«Tall som teller» – men som ikke talte kvinner

Tirsdag 20. april lanserte Norad statistikk og oversikt over bruk av norske utviklingsmidler i 2020.

I et år med pandemi og med store utfordringer på mange områder har Norge faktisk brukt mer midler enn i 2019 over bistandsbudsjettet. Det er gode nyheter, og noe mange andre giverland bør strekke seg etter. Dette blir også synliggjort i nye tall som OECD har publisert.

Under lanseringen av tall og resultater snakket utviklingsminister Dag-Inge Ulstein om viktigheten av å sette inn midler der de virker, og der de virker best. Han nevnte blant annet temaer som utdanning, helse og klima som viktige.

Norge har hatt en tydelig stemme under pandemien med vilje til å satse på helse og vaksiner, og det ble presisert av ministeren som viktig. De norske investeringene har vært viktige, og blir viktige for at vaksiner skal nå land som ennå ikke har sett dem.

Norads direktør Bård Vegar Solhjell snakket i sin innledning om viktigheten av å ha sivilt samfunn som partnere, og det var fint at dette ble løftet opp, og at det også ble synliggjort i tallene at sivilsamfunnsorganisasjoner er gode og viktige partnere for å nå ut.

Solhjell snakket også om nedslående resultater i 2020 som en konsekvens av pandemien. I 2019 var FNs medlemsland på rett vei for å redusere ekstrem fattigdom frem mot fristen for å oppnå bærekraftsmålene i 2030. Antall ekstremt fattige i verden var redusert til under 10 prosent. I 2020, og som en konsekvens av pandemien, så vi en sterk økning i antallet ekstremt fattige med et tall på mellom 100 og 150 millioner.

Norads direktør trakk også fram det at mange mennesker jobber i uformell sektor, med en matbod på markedet eller en fruktbod langs veien eller mye annet, som på grunn av pandemien ikke kunne holdes åpent. Inntekt forsvant, og ingen sikkerhetsnett eksisterer for de som er avhengige av denne inntekten.

Uten kjønnsperspektiv

Hvorfor er jeg opptatt av å skrive en debattinnlegg hvor jeg gjengir hva utviklingsministeren og Norads direktør sa i sine innledninger?

Grunnen er at jeg var tilhører til et webinar og en lansering som foregikk i én time, og som var fullstendig blottet for noe som helst kjønnsperspektiv. Kun en gang i løpet av en full time hadde de som presenterte tall og statistikk referanse til kvinner, og det var i en bisetning om kvinners rolle i matproduksjon.

I starten av webinaret siterte utviklingsministeren noe Norads direktør gjentar ofte, nemlig at «fakta har makta». Med det som bak teppe blir lanseringen av «Tall som teller» desto mer et stort paradoks i en regjering som i kampanjen til FNs Sikkerhetsråd hadde likestilling som en av hovedpilarene, og med en regjering som er opptatt av å snakke om hvor flinke vi er på likestilling og hvor viktig likestilling er.

Usynlig når det gjelder

Det kan ikke være slik at vi blir noe som nevnes i kampanjer og festtaler, men som usynliggjøres når det gjelder, slik tilfellet var under lanseringen av norsk rekordnivå på bruk av bistandsmidler.

Det skjer samtidig som vi siden tidlig i 2020 har dokumentert at denne pandemien er kjønnsblind, men ikke kjønnsnøytral. Flere menn har dødd av covid-19, men kvinner og jenter har blitt hardere rammet på svært mange andre måter enn menn og gutter.

• Vold mot kvinner og jenter har steget dramatisk i løpet av det siste drøye året. Særlig vold i nære relasjoner, fordi jenter og kvinner har vært stengt inne i lange perioder med overgripere.
• Majoriteten av de som har stått og fremdeles står i frontlinjen med fare for egne liv, i helsevesen, som renholdsarbeidere og andre, er kvinner. Tall viser at dobbelt så mange kvinner i helsevesenet som menn har blitt smittet av Covid-19. I altfor stor grad er dette yrker med stor belastning og lav lønn.
• Den store majoriteten globalt i uformell sektor er kvinner. I Asia utgjør de 95 prosent. I Afrika utgjør de 85 prosent og i Latin-Amerika og Karibia utgjør de 59 prosent.
• Ytterligere 47 millioner kvinner og jenter lever nå i ekstrem fattigdom.
• Antall kvinner og jenter totalt globalt som lever i ekstrem fattigdom er nå 435 millioner.
• I mange land med lovgivning som begrenser kvinners rett til å bestemme over egen kropp har politikere og myndigheter brukt pandemien som et påskudd for å stramme grepet ytterligere. Mange har blitt nektet tilgang til tjenester med den begrunnelse at de ikke kan anses som essensielle helsetjenester og derfor må vente.
• Antall jenter som har blitt giftet bort altfor tidlig har økt dramatisk
• Risikoen for at jenter som ble tatt ut av skole på grunn av pandemien ikke skal komme tilbake er større enn for guttene

Hvis fakta har makta, så burde dette vært en tydelig del av presentasjonene til både utviklingsministeren og Norads direktør. Hvis argumentasjonen er at man selvfølgelig har likestillingsperspektiv og kvinne- og jenteperspektiv på alt det man gjør så må det sies. Særlig når regjeringen har satt som mål at minst 50 prosent av bistandsmidler som rapporteres til OECD-DAC skal kunne spores til hel eller delvis likestillingsbruk. Nå er det norske tallet (målt pr. 2019), i henhold til statsbudsjettet 2021 på 35 prosent.

Må sitte i ryggmargen

I internasjonale sammenhenger bruker vi fra kvinneorganisasjonene ofte slagordet «Nothing about us without us!» Det går ikke an å fortsette på denne måten, og det viser at kvinners rettigheter og likestilling ikke sitter nok i ryggmargen på politisk ledelse eller Norads ledelse.

Ved en gjennomgang av tallene som ikke ble nevnt er det kanskje en grunn til at ikke likestillingsperspektivet ble nevnt ved presentasjonen, fordi tallene viser at støtte til kvinners likestillingsorganisasjoner var på 342 mill. kroner i 2020. Dette er en nedgang på 55 mill. kroner i 2019, og på samme nivå som i 2018. Støtten til UN Women, som har bidratt til fakta og tall jeg nevner her og som har vært svært viktige i 2020, er så lav at den ikke blir synlig når statistikken viser de 10 største multilaterale partnerne. Den totale støtten til UN Women er 106 millioner, i henhold til tall fra Norads statistikk, mens FN organisasjoner som UNDP, UNICEF og UNFPA ligger mange hundre millioner foran.

En undersøkelse gjort av AWID (Association of Women in Development) viser at gjennomsnitt årlig budsjett for en kvinneorganisasjon globalt er på 25 000 amerikanske dollar, altså etter dagens kurs i underkant av 220 000 norske kroner.

Hvis vi skal oppnå FNs Bærekraftsmål, som alle 17 har indikatorer og undermål på likestilling, så må det skje drastiske endringer og en vilje til en satsning som monner. Vi må ha «en jente- og kvinnerevolusjon» hvor vi ikke lengre tildeles småpenger og nevnes i festtaler, men blir usynlige når resultater legges frem fordi det ikke er viktig nok til at det blir del av det som løftes opp.