Skeives rettigheter:
– Jeg ble fortalt at sånne som meg ikke fortjener å eksistere
Til helgen går regnbuetoget gjennom Oslos gater. Susana Peralta (25) fra Colombia skulle gått fremst i Pride-paraden i Oslo tidligere i år. Som privilegert «profesjonell lesbe» mener hun det er viktigere enn noensinne at LHBTQ-bevegelsen viser motstand gjennom historiefortelling.
Publisert
Oppdatert
Lørdag denne uken arrangerer Oslo Pride et regnbuetog som skal ende opp i en solidaritetsmarkering på Kontraskjæret.
Masseskytingen mot utestedene Per på hjørnet og London pub natt til 25. juni, sistnevnte en kjent institusjon for skeive gjennom flere tiår, førte til at den opprinnelige paraden ble avlyst. To ble drept og mer enn 20 personer skadet i angrepet.
– Det føltes som om angriperen hadde vunnet, som om vi ble stilnet, sier colombianske Susana Peralta (25).
I juni i år var hun invitert til Norge av Norad og Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (Fokus) for å delta i en samtale om LHBTQ-personers rettigheter i samarbeid med Oslo Pride. Oppholdet skulle avsluttes med Pride-paraden, der Susana var invitert til å gå fremst sammen med LHBTQ-aktivister fra hele verden for å markere at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert.
– Jeg gleder meg helt sinnssykt. Det er så utrolig stas å være her, sa en opprømt Susana den gang.
Kvelden etter kommer meldingene om skytingen. Politiets sikkerhetstjeneste varsler at de hever trusselnivået fra «moderat» til «ekstraordinær» terrortrussel. Pride-paraden og tilhørende arrangementer avlyses.
Ramón var på fest og fikk først høre om det som hadde skjedd da hun kom tilbake til hotellet.
– En plutselig synkende følelse skylte over meg. Det fikk meg til å føle meg forferdelig sårbar og alene, forteller Susana.
– Hendelser som dette viser hvor viktig arbeidet vi gjør er, selv i Oslo, sier den colombianske aktivisten.
Perfekt juridisk rammeverk
Til daglig jobber 25-åringen som advokat i Colombia Diversa, en ikke-statlig organisasjon som har kjempet for skeives rettigheter siden 2004.
Da fredsprosessene mellom den colombianske regjeringen og den venstreradikale FARC-geriljaen ble satt i gang i 2012, ble kjønn et viktig tema. Forhandlingspartnerne oppnevnte en egen kjønnskommisjon for å sørge for at kjønnsperspektivet ble inkludert i fredsavtalens beslutninger.
En endelig fredsavtale ble inngått i november 2016 og var den første i verden med et uttalt kjønnsperspektiv, forteller Susana.
Avtalen skulle garantere bedre rettigheter for kvinner og anerkjente nødvendigheten av å ha en inkluderende og ikke-diskriminerende ordlyd.
Samme år ble likekjønnede ekteskap legalisert.
– Vi i Colombia Diversa tenkte: «Sånn! Jobben vår er gjort! Nå kan vi like godt legge ned». Plutselig hadde Colombia et perfekt juridisk rammeverk. Det er bokstavelig talt ingen forskjell i loven mellom å være LHBTQ-person eller ikke. Du kan gifte deg med en av samme kjønn, og det er en kriminell handling å diskriminere noen på grunn av deres seksuelle legning eller kjønnsidentitet, forteller Susana, og legger til:
– Men sannheten er at det var da arbeidet vårt virkelig begynte.
Målrettet vold
For nå skulle fredsavtalen iverksettes, blant annet ved hjelp av en spesialdomstol som skulle sørge for at de mange hundre tusen ofrene i konflikten fikk rettferdighet.
– Vi vet at det ble begått systematisk vold og seksuelle overgrep mot kvinner under borgerkrigen, men ingen har noen gang dokumentert den målrettede volden som ble begått mot LHBTQ-personer.
Arbeidshverdagen til Susana handler i stor grad om å kartlegge og avdekke nettopp disse, for deretter å representere partene i retten.
– Hittil har vi kartlagt mer enn 45 tilfeller av denne typen vold, men vi vet at tallene er mye høyere, sier hun.
Men det er ikke i selve kartleggingen at hovedutfordringen ligger, ifølge Susana.
Implementeringen av fredsavtalen motvirkes fortsatt av konservative krefter som hevder at den kjønnede tilnærmingen til avtalen er en «ideologi» som destabiliserer og truer tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller – og fremmer homofili.
– Det hjelper ikke med lover som er perfekte på papiret når menneskene som implementerer dem, er produkter av et konservativt system hvor homofobi og transfobi er normen for halvparten av befolkningen, mener hun.
Verdens farligste
Snart seks år er gått siden fredsavtalen trådte i kraft, og selv om man er kommet et godt stykke på vei, blir situasjonen for landets menneskerettighetsforkjempere stadig verre, mener Susana.
Undersøkelser viser at Colombia fortsatt regnes som verdens farligste land å være menneskerettsforkjemper i. Drap på ledere for lokalsamfunn og menneskerettighetsforkjempere fortsetter, og det er fortsatt store problemer knyttet til produksjon, salg og eksport av narkotika.
Sikkerhetssituasjonen utgjør også en stor trussel for landets LHBTQ-befolkning, mener Susana, særlig på landsbygda.
– I Bogotá er det greit, men andre steder kan det koste deg livet ditt.
Bare i løpet av de åtte første månedene av 2020 ble mer enn 60 LHBTQ-personer drept i Colombia.
Men det finnes også lyspunkter. I 2019 ble Claudia López Hernández den første åpent lesbiske som ble valgt til ordfører i en hovedstad i Latin-Amerika. Og tidligere i år ble Colombias grunnlovsdomstol den første i regionen til å offentlig anerkjenne et tredje juridisk kjønn.
Selv har hun tro på at eksponering, åpenhet og standhaftighet vil vinne frem. Det har hun selv fått erfare.
Belteslag og konverteringsterapi
Da hun kom ut av skapet allerede som elleveåring, reagerte faren med å slå henne med et belte. Moren forsøkte å få henne til å gå i konverteringsterapi.
– Jeg ble fortalt både hjemme, på skolen og av lokalsamfunnet at sånne som meg ikke fortjener å eksistere, at vi ikke fortjener å være lykkelige – og jeg gikk på privatskole og kommer fra et øvre middelklassehjem med liberale verdier, forteller Susana.
Slik fortsatte det over flere år.
– Man skulle kanskje tro at jeg på et tidspunkt burde begynt å tenke at «ja, de har nok rett, jeg burde kanskje ikke være sånn», men det skjedde aldri. Jeg var altfor sta, og det eneste jeg tenkte var «de tar feil, og jeg skal finne en måte å bevise det for dem på».
Likevel mener hun at hun har vært heldig.
– Jeg hadde det ille, og jeg er likevel en av dem som har hatt det best, forteller hun.
– Det beviser at alle kan endre holdning. For foreldrene mine tok det en stund. For moren min flere år, men vi har et godt forhold nå og de er mine største støttespillere.
Skeiv og lykkelig
Det var først da hun begynte på universitetet at Susana innså at livet ikke alltid måtte være en kamp for bevise overfor seg selv og omgivelsene at også hun hadde rett til å ha det bra og leve et liv i verdighet.
Første dagen på jusstudiene ble hun møtt av en professor som allerede i velkomsttalen ønsket alle kjønn og legninger velkommen. Senere fant hun ut at professoren var åpent lesbisk.
– Det var en gamechanger. Plutselig gikk det opp for meg at det fantes rom for meg i samfunnet, og at jeg ikke var alene. Jeg følte meg sett, og etter det så jeg meg aldri tilbake. Nå er jeg stolt av å være ute av skapet og er ikke redd for å snakke høyt om det, sier Susana i dag.
– Se på meg nå. Jeg jobber som profesjonell lesbe, hva er vel bedre enn det?
Selv om veien dit var lang og brokete, ser Susana på seg selv som en av de privilegerte. Det medfører også et visst ansvar, mener hun.
– Jeg representerer et bitte liten andel heldige skeive som er forpliktet til å leve et lykkelig og fullkomment liv fordi jeg har troen på at det vil føre til kulturell endring og gjøre det bedre for de mindre privilegerte på sikt. Man kan være skeiv og lykkelig.
Men følelsen av å være alene i verden slipper nok aldri helt taket. Den traff henne hardt i magen igjen da hun fikk høre om skytingen i Oslo sentrum natt til lørdag 25. juni i år.
– Dette betyr at Pride og LHBTQ-rettigheter ikke skal tas for gitt. Vår eksistens kan viskes ut, vi kan bli skutt ned og historiene våre forsvinne. Og det viser at motstand gjennom fellesskapsbygging og historiefortelling haster – nå mer enn noensinne.
