Vår plikt til å hjelpe de modige

Å være menneskerettighetsforkjemper er et farlig yrke. Å være kvinnelig menneskerettighetsforkjemper er enda farligere. Oppmuntret av norsk bistand har afghanske kvinnelige rettighetsforkjempere hevet sin stemme. Noen få av dem har nå blitt evakuert til Norge. Det skulle bare mangle.

Publisert

I mange land er det å være menneskerettighetsforkjemper forbundet med spesiell risiko for kvinner. Ikke bare er de utsatt for den samme type risiko som menn; de er mer utsatt fordi de ofte utfordrer tradisjonelle kjønnsnormer gjennom sin aktivisme.

FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere fremhever at det å stå på barrikadene for kvinners rettigheter kan gjøre deg særlig utsatt for trusler. I 2013 vedtok FN en resolusjon som anerkjenner den viktige rollen menneskerettighetsforkjempere har. Resolusjonen gjør også et poeng ut av den spesielt farlige situasjonen for kvinnelige menneskerettighetsforkjempere, og har som mål å sikre beskyttelse og effektiv straffeforfølgelse ved eventuelle angrep på denne gruppen. Norge stod i bresjen for dette viktige arbeidet.

I Afghanistan utfordrer kvinnelige menneskerettighetsforkjempere kulturen simpelthen ved å være til stede i det offentlige rom. Mange av disse kvinnene har arbeidet for norsk-støttede og norsk-initierte prosjekter. Norge har for eksempel støttet kapasitetsbygging hos myndighetene på menneskerettighetsområdet. Vi bidro også til å etablere en egen menneskerettighetsenhet i justisdepartementet - med et mål om at afghanske myndigheter i større grad skulle komme på banen i dette arbeidet. Og vi har støttet flere uavhengige medieorganisasjoner som arbeider for å styrke journalisters sikkerhet og uavhengighet i Afghanistan. Flere av de journalistene som har fått støtte gjennom norske prosjekter er kvinner.

Kampen for likestilling og menneskerettigheter har vært en ønsket politikk fra Norge. Vi har ønsket at afghanske kvinner skal ta denne kampen, selv om vi har vært fullt klar over hvor tøft det er for dem å utfordre normer og kjønnsroller. Vi har oppmuntret til tross for vissheten om at Taliban har vært på fremmarsj og de alvorlige konsekvensene dette kan få for menneskerettighetsforkjempere vi har samarbeidet med.

Svært kritisk situasjon

Situasjonen for menneskerettighetsforkjempere, og også journalister, er kritisk. Asmatullah Salaam som jobbet for å styrke utdanning for jenter i Ghazni ble bortført og drept 1. august. Fatimah Natasha Khalil og Ahmed Jawed Dolad ble drept på vei til jobb i Afghanistans menneskerettighetskommisjon 27. juni. Ibrahim Ebrat ble skutt og drept i Qalat i Zabul-provinsen i mai. Tre kvinnelige journalister ble drept på åpen gate i Jalalabad 2. mars.

Drap, henrettelser og trusler mot journalister og menneskerettighetsforkjempere har vært et økende problem i landet, i takt med Talibans fremmarsj. Mange kvinnelige journalister har blitt tvunget til å gi opp jobben sin på grunn av den farlige sikkerhetssituasjonen, en utvikling som startet allerede i 2015 og som bare har økt på, ifølge Human Rights Watch.

Vesten ser ut til å betrakte Taliban med mildere øyne. Vi har fått det for oss at det vi kjente som en ytterliggående islamistisk bevegelse nå har kommet tilbake i en mer moderat utgave. Men afghanske menneskerettighetsforkjempere frykter for sine liv. De beskriver Taliban som verre enn noen gang. I et intervju 9. august i år - før Taliban overtok makten i landet - uttalte Horia Mosadiq;

«Jeg var journalist og menneskerettighetsforkjemper under Taliban på 1990-tallet. Den største forskjellen mellom nå og da er at menneskerettighetsforkjempere ikke var et mål for Taliban da. Det har endret seg. I dagens Afghanistan er vi på Talibans dødslister fordi vi arbeider for menneskerettigheter.»

FNs sikkerhetsråd, med Norge som såkalt «penneholder» for Afghanistan-saker, fordømte Talibans målrettede angrep på sivile i Afghanistan allerede i mars. De nevner spesielt kvinner i fremtredende posisjoner og de som beskytter og fremmer menneskerettigheter som sårbare for angrep. Videre sier Sikkerhetsrådet at Talibans likvidering og drap kan utgjøre krigsforbrytelser.

Norges moralske ansvar

Til tross for alarmklokkene virker det som om Talibans maktovertakelse kom overraskende på norske myndigheter. Målet med bistand er å skape positive endringer, men situasjonen i Afghanistan viser at aktivister nå kan være i livsfare på grunn av oss; fordi de har jobbet for prosjekter vi har tatt initiativ til.

Det kan virke som om vi ikke har gjort grundige nok maktanalyser. Da Taliban rykket inn i presidentpalasset i Kabul, evakuerte vi først og fremst norske statsborgere, deretter de som har stått på våre lønningslister. 72 menneskerettighetsforkjempere har så langt blitt evakuert til Norge og fått status som kvoteflyktninger. Regjeringen har ikke gitt informasjon om hvor mange menneskerettighetsforkjempere og andre med akutt beskyttelsesbehov Norge vil ta imot, i motsetning til Canada som vil ta imot 20 000.

Realiteten er at mange afghanske menneskerettighetsforkjempere som fortsatt befinner seg i Afghanistan har svært god grunn til å frykte for sine liv. «Taliban går nå fra hus til hus på jakt etter aktivister og journalister», sa den USA-baserte menneskerettighetsaktivisten Zubaida Akbar i et intervju nylig.

Det er vår plikt

Jobben med å sikre beskyttelse for afghanske menneskerettighetsforkjempere har så vidt begynt. De har fortsatt en viktig jobb å gjøre, de er modige og de ønsker fremdeles å bidra, noe blant annet kvinners demonstrasjonstog i Kabul de siste par ukene har vist.

Det blir likevel umulig for dem å fortsette arbeidet sitt hvis de dominerende svært konservative delene av Taliban får det som de vil. Det er vår plikt å strekke ut en hånd til sårbare og utsatte menneskerettighetsforkjempere som fremdeles er i landet, enten det er i form av å gi dem status som kvoteflyktninger eller å sikre at nærområdene kan ta imot så mange som mulig av de som har et beskyttelsesbehov. Dette arbeidet er tilsynelatende i gang i EU. Så kan man selvfølgelig spekulere i om europeiske regjeringers motiv er å hindre en ny migrasjonsbølge til Europa heller enn å faktisk hjelpe mennesker som er i en desperat situasjon.

Norge har brukt menneskerettighetsarbeidet i Afghanistan til å profilere seg internasjonalt som støttespiller for kvinne- og menneskerettighetsforkjempere, blant annet i FNs sikkerhetsråd. Nå må vi vise at dette ikke er tomme ord. Å bringe menneskerettighetsforkjempere i sikkerhet kan være en god start. Hvis vi svikter dem nå, bør vi kanskje revurdere om Norge i det hele tatt har troverdighet nok til å gi støtte til menneskerettighetsforkjempere i fremtiden.

Powered by Labrador CMS