Alle barna trodde handelsavtalen TISA var død

Da forhandlingene om handelsavtalene Transatlantic trade and investment partnership (TTIP) og Trade in services agreement (TISA) sto på som verst i 2016, mobiliserte vi massivt mot hemmelighold rundt forhandlingene verden over.

Vår egen regjering blåser blankt i motstanden og tviholder på forhandlinger med hemmeligholdte næringslivsinteresser bak lukkede dører. Det hører vel ikke helt hjemme under bærekraftsmål-pinsene som regjeringen går med om dagen?

TTIP- og TISA-avtalene var kontroversielle fordi de ville gå på bekostning av lokaldemokrati, miljøreguleringer og mulighet til å endre politikk i framtiden. Rett og slett ting som ikke burde brytes ned, men bygges opp slik at vi kan klare å nå bærekraftsmålene innen 2030. Eller bare noen form for bærekraft og rettferdighet. Regjeringen formidlet aldri kunnskapen man har om de negative konsekvensene av de to avtalene.

Vi ble heller ikke invitert til å gi innspill til Norges posisjon i forhandlingene. Vi ble stående utenfor og vente på det verste.

TISA er kongen på haugen

Da WikiLeaks-lekkasjene av avtaleteksten kom, fikk vi endelig innsyn i innholdet i TISAs avtaletekst. Som følge av lekkasjene har Det internasjonale Attac-nettverket, miljøorganisasjoner, fagforeninger og aktører over hele verden samlet krefter mot avtalen. Det skulle gjøre det mulig å stoppe den. Eller, det trodde ihvertfall vi.

Arven etter de to avtalene lever dessverre i beste velgående. I både innhold og form. Når sånne nyliberale ideer først ser dagens lys, blir de tydeligvis til glatte såpestykker som er umulige å fange og legge tilbake på hylla. Vi finner i dag mange av de kontroversielle bestemmelsene i nye avtaler. Regjeringa har blant annet eksplisitt dratt inspirasjon fra TISA-avtalen til sitt mandat inn i Verdens handelsorganisasjons (WTOs) mye omdiskuterte datahandelsavtale.

Tydeligvis var det ingen som merket seg de mange millionene som demonstrerte mot denne avtalen i mange forskjellige land, inkludert i Norge. Eller hva, Erna?

Jeg er fullt klar over at handels- og investeringsavtaler ikke akkurat er det minst tekniske og mest sexy her i verden. Det er lett å tenke at det å overlate arbeidet til forhandlingsbyråkrater og regjeringen er best fordi de vet hva de gjør. Da spør jeg: Vet de virkelig hva de gjør, og på hvilketgrunnlag?

Vi bør alle enes om at hemmeligholdet som preger forhandlingene om de avtalene Norge forhandler frem er høyst problematisk. Selv ikke våre folkevalgte på Stortinget får innsyn i hva som ligger på forhandlingsbordet. Dersom det kun er Sjømat Norge som får være med på leken, hvordan skal vi da sikre at våre felles interesser blir ivaretatt?

Lang, lang rekke

Det er heller ikke akkurat få forhandlinger Norge er involvert i om dagen. Her er noen av avtalene Norge nå forhandler om, og konsekvensene vi kan komme til å se:

Siden 2017 har regjeringa forhandlet om en frihandelsavtale med Kina bak lukkede dører. Disse forhandlingene er problematiske, særlig på grunn av de enorme menneskerettighetsbruddene Kina begår mot egen befolkning i Xinjiang-provinsen. Åpenhet er nødvendig for å sikre at Norge ikke tillater menneskerettighetsbrudd i verdikjeder eller gjennom bestemmelser i avtalen. Velferd og rettigheter må settes over næringslivets interesser. Da må vi dele informasjon, og alle skal få være med og bidra.

I våres innledet regjeringen forhandlinger med Storbritannia om en omfattende frihandelsavtale i kjølvannet av Brexit. Forhandlingene, som ble innledet gjennom Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA), foregår nok en gang bak lukkede dører. Både det vi vet og det vi ikke vet om avtalen gir grunn til bekymring. Det kan se ut til at vi forhandler fra oss både matsikkerhet, offentlig eierskap til data, lokaldemokratiet og mye mer.

Regjeringen har siden 2019 deltatt i 14 forhandlingsrunder om WTOs såkalte datahandelsavtale. Forhandlingene foregår bak lukkede dører. Først i februar 2020 ble regjeringens posisjon i forhandlingene offentliggjort etter press fra Attac og flere stortingsrepresentanter. Dét lover ikke godt for å sikre offentlig eierskap til data og utbygging av offentlig digital infrastruktur.

Norge ferdigstiller også en frihandelsavtale med Mercosur-landene Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay, gjennom EFTA. Gjett hvor dette avtaleutkastet ble fremforhandlet? Bak lukkede dører. Samtidig forhandler også EU om en avtale med Mercosur-landene. Til nå har kun lekkede kapitler fra denne avtalen vært tilgjengelige. EFTA-avtalene legger seg som oftest på linje med EUs avtaler. Det vi har sett lover dermed ikke godt for verken regnskogen, småbønder, urfolksrettigheter eller miljøet.

I tillegg kommer de pågående forhandlingene om avtaler med India, Thailand, Malaysia, Vietnam og Japan. Og reforhandlingene av eksisterende EFTA-avtaler, så klart. Mangelen på innsyn i de forhandlingene Norge er involvert i fører til at verken sivilsamfunnet eller politikerne kan få gjort jobben sin. De får ikke muligheten til å sørge for at politikken endres i en mer bærekraftig og rettferdig retning.

Den som ikke har gjemt avtaleteksten nå, den får stå

Det er sjelden Stortinget diskuterer hvilket ståsted Norge skal ha i forhandlinger før en ferdigforhandlet avtale er på plass. Mens «næringslivets interesser» brukes som rettesnor, brukes hemmeligholdet som et essensielt forhandlingskort. Men dagens frihandelsavtaler handler ikke bare om tollbarrierer og import- og eksportkvoter slik vi kanskje tror. Avtalene legger store føringer for innenrikspolitikken i landene som signerer avtalene. Det kan legges inn bestemmelser som gjør det umulig å endre politikken i framtiden. Ettersom verden er i evig endring, må vi ha mulighet til å endre politikken som føres. Og hele samfunnet må få delta i utformingen.

Regjeringen må invitere til folkelig engasjement og debatt om handelsavtaler. Avtalene legger rammer for hvilken politikk vi kan ha både nasjonalt og internasjonalt. På godt og vondt.

Å legge opp til offentlig medbestemmelse er ikke vanskelig. Her er noen tips til hvordan det bør gjennomføres:

1) høringer i forkant, under og etter forhandling; 2) offentliggjøring av forhandlingsdokumenter; og 3) informasjon om hvilke synspunkter og interesser Norge fremmer i forhandlingene.

Slik kan både sivilsamfunnet og de folkevalgte sikre at rammene i avtalene fremmer en rettferdig og bærekraftig handelspolitikk.

Kritikerne kan si at vi er for pessimistiske og kritiske til forhandlinger når vi nærmest konstant roper «varsku!» så fort en ny avtale nevnes. Det kan godt være. Men hadde vi hatt åpenhet og innsyn i forhandlingene, ville vi kunnet diskutere oss fram til avtaler som er gode både for oss mennesker og for miljøet. Sammen.

Jeg er ikke med på leken, og jeg vil heller ikke tåle steken av de frihandelsavtalene Solberg-regjeringen nå slår ring rundt. Jeg håper opposisjonen kan ta inn over seg at lufta er for alle, og gi alle mulighet til å være med på leken.