Khimti vannkraftverk tjener penger. Foto: Norfund

Vannkraft i Nepal – skandale eller suksess?

Er det et problem at private investorer tjener penger på et prosjekt der det er anvendt bistandsmidler?

Publisert

Fremtiden i våre hender (FIVH) laget en rapport om vannkraftverket Khimti i Nepal. FIVH skriver: “Et norskeid privat vannkraftverk – Khimti – produserer 15 prosent av strømmen i Nepal, et av verdens fattigste land som sliter med 12 timers strømbrudd hver dag store deler av året. Selskapet leverer rundt 100 mill. kroner i fortjeneste til sine norske eiere hvert år. Statkraft, Norfund og BKK eier til sammen 75 prosent av Himal Power Limited, som driver Khimti-kraftverket.” Ifølge rapporten er noe veldig galt her. Problemet synes å være at private investorer tjener penger på et prosjekt der det er anvendt bistandsmidler. Mitt spørsmål tilbake til FIVH er: hva er deres alternativ?

Kort om Khimti:

Khimti var den første utenlandske, privat-finansierte vannkraftinvesteringen i Nepal. Den ble gjennomført i en periode da behovet for ny kraft i Nepal var akutt. Nepal var ikke selv i stand til å finansiere utbyggingen og prosjektet ble ansett å ha meget høy risiko blant annet grunnet borgerkrig og politisk ustabilitet i landet. Rupien var ustabil. Långiverne (Asiabanken, Eksportfinans og IFC) krevde sikkerhet for inntektene. Strømkjøpsavtalen, Power Purchase Agreement (PPA) ble derfor indeksert i USD og satt til 20 år. En slik avtalestruktur var nødvendig for å få kommersielle, utenlandske investorer til Nepal på dette tidspunkt. Uten dette ville ikke Khimti ha blitt bygget. Kraftanlegget sto ferdig i år 2000 og har siden hatt en kontinuerlig drift.

Så litt om Norfund:

I 2014 investerte Norfund totalt 2,5 milliarder kroner i utbyggingsprosjekter for ren energi. For hver krone Norfund investerer, så mobiliserer vi i tillegg 11,7 kroner fra private investorer. Kraftverkene i Norfunds energiportefølje hadde i 2014 kapasitet til å levere strøm på til sammen 4700MW. Dette tilsvarer forbruket til 18 millioner mennesker i gjeldende land!

Norfunds oppgave er å bidra til å realisere prosjekter som ellers ikke ville vært mulig på grunn av høy risiko. Hver enkeltinvestering må også være lønnsom slik at virksomheten som etableres er levedyktig. Hvor godt forholdene i et land legger til rette for kommersielle investeringer avhenger blant annet av hvor stabile de politiske, økonomiske og sosiale forholdene er.

Det er vanskelig å bygge og drive kraftverk i Nepal. Energipolitikken har i store trekk mislyktes de siste 10-15 år. Khimti er et av få gjennomførte prosjekt og leverer i dag en betydelig andel av landets totale strømforbruk (15 prosent). Men kraftmangelen i Nepal er nå enda større enn da Khimti ble bygget. Dyr energi blir importert fra India for å dekke behovet. Høy risiko gjør fortsatt at utbyggere viser liten interesse for å investere i Nepal. Statkraft, sammen med Norfund, har i flere år ønsket å reinvestere overskuddet fra Khimiti i videre kraftutbygging i Nepal, og har brukt penger på utvikling av nye prosjekter. Mulig det nå kan la seg gjøre i nær framtid. Det nasjonale el-selskapet har i 10 år prøvd å bygge ut et vannkraftverk, tapt store beløp, og nesten brukket nakken på det. Nå har kineserne overtatt den utbyggingen.

Strømmen fra Khimti er dyr, ingen tvil. Jeg gjorde selv som konsulent i ECON i 2004 en studie av denne kontrakten for energidepartementet i Katmandu. Min konklusjon var at den var dyr for et fattig land og fattige forbrukere. Men av alle dårlige alternativ et fattig land som Nepal kunne velge mellom, var dette trolig det beste. Alternativet var verre: at det forble mørkt!

Hva er så FIVHs alternativ? De etterspør åpenhet og klargjøring av premisser. Det er viktig med overføring av kunnskap og kompetanse i forhandlingsteknikk og forretningsvilkår, men konklusjonen i FIVHs rapport må vel forstås slik at de ønsker at norske myndigheter gir mer økonomiske gaver fremfor å bruke markedsmekanismene og investere i bærekraftige prosjekter? Norge kan selvsagt bistandsfinansiere mer med gavemidler. Men selv om man ett år brukte hele posten til sivilsamfunn og ikke-statlige organisasjoner til å bygge vannkraftverk i Nepal, ville fremdeles kun en begrenset del av behovet bli dekket.

Jeg utfordrer derfor FIVH til å vise at også de er opptatt av å finne realistiske løsninger som er mulige for fattige land å ta i bruk – ikke bare produsere kritikk mot de få aktørene som målrettet prøver å bruke markedets virkemidler til å løse fattigdomsproblemer.

Powered by Labrador CMS