Sergey og Ann gjemmer seg i Ukrainas bomberegn

– Det var som om jorda forsvant under beina mine, forteller Sergej etter at en eksplosjon skjedde nær boligen hans i Kharkiv i går.

De to ukrainerne vi har intervjuet befinner seg i ulike byer, men historiene de forteller har mange likhetstrekk. De er uskyldige og forsvarsløse sivile ofre i en krig som plutselig ble påført dem av en autoritær leder i nabolandet Russland.

Og de er nødt til å gjemme seg for at de og familien ikke skal rammes av bombene.

Gjemmer seg i garasje

Ann og datteren søker tilflukt i et garasjeanlegg i byen Dnipro.

Sergey og kona har gått i dekning i Kharkiv, der blodige kamper pågår i gatene akkurat nå. Nabohus er satt i brann.

Situasjonen er svært vanskelig for de to ukrainerne Bistandsaktuelt har vært i kontakt med. Intervjuene skjedde i dag og i går kveld. De jobber begge for den norske Ukrainagruppa, og begge flyktet fra Donbas-regionen i 2014.

Siden har de vært internflyktninger. Nå opplever de krigens grusomheter for andre gang.

Vi skriver ikke etternavnet deres eller hvor i Donbas de kommer fra, av hensyn til deres sikkerhet.

– Det er fryktelig her i byen nå

I natt tok russiske spesialsoldater seg inn Kharkiv. I flere dager har byen vært utsatt for bombeangrep, og gatekampene er voldsomme. Store deler av det historiske sentrum er ødelagt av bomber. Det brukes brannbomber og mange sivile er drept.

– Det er fryktelig her i byen nå, og det blir verre for hver dag som går, skriver han til Bistandsaktuelt på meldingstjenesten messenger. Sergey og kona bor i utkanten av Kharkiv, som er Ukrainas nest største by og ligger nordøst i Ukraina.

Både Sergey (51) og kona Anya (47) er psykologer. De har i flere år jobbet for den norske Ukrainagruppa med et bistandsprogram for foreldreløse og utsatte barn og unge.

– Situasjonen blir mer og mer stressende, og vi er begynt å bli irritable. Vi opplever bombeangrep fra fly, samtidig som vi stadig hører gatekamper med artilleribeskytning og eksplosjoner.

Tre kraftige eksplosjoner rett ved

– Dagene våre forløper slik: på morgenen bruker vi all tid på å forsøke å få tak i matvarer og vann. Etterpå sitter vi i leiligheten. Helt til det starter med skyting eller hvis vi hører fly, forteller han og legger til at flyalarmen ikke virker.

For det meste gjemmer de seg i inngangspartiet til den 16 etasjers blokka. Der er veggene sterkere, men de holder seg unna vinduene for å slippe å bli rammet av glassplinter. Selv bor de i 6. etasje.

Når det blir riktig ille, gjemmer de seg i kjelleren.

– Vi har ikke noe bomberom i nærheten, men kjelleren fungerer som et tilfluktsrom, skriver Sergey.

Det er veldig vanskelig å få handlet inn mat, og de frykter at butikkene snart vil stenge.

– Bare noen få butikker i hvert distrikt er åpne. De er gjerne bare åpne i to - tre timer på morgenen. Noen ganger er de oppe lenger, men bare om det ikke er skyting i nærheten, skriver Sergey.

Han forteller at det ble dramatisk da han og kona skulle gjøre innkjøp i går.

– Jeg skulle handle matvarer og hun skulle på apoteket. Vi var på forskjellige steder, men nær leiligheten vår. Plutselig var det en kjempeeksplosjon, så en ny og så enda en ny. Det var som om jorda forsvant under beina mine. Jeg la meg inntil en vegg og ringte min kone.

Heldigvis var Anya uskadd. Hun gjemte seg i kjelleren i et nabohus.

Ekteparet bestemte seg for å prøve å komme seg hjemover.

– Vi så det begynte å brenne i et nabohus. En nabo fortalte at enda et hus var truffet av en granat. Etter det har vi holdt oss inne i boligblokka. Mens jeg skriver dette har det fløyet fly over oss flere ganger og stresset oss. Senere vil vi nok høre på nyhetene hvor bombene har rammet, skriver Sergey.

– Vi må bli her til det slutter

Mandag formiddag skriver han til oss på ny. Han forteller at internett er nede, og at han bruker mobilnettet for å skrive til oss. Han forteller at flere av de leilighetene som vender motsatt vei av deres i boligblokka deres på 16. etasjer, har fått blåst inn vinduene.

Senere mandag kommer en ny melding:

– Nå har vi akkurat opplevd et kraftig bombenedslag og veggene i boligblokka vår ristet, skriver han.

Etter dette er en militærkonvoi med utstyr i en gate like ved også blitt truffet og svarte røykskyer stiger mot himmelen.

Han understreker at situasjonen nå, sammenliknet med den de opplevde i 2014 er annerledes.

– Da kunne vi velge å bli, selv om det var svært vanskelig. Nå har vi ingen valg. Det er ingen muligheter for å dra. Vi må bli her til det slutter – inntil krigen er over eller til frontlinjen flytter seg.

Ann vil rømme i dag

Ann bor i en boligblokk i åttende etasje i storbyen Dnipro. Det er Ukrainas fjerde største by. Torsdag i forrige uke våknet 37-åringen av at det ristet i hele huset. Flyplassen i nærheten ble bombet. Etter det har flyalarmen gått jevnlig, og hun og datteren Polina, på 14 år, har måttet tilbringe mye tid i et kaldt underjordisk garasjeanlegg. Der har de ikke hatt internettdekning.

Da Bistandsaktuelt snakket med Ann på facetime sent i går kveld, var hun innom leiligheten for å pakke.

Planen er å komme seg til togstasjonen i dag, for å prøve å komme seg med ett av de fire togene som daglig går ut av byen mot Lviv nær Polen. Hun tror togstasjonen vil være stappfull, og frykter at de ikke vil komme om bord på noen av togene.

– Fra Lviv prøver vi å komme oss på et tog som tar oss raskest mulig til vesten, sier hun.

– Min datter bønnfaller meg om å dra. Hun er veldig redd. Jeg tror hun er blitt retraumatisert.

– Hun har jo opplevd krig før. Da hun var seks, gjennomlevde vi et inferno av bomber og skyting. Jeg tror hun har prøvd å viske vekk minnene, men nå er de kommet tilbake, sier Ann.

– Vi mistet alt, nå skjer det igjen

Fordi Ann og Polina er intern-flykninger i Ukraina, kan de ikke reise tilbake til hjemstedet. De flyktet fra kamphandlingene der etter at russiskstøttede separatister tok over provinsen.

De fikk hjelp av Ukrainagruppa til å rømme. – Ved å få oss til Norge reddet våre norske venner livene våre.

Men Ann dro tilbake til den fredelige delen av Ukraina og startet et nytt liv i byen Dnipro. ­

– Vi mistet alt og nå mister vi alt igjen. Så mange av mine venner flyktet til byer som Kyiv og Kharkiv. De kjøpte leiligheter og tok opp lån som de har betalt og betalt på. Og nå er krigen her igjen, utbryter hun.

Er lærer

Ann er lærer og er koordinator for Ukrainagruppa sitt arbeid med et utviklingsprogram for barn. Hun hjelper foreldreløse og funksjonshemmede unge som er internflyktninger.

­– Har du kontakt med disse nå?

– Ja. De kontakter meg både for store og små problemer. Mange av dem er svært bekymret nå. Jeg er ofte den eneste voksne de kan rådføre seg med, sier Ann som synes det er vanskelig å dra fra disse.

Nå er hun svært bekymret for en lettere psykisk utviklingshemmet gutt på 22 år som prøvde å flykte med en venninne, men som ikke fikk dra fordi menn mellom 18 og 60 må bli i landet for å kjempe mot russerne.

– Jeg pakker bare det nødvendigste. Det er kaldt nå, så vi må ha med varme klær, sier Ann som tar med seg to bager. Én stor og én liten.

Til Norge?

Når hun flykter etterlater Ann seg mor, far og bror i Ukraina. De er også internflyktninger og bor om lag tre timers bussreise unna i en mindre by. Broren hennes ble lam etter en stupeulykke og sitter i rullestol.

– Jeg ville at de skulle blitt med meg. Men det er umulig for ham å dra. Selv om vi hadde hatt bil, ville det vært vanskelig, fordi han ikke kan gå. Mitt hjerte blør, men jeg må etterlate dem her. Og de vil vi skal dra, for å være trygge.

Ann ser for seg at hun kanskje kan flykte til Norge. Her har hun venner og har vært før.

– Jeg ville gjerne sett mine norske venner, men ikke på denne måten. Jeg er redd for at når jeg drar fra Ukraina nå, så blir det kanskje for alltid. Og at alt blir bombet og at det ikke er noe igjen her for meg, sier Ann med klump i halsen.

– Jeg har likt meg så godt her i Dnipro. Jeg har ikke vært redd her. I nesten fire år har vi hatt et trygt og lykkelig liv, avslutter 37-åringen beveget. Foran henne står en strabasiøs og kanskje umulig reise vestover – vekk fra krigen. Hun vet ikke hva framtida vil bringe.