Elisabeth Grieg er styreleder i eierselskapet til Grieg Gruppen og sitter i en rekke andre styrer i konsernet, samt blant annet i styret til London Business School, SOS-barnebyer og REV Ocean AS. Hun er også styreleder i Norled, et av Norges største fergerederier og verdens femte største hurtigbåtrederi. Den første - og hittil eneste - kvinnelige presidenten i Norges Rederiforbund. Av bladet Kapital rangert som Norges 13. mektigste kvinne. Foto: Fredrik Hagen / NTB

Milliarder på bok og en motor i magen

Elisabeth Grieg er god for to milliarder og mener selv hun har makt til å forandre verden. Hun har en motor i magen som driver henne til å prøve å gjøre nettopp det, og metoden? Det er å spise elefanter i bittesmå biter.

Publisert
- Hvis du ikke vil forandre samfunnet til det bedre, hvorfor er du her da?
Elisabeth Grieg tygger en brødskive foran dataskjermen sin - det er få pauser mellom zoom-møtene nå om dagen, knapt nok tid til litt mat og bare så vidt mulighet for å gå på do. Pandemien har ikke gjort næringslivskvinnen - en av
Norges mektigste - mindre travel. En liten time er satt av til Bistandsaktuelt - og etter 57 minutter er det over. For en som er styreleder i eiergruppen i Grieg Gruppen, er det antagelig viktigere ting enn journalister på møteplanen. I hvert fall hvis man vil gjøre verden bedre, som det raskt kommer frem at Elisabeth Grieg har store planer om.
Vi skal snakke mer om de rikes ansvar senere, men først:
Grieg-gruppen er et familieeid konsern som driver med shipping, sjømat og investeringer. Bedriften er oppført med en formue som nærmer seg ti milliarder kroner, ifølge Kapital. Det var tippoldefaren Joachim Grieg som startet det hele i 1884 med et skipsmeglerfirma i Bergen. I 1999 tok Elisabeth
Grieg og hennes tre søsken over familiefirmaet med hver sin fjerdedel. Og med den nye generasjonen Grieg har bærekraft og samfunnsansvar blitt løftet høyt på agendaen.
- FNs bærekraftmål er et fantastisk verktøy som vi nå bruker som rammeverk for alt vi gjør, sier Grieg.
Ett av målene Grieg-gruppen sier de skal jobbe mest med er å bevare livet under vann. Det er nærliggende når de tjener pengene sine i bransjer som står for store utslipp til både luft og sjø, selv om skipsfart faktisk er den mest miljøvennlige formen for transport, ifølge Sjøfartsdirektoratet. Også fiskeoppdrett er en kilde til utslipp. I tillegg har Grieg-konsernet sin egen veldedige stiftelse, Grieg Fundation, hvor støtte til jenters utdanning er en av kjernesakene.
- Jeg er tydelig oppdratt hjemme til å ta ansvar for andre mennesker, sier Elisabeth Grieg.

Elisabeth Grieg

HVA: Næringslivsleder, styregrossist, feminist, samfunnsdebattant, miljøforkjemper og engasjert i kampen for fattigdomsbekjempelse. Dessuten eier av en formue vurdert til 2,25 milliarder kroner.
HVORFOR: Sterkt engasjement for utvikling, fattigdoms-bekjempelse og miljø.

«Selv de mest hardbarka kapitalistene skjønner at nå er vi ved et veiskille og at bærekraft er den eneste veien videre.»

- En enorm endringsprosess

Ønsket om å være med å bidra til en positiv utvikling mener hun ble tydeligere etterhvert som hun ble mer voksen og reflektert.
- Da jeg begynte i familiebedriften, var jeg nok ikke så bevisst dette samfunnsengasjement. Det var nok samfunnsengasjement å ta vare på tre unger og sjonglere det med jobb! sier hun mens latteren knitrer i øreproppene mine.
Hun mener verden er inne i en enorm endringsprosess.
- Det er så åpenbart at skal du overleve i dag, uansett næring, nytter det ikke å «grønnvaske» - det kommer stadig nye regelverk fra banker, fra EU ... det er så overveldende at selv de mest hardbarka kapitalistene skjønner at vi er ved et veiskille, og at bærekraft er den eneste veien videre. Og det er veldig gøy - det betyr at vi faktisk har en mulighet til å nå noen av de ambisiøse bærekraftmålene.

Oppvekst i Bergen

Elisabeth Grieg vokste opp i Bergen med mor og far og tre søsken; Per Grieg jr, Elna-Kathrine Grieg og Camilla Grieg. Elisabeth beskriver selv oppveksten som «helt normal.» Og hun var aldri så sikker på at hun skulle ta over familiebedriften.
- Man kan jo være misunnelig på de som absolutt vet at de skal bli lege eller hva det skal være, men slik var det ikke for meg.
Som liten ville hun helst bli gymlærer, hun var ivrig turner.
- Jeg vokste opp i en trygg familie, og den tryggheten har vært viktig for meg i livet mitt. Det var ingen som tenkte at det var noe uvanlig med oss - og det var det jo heller ikke, sier hun.
Men helt vanlig er vel en oppvekst ikke, når man er arving til en formue?
- Moren min var veldig «neppå» og det var ikke slik at vi fikk alt vi ville - ikke Levisbukser, som var det alle ville ha, og ikke «Fusalp»-jakke. Moren min forsto ikke hvorfor hun skulle betale mer for et par bukser bare fordi det sto et merke på dem. Ja, den fighten orket hun å ta, haha!

Brus måtte deles på 5

Barndomsvenninnen, Ingerid Helseth, husker det egentlig på samme måte;
- Jeg har tenkt over det i voksen alder, Elisabeth var jo fra en velstående familie. Men jeg husker det ikke slik, det var et veldig «vanlig» hjem. Moren sydde gjerne klærne til barna selv og jeg husker at de fire barna delte på en flaske brus til søndagsmiddagen. Og hvis jeg var der, måtte flasken deles på fem!
De to vokste opp sammen i Ulriksdal, et strøk som de begge beskriver som et sammensatt strøk, en blanding av villaer og funksjonærboliger for ansatte på Haukeland sykehus. Helseth beskriver familien som raus og inkluderende, og som en veldig sammensveiset flokk - også i dag.
- Elisabeth har aldri vært redd for å engasjere seg. Hun protesterte på at det var ulike krav for jenter og gutter i gymtimene. Og sammen skrev vi brev til Heimevernet for å protestere på en plakat de hadde hengt opp på skolen for å rekruttere «unge menn», husker barndomsvenninnen.

Heimevernet beklaget

Jentene krevde at de også fikk slippe inn. Svaret fra Heimevernet var en stor beklagelse som understreket at de to selvsagt skulle få være med.
- Det var bare én strek i regningen. Det var jo ingen av oss som hadde lyst til å bli med! ler Elisabeth Grieg som også husker denne historien godt.
Ideen om å ta over familiebedriften kom litt etter hvert - men det kan ikke ha vært helt utenkelig, selv i yngre år, for da hun skulle studere valgte hun seg finans. Det var på studiene hun også traff mannen sin, Stig Grimsgaard Andersen, som også er involvert i familiebedriften som blant annet styreleder i Grieg Investor og i Grieg Kapital.
Gjennom noen omveier i finansbransjen, blant annet Bergen Bank, endte hun likevel opp i familiebedriften.

Om de rikes ansvar

I media har Grieg først og fremst tatt plass som et frittalende feminist; og mediefeminister fra rederibransjen er jo ikke hverdagskost.
«Jeg nekter å akseptere at makt er kun for menn, og at vi kvinner frivillig vil sitte på sidelinjen og la dem ha den. Vi trengs også der hvor beslutningene tas, samfunnet trenger kvinner og menn på alle nivåer, først da vil vi få et optimalt og likestilt samfunn.»
Ordene over skrev hun i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv - en kritikk av at kvinner ikke skulle ha det som krevdes for en toppjobb. Med innlegget tok hun skrittet ut i offentligheten. Men de siste årene har Grieg oftere også tatt plass i diskusjonen rundt bærekraft, blant annet deltok hun på
Noradkonferansen 2021 i slutten av januar. Stine Lise Hattestad Bratsberg er
Grieg-gruppens rådgiver på bærekraft (og jada, hun er tidligere OL-vinner i kulekjøring).
Hun ble kjent med Elisabeth Grieg da de begge satt i arkitektfirmaet Snøhettas styre.
- Fra 2017 har Grieg-familien virkelig gått inn for å bruke FNs bærekraftmål som rammeverk for alt de gjør, sier Bratsberg, som jobber i konsulentselskapet KPMG.

Trygg på hva hun står for

Hun mener Elisabeth Grieg står for sine meninger, selv om de kan være provoserende eller upopulære.
- Elisabeth kan nok fremstå som en hard businesskvinne. Men se på hvem hun er; hun er styreleder i et kjempestort konsern, og da har man ikke tid til tull.
Vi peker ofte på de rike og mektige når vi vil ha endring. Det er de som må gjøre noe for at verden skal bli bedre. Jeg nysgjerrig på hvordan hun selv ser det, opplever hun selv at hun har makt til å påvirke verdens utviklingen, mennesker levekår og miljøet? Hun venter et kort sekund før hun svarer:
- Jeg har makt. Både som eier av virksomheter, men også fordi jeg har vært tydelige på mitt ståsted og tatt plass i offentligheten. Hvis du ønsker å få noe gjort, så må du uttale deg. Du må vise deg frem for å bli sett.
- Stiller vi for høye krav til næringsledere?
- Det er vi i næringslivet som må utvikle de nye løsningene, den nye teknologien for å få til et grønt skifte. Politikerne kan utvikle regelverk, og det er veldig viktig at de gjør, men løsningene ligger i næringslivet.

- Vi har plikt til å hjelpe

Men hva mener hun skaper utvikling, er bistand en del av oppskriften?
- Jeg tror på bistand, men kunne ønske at næringsliv og bistand kunne samarbeide ennå mer. Samtidig synes jeg det skjer mer enn noen gang på lenge. Organisasjoner og stater har sluppet næringslivet mer til, vi blir ikke lenger sett på noen som bare skal skape arbeidsplasser. I næringslivet nå er «social impact investing» den nye veien; vi investerer i sammen med lokale aktører og innvirkning på samfunnet - i tillegg til avkastning.
- Har rike mennesker en moralsk plikt til å engasjere seg?
- Jeg kan bare snakke for meg selv. Men for meg er det en selvfølge at vi som vokser opp og lever i verdens beste land, og vi som i til og med sitter på toppen her, hvis ikke vi skal engasjere oss - hvem skal gjøre det da?
Hun tar en pause.
- Det er noe med dette, hvorfor står du opp om morran? Jeg vil stå opp og vite at jeg forsøker å gjøre noe. Om det så er bittelite, så må ikke det gjøre at du gir opp. Der er min drivkraft, jeg kaller det motoren i magen som driver meg fremover. Vi kan ikke slutte å tro, selv om problemene kan virke overveldende store. Vi må spise elefanten én bit av gangen.
Powered by Labrador CMS