Musealt oppgjør med tysk kolonihistorie

Tirsdag denne uken avsluttet den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock og kulturstatssekretær Claudia Roth sitt besøk i Nigeria der de tilbakeleverte 20 bronseskulturer fra det tidligere kongedømmet Benin (må ikke forveksles med den nåværende staten Benin).

Skulpturene stammer fra britenes erobring av Benin i 1897. Da ble kongepalasset plyndret og flere tusen skulpturer og kunstskatter ble stjålet og solgt til muséer og samlere i Europa og USA. Mer enn 1000 havnet i rundt 20 museer, blant annet i Berlin, Köln, Hamburg, Leipzig og Stuttgart.

– 70 prosent av den afrikanske kulturarven ligger i europeiske og nordamerikanske museer, uttalte Nanette Snoep, direktør for Rautenstrauch-Joest-Museum nylig til den tyske Dagsrevyen, «Tagesschau».

Kappløp om kolonier

Disse kunsttyveriene foregikk på 1800-tallet i ly av at europeiske stater drev det reneste kappløp om afrikanske kolonier. Tyskerne kom med i dette kappløpet nokså sent, først etter den tyske rikssamlingen i 1871, men sikret seg kolonier i Sørvest- og Øst-Afrika. Her begikk de det mange mener er historiens første folkemord på herero- og nama-folkene i dagens Namibia.

Tyskland inngikk i juli i år en avtale med Nigeria om tilbakelevering av stjålet kunst og det er denne avtalen som nå iverksettes.

– Og det er på høy tid, sier utenriksminister Baerbock. Avtalen fastsetter eiendomsretten til gjenstandene, men regulerer også utlån av gjenstandene til Tyskland. Således vil i første omgang en tredel av de afrikanske kunstverkene forbli i tyske muséer i tråd med en egen leieavtale. I tillegg vil Tyskland bistå økonomisk med å bygge en utstillingshall i Benin City for de gjenstandene som returneres.

Nytt museum i Berlin sentrum

Det har vært omfattende diskusjoner om tysk kolonihistorie og koloniale kunsttyverier de siste 10-15 årene i Tyskland. Mye av disse debattene har hatt sammenheng med byggingen av det nye Humboldt Forum i Berlin sentrum. Her flyttet Berlins etnologiske museum inn i nye og flotte lokaler tidligere i høst. Planlegging og bygging av Humboldt Forum har vært fulgt av diskusjoner om hvordan utstillingene skal utformes, vinkles og vektlegges.

Et godt eksempel på hvordan en kritisk holdning påvirker hele utstillingen er historien om en nesten ukjent, ung sjøkaptein fra Tromsø: Johan Adrian Jacobsen. For 140 år siden trålet han det nordvestlige Canada på jakt etter rituelle masker, drakter, totempæler og andre gjenstander som viste urfolkenes levekår. Nå har han fått sin egen hall og blitt en av hovedpersonene i det nye kulturhistoriske muséet i Berlin.

Men han får også kritikk for uredelige innkjøpsmetoder, tyveri og gravrøveri. Og for ikke å ha skjønt hva han drev med. Jacobsen skrev en utførlig reiseberetning fra den store innkjøpsturen til British Colombia i 1881-83.

Rapporten er skrevet på tysk i samarbeid med A. Woldt som hjalp ham med korrekt språk, og kom ut i Leipzig i 1884. Denne rapporten er utgangspunkt for en viktig del av den permanente utstillingen i det nye muséet. De har oversatt Jacobsens reiseberetning til engelsk og bedt samarbeidspartnere blant urfolkene i Canada komme med kommentarer og vurderinger sett fra urfolkenes ståsted. Partnerne er de såkalte First Nations som er alle urfolk i Canada med unntak av inuittene og métisene.

Lesebrett med kritiske kommentarer

Kommentarene fra dagens urfolk i Canada er lagt ut på både tysk og engelsk på lesebrett som ligger fritt tilgjengelig i utstillingshallen.

Kurator Tina Brüderlin ved «Humboldt Forum» sier i en epost-kommentar at denne form for visning av kritiske kommentarer og evaluering av materialet til en utstilling ikke er uvanlig ved muséer i dag, men det er første gang muséet i Berlin har lagt ut alle tekstene på nettbrett slik at de besøkende kan lese både Jacobsens versjon og urfolkenes fullstendige motforestillinger.

– Jacobsens arbeid og metoder er tematisert og problematisert gjennom såkalt proveniensforskning, altså forskning på hvor museumsgjenstander har sin opprinnelse, hvordan de er havnet ved de ulike muséene, hvordan de ble solgt og kjøpt osv, sier Brüderlin. Dette er også grunnlaget for et nytt og kritisk blikk på Jacobsens virksomhet.

Hun forteller at de har en egen avdeling med fast ansatte forskere ved muséet som jobber med å oppspore forhistorien til de mange gjenstandene muséet har. Som flere andre oppkjøpere var ikke Jacobsen så nøye med å notere hvor, når og av hvem han kjøpte gjenstander. Muséet har derfor jobbet mye med å fastslå eksakt de enkelte gjenstandenes opprinnelse og ekthet.

Tyveri, trusler og vold

Representantene for urfolkene i Canada som nå kommer til orde i Berlin hevder med henvisning til nyere forskning at det ble tatt i bruk både uhederlige metoder, tyveri, trusler og vold for å få med seg kunstskattene hjem til Berlin. Jacobsen beskyldes for å ha hatt en for sin tid typisk kolonialistisk og rasistisk holdning til urfolkene. Han betegner dem da også i sin Reiseberetning som «usiviliserte», «late», «uintelligente» og «primitive», og benytter betegnelser som «rødhuder» og «flatpanner».

Jacobsen viker heller ikke tilbake for å åpne graver og sikre seg hodeskaller og skjelettdeler, og kommer i direkte konflikt med en indianerstamme på grunn av dette. Patologisk institutt i Berlin kjøper hodeskaller både fra Canada og kolonien Tysk Sørvestafrika (i dag Namibia) og Jacobsen leverer.

Representantene for urfolkene bebreider ham også for ikke å ha forstått hva han egentlig drev med. Jacobsen hadde ingen formell utdannelse, han var fisker, jeger og sjømann, noe som trolig er en av grunnene til at han aldri ble anerkjent i vitenskapelige forskningsmiljøer. Han kritiseres for ikke å ha forstått hvilke kontekstuelle sammenhenger som hadde betydning for eksempel for de mange maskene eller totempælen han sikret seg. Mange av gjenstandene han fikk kjøpt eller lurt til seg, var felleseiendom og egentlig uselgelige.

Til utstillingen i Berlin har haida-kunstneren Michael Nicoll Yahgulanaas levert et stort veggmaleri som viser en annen fortelling, en annen virkelighet enn Jacobsens fortelling, som de mener er en «ensidig, eurosentristisk framstilling». Yahgulanaas ser det hele fra urfolkenes perspektiv. Det nesten monumentale bildet heter «JAJ» som både er et uttrykk fra haida-dialekten for medfølelse eller empati og Johan Adrian Jacobsens initialer.

– Barn av sin tid

Sigbjørn Rønbeck, pensjonert lege fra Tromsø, har i mange år jobbet med Johan Adrian Jacobsens minne og «gått i Adrians fotspor». Hans oldemor, Ingeborg, var Johan Adrians søster. Rønbeck lanserer nå et nettsted for foreningen Captain Adrian Jacobsen Society (www.cajs.no) og har et ferdig bokmanus om eventyreren fra Tromsø. Nettstedet skal gi et innblikk i Adrian Jacobsens liv og virke samt gi referanser til fordypning i historien om han.

Rønbeck var invitert til åpningen av «Humboldt Forum» i september og har klare meninger om deler av museets framstilling av Jacobsens virksomhet for museet i Berlin og hans ettermæle.

– Adrian var jo et barn av sin tid. Han opererte som alle andre som drev med tilsvarende virksomhet den gang. Det blir feil å fordømme det han drev på med for 140 år siden utfra dagens oppfatninger og verdisyn, sier Rønbeck.

Han mener at hele debatten og problematiseringen rundt Jacobsens virksomhet økte i omfang etter 2015. Da pågikk det heftige diskusjoner blant tyske forskere om konseptet for museumsutstillingen og det var ulike syn. Rønbeck mener at museet var under sterkt, politisk press når det gjaldt utforming av utstillingen, og at det var forskere ved museet som la opp til den kritiske tilnærmingen som nå er blitt resultatet.

– Det er samtidig forskere som mener det motsatte om Jacobsens rolle innen fagene etnografi og antropologi, men disse har ikke fått like stor plass, sier Rønbeck.