Aung San Suu Kyi står midt i en farse av en politisk prosess. Jeg vil påstå at hennes politiske tankesett har endret seg langt mindre enn vårt syn på henne. Årsaken til endringen ligger i større grad hos oss i vesten enn hos Aung San Suu Kyi selv, skriver Audun Aagre. Foto: Markus Schreiber / AP / NTB
Aung San Suu Kyi står midt i en farse av en politisk prosess. Jeg vil påstå at hennes politiske tankesett har endret seg langt mindre enn vårt syn på henne. Årsaken til endringen ligger i større grad hos oss i vesten enn hos Aung San Suu Kyi selv, skriver Audun Aagre. Foto: Markus Schreiber / AP / NTB

Myten om Aung San Suu Kyi

10. desember er det 30 år siden Aung San Suu Kyi ble tildelt fredsprisen. Den vestlige verden har sett henne fra tre vinkler på tre tiår. Har vi noen gang fanget henne? spør Audun Aagre.

Jeg vil påstå at Aung San Suu Kyis politiske tankesett har endret seg langt mindre enn vårt syn og vår tolkning av henne.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Militærkuppet 1. februar markerte sluttpunktet for troen på det burmesiske militærets endringsvilje. Veikartet de selv designet, som sikret lovgivende, utøvende og dømmende maktprivilegier var ikke nok.

Kuppet ble møtt med massiv folkelig motstand og en voldelig og disproporsjonal reaksjon fra militærjuntaen. Ifølge organisasjonen AAPP (Assistance Association for Political Prisoners) har militæret tatt livet av 1297 personer siden kuppet, arrestert 7608 og utstedt arrestordre på 1954. Hærsjefen Min Aung Hlaing har ryddet sin fremste politiske rival av veien, med ambisjoner om eneveldig politisk makt.

Årsaken til kuppet handler om hærsjefens upopularitet, i sterk kontrast til Aung San Suu Kyi. Valget i november 2020 bekreftet nok en gang folkets støtte til henne og partiet National League for Democracy (NLD). Det var den utløsende faktoren for militærets intervensjon. Hærsjefen forsto at han aldri ville bli president så lenge folket fikk (be)stemme.

Aung San Suu Kyi står nå i en farse av en politisk prosess. Etter kuppet er den 76 år gamle valgvinneren anklaget for ulisensiert bruk av walkie talkie, brudd på korona-restriksjoner, valgfusk og for å ha mottatt gull i bestikkelser. De siste månedene i Myanmar har vært en tragedie. Landet er tilbake i et politisk og økonomisk uføre.

Samtidig er det viktig å se på burmesernes reaksjon som en bekreftelse på folkets kamp for demokrati. Det er dette politiske motet som bør markeres på tredveårsdagen for fredsprisen, som en påminnelse om at endringer skapes av modige enkeltpersoner og organisasjoner som risikerer alt for frihet, inkludert sitt eget liv. Slik er det for journalister som Maria Ressa og Dmitry Muratov, slik var det for Aung San Suu Kyi og slik er det for burmesere som protesterer.

Motstanden mot undertrykkelse i Myanmar har tatt ulike former, men den har vært konstant. Jeg vil påstå at Aung San Suu Kyis politiske tankesett har endret seg langt mindre enn vårt syn og vår tolkning av henne. Årsaken til endringen ligger i større grad hos oss i vesten enn hos fredsprisvinneren selv, og kan deles i tre faser: Den ikoniske, den vanskelige og den forlatte.

Den ikoniske

Fredsprisen delt ut i 1991 i Oslo Rådhus foran en tom stol, flankert av Aung San Suu Kyis mann og sønner. Det var en tid med en sterk optimisme på demokratiets vegne. Jernteppet hadde falt og tatt med seg troen på kommunismen i fallet. Revolusjonene i 1989 ga oss russisk perestrojka, polsk frigjøring, tsjekkisk transisjon og murens fall. Året etter ble Nelson Mandela løslatt og markerte slutten på apartheidpolitikken.

Da Aung San Suu Kyi ledet demonstrasjonene mot diktatoren Ne Win i Burma i 1988 var det med en demokratisk fønvind i ryggen. Da militæret slo tilbake i 1988 og 1989, sto Aung San Suu Kyi igjen som et symbol mot overmakten. Hun vant valget i 1990, men ble satt i husarrest. Det var et sterkt bilde portrettert som en kvinnes kamp mot diktatoren og hans tre hundre tusen soldater.

Hun ble fremstilt som en vever, vakker og slank dame med sarong og blomst i håret, som kjempet mot overmakten med ikke-voldelige midler.

Beskrivelsene er ikke nødvendigvis feil, men de ble endimensjonale og innskrenkende. Ikonet Aung San Suu Kyi ble skapt i vårt bilde, hvor vi ikke så politikeren, til tross for at hun var med å starte landets største parti, eller strategen, til tross for at hun fra dag én forsøkte å forhandle med militæret som datter av hærens grunnlegger.

Den endimensjonale fremstillingen førte til engasjement og oppmerksomhet, som igjen ga et globalt politisk søkelys på Myanmar. I Norge var det politiske engasjementet etter fredsprisen særlig sterkt. Samtidig var det koblet med en genuin politisk vilje til å bistå i kampen for demokrati og menneskerettigheter.

90-tallet var tross alt en tid da norske politikere ikke møtte seg selv i døra i spørsmål om fredsprisen eller forsvaret for demokrati, og en tid da Dalai Lama kunne bruke hovedinngangen på Stortinget uten at det var et dilemma. Kritikken mot et totalitært styre var absolutt, og utradisjonelle metoder ble tatt i bruk for å etablere den burmesiske radiostasjonen Democratic Voice of Burma (DVB) etter modell fra Stemmen fra London under krigen.

Støtten til Aung San Suu Kyi og demokratibevegelsen var stabil i 15 år.

Men bildet vi fanget av Aung San Suu Kyi hadde noen ulemper. For det første stemte det ikke med realitetene. Aung San Suu Kyi har alltid vært en politiker. For det andre sto Aung San Suu Kyi i veien for de som ønsket en mer pragmatisk tilnærming til militæret. Som Myanmars ubestridte demokratiske leder var hun en person det var vanskelig å gå utenom. Hennes standpunkt om boikott og sanksjoner hadde bred politisk støtte i Myanmar. Dersom folket var så sterke motstandere av sanksjoner som en del internasjonale aktører hevdet, ville hun neppe vunnet valgene i 2012, 2015 eller 2020. Men etter årtusenskiftet endret synet på Aung San Suu Kyi seg i den vestlige verden.

Hun ble den vanskelige.

Den vanskelige

Strategien med å støtte demokratiet gjennom Aung San Suu Kyi hadde ikke skapt politiske endringer i Myanmar. Det handlet om militærets kompromissløshet, og er ikke noe fredsprisvinneren kan holdes ansvarlig for.

Likevel endret retorikken rundt Aung San Suu Kyi seg i det diplomatiske miljøet. Det startet rundt årtusenskiftet, men med syklonen Nargis startet et diplomatisk kappløp om direkte dialog med militæret. Premissleverandører for denne strategien var burmesiske akademikere som hadde bakgrunn fra demokratibevegelsen, hadde blitt sendt til studier i USA og kom tilbake som uavhengige analytikere. De ble en selvoppnevnt «tredje kraft» med sterke bånd både til militæret og internasjonale aktører.

For denne «tredje veien» ble Aung San Suu Kyis definisjonsmakt et hinder. Hennes stahet ble løftet frem som et problem og hennes støtte i folket ble trukket i tvil. Det idealpolitiske bildet den vestlige verden hadde definert henne inn i, ble brukt mot henne. I det diplomatiske miljøet i Yangon var refrenget at hun ikke var en politiker, til tross for at hun hadde ledet et politisk parti siden 1988. Paradoksalt nok ble Aung San Suu Kyi og den bevegelsen hun representerte framstilt som uforsonlige og vanskelige, såkalte hardliners, mens den militærkontrollerte regjeringen ble ansett som reformistiske og kompromissvillige.

Enkelte klarte å trekke frem de «føderale elementene» i den sterkt sentraliserte militære grunnloven. Den norske ambassaden i Bangkok var sterkt farget av denne fortellingen. De fortalte at Aung San Suu Kyis popularitet var overdrevet, og mente hun var snakket frem av vestlige organisasjoner for egen vinnings skyld. Burmakomiteen var angivelig en slik organisasjon. Men suppleringsvalget i 2012 og valget i 2015 beviste at ambassaden tok feil.

Militærkuppet viste hvor naiv og misforstått diplomatenes fortolkning var.

Diplomatenes verdensbilde hadde en kjølig realpolitisk vind i ryggen, som på ingen måte var ny, men som hadde blåst kraftig opp etter 11. September 2001, Kinas vekst og den arabiske vårens falitt. Troen på demonstrasjoner var erstattet med troen på institusjoner. Idealpolitikk var erstattet med realpolitikk.

I denne perioden gikk Norge i bresjen for kontakten med militæret, og var attpåtil lite interessert i å lytte til folkets reelle representanter, fra kvinneorganisasjoner med en stor medlemsmasse til etniske organisasjoner med sterk støte blant minoriteten de representerte og til Aung San Suu Kyi selv.

En samlet norsk ministertropp i Utenriksdepartementet, fra Erik Solheim til Espen Barth Eide og Børge Brende, var sterkt kritiske til Aung San Suu Kyis opposisjonspolitikk. De norske utenrikspolitikernes fortelling om stabilitet, statsbygging og økonomisk utvikling hadde et påfallende sammenfall med militærets egen fortelling og selvbilde, men stod i sterk motsetning til demokratibevegelsens krav og strategier for demokratisering.

Uenigheten kulminerte med at utenriksminister Børge Brende i Bistandsaktuelt kunne rapportere at Aung San Suu Kyi ga tilslutning til den norske myanmarpolitikken. Påstanden ble kraftig imøtegått av fredsprisvinneren, som mente UD var ensidig opptatt av næringsliv og at de var naive i synet på militærets endringsvilje.

Det Aung San Suu Kyi egentlig slo fast var at realpolitikk og troen på militærets endringsvilje var blitt den rådende norske linjen, og at det ideal- eller moralpolitiske demokratiengasjementet fra 1990-tallet var et tilbakelagt stadium. Dydsetikk var erstattet med konsekvensetikk, hvor målet helliger midlene, med et skjørt, nærmest ideologisk premiss om næringslivets demokratiske endringskraft.

Den politiske motstanden mot Aung San Suu Kyi startet her, ikke med rohingyakrisen i 2017. Før valget i 2015 var det flere diplomater som var hellig overbevist om at det militære partiet USDP ville vinne valget, hvor argumentet var president Thein Seins angivelige popularitet. Dette synet undervurderte totalt folkets motstand mot de militære overgriperne. Presidenten var en del av problemet, ikke løsningen.

Den forlatte

Da Aung San Suu Kyi inntok regjeringskontoret, som sivil leder i en hybrid maktstruktur, var hennes fremste mål å endre grunnloven. Hun så helt korrekt på grunnloven som det største hinderet for demokrati, fred og utvikling.

Grunnloven er sentralisert, mens den politiske løsningen er desentralisert og føderal. Den er skrevet for å sikre og legitimere militær makt, ikke for å sikre folkets demokratiske interesser og vern mot statlige maktovergrep.

Forsøket på endringer ble møtt med motstand fra militæret, og lite begeistring internasjonalt.

Aung San Suu Kyi var tydelig på at militæret på ingen måte hadde trukket seg tilbake fra politikken, at kampen ikke var over og at det var en overhengende fare for et tilbakeslag. Da militæret angrep sivile rohingyamuslimer i august 2017 var det uten godkjenning eller støtte fra Aung San Suu Kyi.

Fredsprisvinneren gjorde et slett arbeid i å finne politiske svar på krisen, særlig i spørsmålet om statsborgerskap for rohingyaene. Noe av kritikken var fortjent, men svært mange valgte å se bort fra Aung San Suu Kyis begrensede makt og militærets ubegrensede makt i Rakhine-staten. Hun gikk langt i å utfordre militæret da hun utnevnte Kofi Annan til å lede en kommisjon for å finne en løsning i Rakhine-staten. Kanskje for langt.

I den vestlige verden ble Aung San Suu Kyi stilt til ansvar for overgrep utført av en hærsjef hun ikke hadde konstitusjonell kontroll over.

Rohingyakrisen bidro til en økt internasjonal isolering av Myanmar og av Aung San Suu Kyi. Hærsjefens plan var å isolere Aung San Suu Kyi nasjonalt. I stedet ble hun isolert internasjonalt, og styrket sin posisjon nasjonalt. Rohingyakrisen førte samtidig til et svært interessant rollebytte. Ikonet vi hadde plassert på pidestallen ble beskylt for å oppføre seg som en realpolitiker, mens vestlige realpolitikere i sin kritikk la ideal- og moralpolititiske argumenter til grunn.

Aung San Suu Kyi forsøkte å finne en kurs som velgerne, militæret og det internasjonale samfunnet kunne leve med. Det eneste hun ikke mistet var støtten fra velgerne. Overgrepene mot rohingyane, som i juridisk forstand kan være et folkemord, er i høyeste grad reelle. Kritikken av Aung San Suu Kyi er legitim, men disproporsjonal. I ettertid er det åpenbart at dersom Aung San Suu Kyi hadde gjort det vestlige politikere mente hun burde gjort, ville det vært et politisk selvdrap. Militæret ville stanset henne i forsøket. Det vet vi nå, men det har ikke ført til en selvransakelse fra vestlige politikere.

De har forlatt henne.

Kuppet har nok en gang avdekket militærets sanne ansikt. Reaksjonen har nok en gang vist folkets støtte for demokrati og det internasjonale samfunnets avmakt. Det er også en påminnelse om at moral- eller idealpolitikk er enklest når det kommer uten en kostnad, og at realpolitikk er det foretrukne valget når det følges av en diplomatisk og økonomisk mulighet. Og at muligheten trumfer om en regjering er demokratisk valgt eller om den består av kuppmakere.

NUG (National Unity Government), som er et resultat av valget i november 2020, har allerede møtt en rekke ivrige diplomater som har begynt å presse på for at de skal inngå kompromisser med militæret. Denne iveren er gode nyheter for hærsjefen i Naypyitaw. Han representerer en institusjon som har spilt dette spillet før.

30 år etter fredsprisen kan jeg trygt si at både Aung San Suu Kyi og militæret har endret seg langt mindre enn våre forestillinger om dem.

Powered by Labrador CMS