabakh og forsøkt å vise verden ødeleggelsene der. Da amerikanerne og europeerne evakuerte ambassadene sine i Kyiv i vinter, og da jeg så på kartene over russisk styrkeoppbygging rett utenfor hjembyen min, tenkte jeg «stakkars landet mitt».

De første dagene av krigen bombet russerne den enorme Frihetsparken i Kharkiv, der jeg pleide å henge fram til jeg fylte 20 år.

Jeg visste at russiske styrker ville se på Mariupol som strategisk viktig som følge av beliggenheten ved Azovhavet. Om kvelden 23. februar kjørte jeg dit sammen med min mangeårige kollega, den ukrainske AP-fotografen Jevgenij Maloletka, i hans hvite Volkswagen-varebil.

Underveis begynte vi å bekymre oss for reservedekk og fant en mann i en landsby i nærheten som ville selge oss dette midt på natta. Vi forklarte ham og en mann bak disken på en nattåpen butikk at vi forberedte oss på krig, og de så på oss som om vi var gale.

Klokka halv fire om natten kjørte vi inn i Mariupol, og en time senere var krigen et faktum.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">41 år gamle Serhij Kralja ble såret under et russisk angrep mot Mariupol.</span>
41 år gamle Serhij Kralja ble såret under et russisk angrep mot Mariupol.

Flyktet

Nesten en firedel av Mariupols 430.000 innbyggere flyktet i løpet av de første dagene, mens de fortsatt kunne. Få trodde imidlertid at krigen ville komme til byen, og når de innså at de hadde tatt feil, så var det for sent.

Med en bombe om gangen kuttet russerne elektrisiteten, vannforsyningen, matforsyningen og til slutt mobildekningen og radio og TV-tårnet. De andre få journalistene i byen kom seg ut før den siste forbindelsen til omverdenen var kuttet, og blokaden var fullkommen.

Med blokaden oppnådde russerne to ting: Først kaos, ettersom folk ikke visste hva som skjedde, deretter panikk. Først kunne jeg ikke forstå hvordan alt falt sammen så raskt, nå vet jeg at det var fordi all kommunikasjon ble brutt.

Det andre russerne oppnådde, var straffrihet. Når det ikke kom informasjon ut av byen, ingen bilder av ødelagte bygninger og døende barn, kunne de russiske styrkene gjøre som de ville. Hadde ikke vi vært der, ville det ikke ha komme noe. Det var derfor jeg tok en slik risiko for å kunne fortelle verden om hva vi var vitne til, og det var derfor russerne ble så sinte og begynte å jakte på oss.

Jeg har aldri noensinne følt det viktigere å bryte tausheten.

Drepte barn

Døden kom raskt til Mariupol. 27. februar var vi vitne til hvordan en lege forsøkte å redde livet til en liten jente som var full av granatsplinter. Hun døde. Nok et barn døde, deretter et tredje. Ambulansene sluttet å hente de sårede fordi folk ikke lenger kunne tilkalle dem og det ikke lenger lot seg gjøre å ta seg fram i de utbombede gatene.

Legene tryglet oss om å filme familier som kom bærende på døde og sårede, og de lot oss få bruke generatorene for å lade opp kameraene våre. Ingen vet hva som skjer her, sa de.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Den livløse kroppen til en liten jente som ble drept i et russisk angrep mot Mariupol.</span>
Den livløse kroppen til en liten jente som ble drept i et russisk angrep mot Mariupol.

Granater slo ned både i sykehuset og i bygninger rundt oss. Vinduene på varebilen vår ble knust, bilen fikk et hull i sida og et punktert dekk. Noen ganger løp vi ut for å filme et brennende hus, for deretter å løpe tilbake mens eksplosjonene runget.

Fortsatt var det mobildekning ett eneste sted i byen, utenfor en dagligvarebutikk. En gang om dagen kjørte vi dit og huket oss ned bak trappen for å sende bilder og videoer til verden.

3. mars forsvant mobilsignalene også der. Vi forsøkte deretter å sende videoer fra sjuende etasje på sykehuset, og det var derfra vi så hvordan de siste restene av middelklasse-byen Mariupol falt fra hverandre.

Plyndring og angrep

Supermarkedet ved havna ble plyndret, og vi skyndte oss dit og fant flere mennesker med handlevogner fulle av elektronikk, mat og klær.

En granat eksploderte på taket av bygningen, og jeg kastet meg ned på bakken og ventet på et nytt nedslag mens jeg forbannet meg selv for ikke å ha fanget dette med kamera.

Deretter kom det nok en granat som traff en boligblokk tett ved siden av meg.

En tenåring passerte med en full handlevogn. «Vennene mine var der, og granaten slo ned bare 10 meter fra oss, jeg aner ikke hva som skjedde med dem», fortalte han.

Vi skyndte oss tilbake til sykehuset, og i løpet av 20 minutter begynte det å komme sårede, noen av dem ble trillet inn i handlevogner.

Den eneste forbindelsen vi hadde med omverdenen i flere dager, var via satellitt-telefon. Og det eneste stedet telefonen virket, var på et åpent område, tett ved et bombekrater. Der satte jeg meg ned og forsøkte å gjøre meg så liten som mulig mens jeg forsøkte å opprette forbindelse.

Alle spurte meg når krigen ville være over, men jeg hadde ikke noe svar å gi dem.

Bombet fødeavdeling

Jeg hadde nå vært vitne til døden på sykehuset, jeg hadde sett lik i gatene og dusinvis av lik som ble gravlagt i massegraver.

9. mars ødela to flyangrep plasten vi hadde tapet over det ødelagte sidevinduet på bilen vår. Jeg så ildkulen først, før jeg kjente smerten i øret, på huden og i ansiktet.

Vi så røyk stige opp fra fødeavdelingen på sykehuset, og da vi ankom, holdt redningsmannskapene på med å hente blodige gravide kvinner ut av ruinene.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">En gravid kvinne bæres ut av ruinene på fødeavdelingen til et sykehus i Mariupol etter et russisk angrep mot bygningen. Både hun og babyen døde.</span>
En gravid kvinne bæres ut av ruinene på fødeavdelingen til et sykehus i Mariupol etter et russisk angrep mot bygningen. Både hun og babyen døde.

Batteriene våre var nå i ferd med å gå tomme, og vi hadde heller ingen mulighet til å få sendt ut bilder og opptak. Et portforbud var bare minutter unna, men en politimann hørte hva vi snakket om.

– Dette vil endre krigens gang, sa han og tok oss med til et sted der vi både kunne lade batterier og hvor det var internettforbindelse.

Vi hadde nå dokumentert så mange døde mennesker og døde barn at jeg ikke kunne forstå at flere dødsfall ville endre noe. Men jeg tok feil.

Via tre seriekoblede mobiltelefoner sendte vi ut opptakene, før vi igjen mistet forbindelsen og søkte tilflukt i en tom hotellkjeller med et akvarium fylt av døde gullfisker. Vi ante da ingenting om kampanjen Russland satte i gang.

Russiske anklager

Den russiske ambassaden i London tvitret at AP-bildene fra Mariupol var falske, og at en gravid kvinne vi hadde filmet, var skuespiller. Russlands FN-ambassadør viste bildene i Sikkerhetsrådet og gjentok at angrepet mot fødeavdelingen ikke hadde skjedd.

11. mars ba redaktøren vår oss om å finne kvinnene som overlevde angrepet mot fødeavdelingen på sykehuset for å bevise at bildene våre var ekte. Jeg forsto da at bildene hadde vært viktige nok til å framprovosere en reaksjon fra den russiske regjeringen.

Vi fant kvinnene på et sykehus ved fronten, noen med babyer og andre fødende. VI fikk også vite at den ene kvinnen mistet babyen og døde.

Vi gikk på nytt opp i sjuende etasje for å sende videoen, og derfra så jeg stridsvogn etter stridsvogn merket med Z rulle opp langs sykehusområdet. Vi var omringet, flere titall leger, hundrevis av pasienter og oss.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Serhii, faren til tenåringen Iliya, gråter ved sønnens livløse kropp på et sykehus i Mariupol. </span>
Serhii, faren til tenåringen Iliya, gråter ved sønnens livløse kropp på et sykehus i Mariupol.

Evakuering

De ukrainske soldatene som hadde beskyttet sykehuset, var nå forsvunnet. Veien til bilen vår, der vi hadde mat, vann og utstyr, var dekket av russiske skarpskyttere som alt hadde truffet en sykepleier utenfor.

Etter flere timer i mørket, der vi lyttet til eksplosjonene utenfor, kom soldatene og hentet oss. De ropte på ukrainsk, men det føltes ikke som om vi ble reddet. Det føltes bare som om vi flyttet oss fra et farefullt område til et annet. Ingen steder var lenger trygge i Mariupol, man kunne dø når som helst.

Jeg var enormt takknemlig overfor soldatene som hentet oss ut, men jeg skammet meg også over å dra. Vi stablet oss inn i den overfylte Hyundaien til en familie på tre og sluttet oss til den 5 kilometer lange bilkøen på vei ut av byen. Rundt 30.000 mennesker forlot Mariupol den dagen, så mange at de russiske soldatene ved veisperringene ikke hadde tid til å undersøke bilene skikkelig.

Vi passerte 15 veisperringer, og hver gang satt moren i familien i forsetet og ba, høyt nok til at vi kunne høre det.

Ved alle veisperringene sto det tungt bevæpnede soldater, og jeg forsto at alt håp om at ukrainske styrker kunne gjenerobre byen var ute.

Ved soloppgang kom vi til en bru som var sprengt av ukrainske styrker for å stanse russisk framrykking. En kolonne med rundt 20 biler fra Røde Kors sto alt og ventet. Ved å kjøre via jorder og bakveier kom vi oss forbi.

Da vi kom til veisperring nummer 16 snakket soldatene ukrainsk. Jeg følte overveldende lettelse, og moren i forsetet begynte å gråte. Vi var de siste journalistene som forlot Mariupol, nå er det ingen igjen.

Powered by Labrador CMS