«Bistandsbransjen» vil bli stående

NHO-sjef, Ole Erik Almlid, og utenriksminister Ine Eriksen Søreide har påpekt at bistanden er stadig mindre sentralt, mens Arne Olav Øyhus har hevdet at bistandssystemet har gått ut på dato. Argumentene bunner som regel i det faktum at bistanden utgjør en minkende andel av fattige lands finansieringsalternativer, samt at de globale utfordringer vi står ovenfor i dag sprenger rammene for hva som kan gjøres gjennom tradisjonell bistandspolitikk.

Snart 70 år etter den moderne bistandens «oppstart» er det betimelig at spørsmål stilles. Hva vil skje med politikkområdets institusjoner og mange aktører her til lands? Tross store globale økonomiske og geopolitiske endringer, er det min hypotese at bistandsapparatet i Norge ikke bare vil overleve, men også blomstre i årene som kommer. Det er hovedsakelig fire grunner til det.

Ambisiøse mål innen korte tidsfrister

For det første setter bistandsapparatet, både globalt og nasjonalt, seg stadig nye og over-ambisiøse mål innen tidsfrister de ikke kommer til å nå. Dermed kan de alltid si «vi har oppnådd mye (NB: også takket være mange andre faktorer enn bistand og bistandsorganisasjoner), men det er likevel langt igjen». Jobben er ikke fullført - og så er det på‘n igjen.

Redefinering

For det andre er bistandsbransjen i ferd med å klare å redefinere seg selv. For en rekke organisasjoner og miljøer som har sin eksistensberettigelse på grunn av lidelsene i verden, er fattigdomsreduksjon og fremgang paradoksalt nok en «trussel». Selvsagt vil ingen mene dette direkte, men det er likevel slik det fungerer på systemnivå.

Bærekraftsmålene har, med sin grensesprengende tilnærming på tvers av politikkområder, arbeidsmetoder, tradisjoner og vante perspektiver gitt en rekke bistandsaktører et nytt mandat og rettferdiggjøring. Der de før var en del av et «gammeldags» OECD DAC-paradigme med «givere» og «mottakere», innenfor en bortgjemt del av politikken - altså bistanden - utgjør de nå frontlinjen som forsøker å løse våre globale felles problemer i en ny symbiose med både næringsliv og statsledere. Akkurat som Nato klarte å redefinere seg selv etter Den kalde krigens slutt ved å heve ambisjonene og bredde ut agendaen, har aktørene i bistandsbransjen funnet en kilde til nær endeløse mandat i bærekraftsmålene. Terje Tvedt har tidligere påpekt at en slik redefinering har skjedd før: mellom 1970 og 1990 fikk en rekke hjemlige organisasjoner og instanser - som opprinnelig jobbet med problemstillinger innenfor Norges grenser - bistandsprogrammer i fattige land, med påfølgende muligheter for statsfinansiering.

Liten oppmerksomhet

For det tredje, selv om bærekraftsmålene har gitt bistandsapparatet ny vind seilene, er det fortsatt slik at bistand og utviklingsspørsmål stort sett går under radaren. Politikkområdet er i utgangspunktet ikke spesielt lettfattelig eller tabloid, og Norges mangfoldige bistandsportefølje (for ikke å snakke om bærekraftsmålene) gjør det ikke enklere å gripe for utenforstående. Politikkområdet gjemmer seg i skogen av sin egen kompleksitet.

Det er trolig derfor det også ligger så mye «arvet» politikk der. 35 «programforpliktede» milliarder innenfor et budsjett som mediene ikke bryr seg nevneverdig om, kan virke som et koldtbord av muligheter for en politiker. Men det framstår i stedet som en gjenstridig busk av forpliktelser, særinteresser og engasjement. Noe av styrken til bistandsbransjen så vi da tidligere utenriksminister Børge Brende forslo å kutte i støtten til sivilt samfunn for å finansiere utgifter knyttet til flyktningkrisen i 2015 og 2016. Ikke bare ble kuttet reversert, «sivilsamfunnet» - med avgjørende hjelp av KrF og Venstre - fikk også økt bevilgningen betydelig.

I bortgjemte politikkområder vil det alltid ligge et stort potensial for interessegrupper og byråkratiske nettverk uforstyrret å danne sitt eget økosystem. Ettersom andre deler av økonomien og borgere generelt ikke vier det så stor oppmerksomhet, synker også politikeres incentiver for å endre på det. I et slik perspektiv er det forståelig at en reform av bistandsapparatet har latt vente på seg - og fortsatt lar vente på seg. Risikoaverse politikere vil ofte nøle med å ta større grep på et område som oppfattes som svært teknisk og der det folkelige presset for endring er lite. Slik sett kan liten oppmerksomhet være «bra» for den eksisterende bistandsbransjen.

Vedvarende fattigdom

En fjerde grunn er selvsagt at de utfordringer bistanden i sin spede begynnelse kjempet mot, fortsatt gjør seg gjeldende, om enn i nye kontekster og former. Trass i at den grønne revolusjon, vaksiner og økonomisk vekst har gjort underverker for verdens underernærte, syke og fattige og at bistandsbransjen stadig finner nye problemer å ta tak i, står flere av de grunnleggende utfordringene ved lag. Selv om kritikere vil ta dette til inntekt for bistandens falitt, vil andre påpeke at alternativet - en verden uten bistand - hadde vært verre, og at bistanden trolig aldri har vært mer effektiv. Usikkerhet om bistandens virkning vil likevel ikke være nok til å foreta et så drastisk grep som en nedskalering av bistandsapparatet vil være, i et land der ni av ti borgere støtter politikken og behovene står ved lag.