Dag Hammarskjöld: «Den største statsmann i det 20. århundre»

Svenske Dag Hammarskjöld var FNs andre generalsekretær og en av det 20. århundrets mest omtalte personligheter. Flere biografier er skrevet om ham, gater verden rundt er oppkalt etter ham, og i FN-hovedkvarteret i New York omtales han stadig som den fremste av de ni som har styrt verdensorganisasjonen. Hammarskjöld ble tildelt Nobels fredspris i 1961, tre måneder etter at han døde i en flystyrt i det nåværende Zambia. Nå er de siste månedene av hans liv blitt til film, med Mikael Persbrandt i rollen som Hammarskjöld. I forrige uke ble den sluppet på norske kinolerreter.

Filmen er godt laget, og bør nå et stort publikum. Persbrandt gjør en utmerket innsats i rollen som den aristokratiske svenske diplomaten, og mange med erfaring fra FN-diplomatiet vil kjenne igjen stormaktsspillet og ordkrigene i hovedkvarterets møterom i New York. Regissøren, danske Per Fly, har imidlertid tatt seg visse friheter, noe som reiser en etter hvert klassisk problemstilling ved slike filmatiske dramaer: Hvor mye kan en filmskaper tillate seg å dikte opp om virkelige personer?

Et uventet valg

Først litt om de faktiske forhold som ikke er med i filmen: Da FNs første generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, i november 1952 kunngjorde at han gikk av, førte det til intens dragkamp mellom stormaktene om hans etterfølger. Kompromiss-kandidaten var en forholdsvis ukjent svensk statsråd, Dag Hammarskjöld. Han var økonom, språkmektig, sønn av en tidligere statsminister, og hadde vært en fremgangsrik byråkrat i Stockholm før han ble partiløs minister uten portefølje. Han hadde vært svensk delegasjonsleder ved internasjonale forhandlinger, hvor franskmenn og briter hadde merket seg mannen – noe som førte til at de fremmet ham som et alternativ da vetomaktene i FNs sikkerhetsråd skulle bli enige.

Hammarskjöld selv visste knapt at han var kandidat, men da Sikkerhetsrådet først hadde samlet seg om ham, reiste han umiddelbart til New York. Der ble han mottatt av Trygve Lie, som ønsket ham velkommen til «den mest umulige jobben i verden».

10. april 1953 ble den da 47 år gamle Hammarskjöld tatt i ed som generalsekretær, og ganske raskt viste det seg at den litt utilnærmelige teknokraten hadde både visjoner og handlekraft. Noe av det første han gjorde, var å kaste ut agentene fra USAs føderale politi FBI, som jaktet på kommunister blant amerikanerne som jobbet for FN. Dernest omorganiserte han sekretariatet, og innprentet alle ansatte at deres lojalitet til FN var overordnet dere nasjonale opphav.

Den nye FN-sjefen var en arbeidsnarkoman som krevde mye av sine medarbeidere. «Han var sjenert, men krevende, beskjeden, men arrogant, stillferdig, men med en formidabel evne til sinne og indignasjon», skrev briten Brian Urquhart, som var en nær medarbeider av Hammarskjöld i FN i åtte år.

Hammarskjöld utmerket seg som mekler ved at han i 1955 sørget for at 15 amerikanere i det kommunistiske Kinas fangenskap, ble løslatt. Året etter kom Suezkrisen, som oppsto ved at Egypt nasjonaliserte det fransk-britiske selskapet som kontrollerte Suezkanalen. Frankrike, Storbritannia og Israel svarte med en militæraksjon. En omfattende krig ble avverget ved at FN grep inn og etablerte sin første militære, fredsbevarende operasjon, United Nations Emergency Force (UNEF). Norske soldater var med i denne styrken gjennom flere år – den holdt fred mellom fiendene Israel og Egypt frem til 1967.

Hammarskjöld politiserte FN, det vil si at han gjorde verdensorganisasjonen til en betydelig aktør i arbeidet for å hindre eller stanse kriger og konflikter. I hans tid fikk FN stadig flere medlemsland, etter hvert som land i Afrika og Asia ble erklært uavhengige av europeiske kolonimakter. Hammarskjöld var en ivrig tilhenger av avkoloniseringen, som imidlertid førte til stadig nye konflikter på FNs bord.

Kongo-krisen

1960 var Afrikas år, da 17 nye land ble uavhengige. Det største av dem var Kongo, som hadde vært styrt med jernhånd av belgiske koloniherrer. Den nye staten gikk rett i kaos, der soldater i hæren gjorde opprør mot de belgiske offiserene som ikke forsto hva uavhengighet innebar. I tillegg erklærte regionen Katanga seg uavhengig av det nye Kongo, understøttet av europeiske aktører som ville sikre seg fortsatt tilgang på Katangas rike mineralressurser.

Hammarskjöld og hans nestkommanderende, amerikaneren Ralph Bunche, var raskt på bakken i Kongo for å forsøke å rydde opp. De etablerte på rekordtid en fredsbevarende styrke som på det meste besto av 20.000 soldater. Det var en hasardiøs og farefull operasjon.

Fire norske piloter var blant dem som ble sendt til Kongo i juli 1960. De hadde minimalt med utstyr og informasjon om hva som ventet dem. I de fire årene operasjonen varte, deltok 1200 norske soldater. I filmen «Kongoveteranene» fra 2016 fortalte noen av dem hva de ble utsatt for – kamphandlinger, angrep og fangenskap, som de aldri fikk hjelp til å bearbeide etterpå. I alt 250 FN-soldater ble drept i ONUCs tjeneste.

FN-innsatsen i Kongo ble også Dag Hammarskjölds endelikt. Sensommeren 1961 bestemte han seg for å reise til Kongo i et forsøk på å forhandle frem en gjenforening av landets territorium. På vei til et møte med Katangas leder Moïshe Tshombe i Ndola i det daværende Nord-Rhodesia, styrtet flyet han satt i rett før landing. Alle de 16 om bord omkom. Den norske offiseren Bjørn Egge var den første FN-ansatte som kom til åstedet og identifiserte Hammarskjöld.

De første rapportene om flystyrten konkluderte med at den skyldtes en pilotfeil. Men uttalelser fra øyenvitner og en rekke andre indisier tydet på at flyet kunne ha blitt utsatt for sabotasje, og at det ble angrepet av et annet fly i nærheten. Flere utenlandske interesser kunne være innblandet, som Nord-Rhodesia og Sør-Afrika, hvor apartheidregimene mislikte Hammarskjölds støtte til avkolonisering. USA og Sovjetunionen utkjempet kald krig i Kongo, og Frankrike, Belgia og Storbritannia hadde økonomiske interesser i Katanga.

I 2017 åpnet FNs nåværende generalsekretær António Guterres en ny gransking av hendelsen, som fortsatt pågår. På en konferanse denne måneden i London fikk USA og Storbritannia kraftig kritikk for ikke å utlevere arkivmateriale som kan kaste lys over Hammarskjölds død, meldte The Guardian.

Kjærlighetshistorie

I filmen «Hammarskjöld» blir flyet skutt ned av en europeisk leiesoldat hyret av Tshombes utenlandske støttespillere i Katanga. Det kan godt hende dette er en troverdig fremstilling. Andre deler av filmen er imidlertid åpenbar fiksjon, som et kjærlighetsforhold mellom Hammarskjöld og en angivelig ungdomsflørt som har fått navnet Peter Levin. Ifølge Fly er han «en kombinasjon av ulike mennesker i Hammarskjölds liv», og denne rollefiguren var viktig slik at «man kunne stille spørsmål til Hammarskjöld og utforske ham på en annen måte».

Hammarskjöld var aldri gift, og i hans samtid gikk det rykter om at han var homofil. Det bekreftet han aldri selv, og ingen av dem som sto ham nær har kastet lys over hans legning. Urquhart skrev i sine memoarer at verken han etter andre kollegaer «så det minste tegn til å underbygge denne historien, som ble iherdig drevet frem av mennesker som ikke kjente Hammarskjöld, og som av en eller annen grunn mislikte ham». Urquhart på sin side mente Hammarskjöld var aseksuell og så dedikert til sitt arbeid at det var umulig å dele livet med en annen person.

Han hadde imidlertid et kjæledyr – en apekatt han hadde fått i gave i Somalia. Greenback, som apen het, er med i filmen, og er altså ikke et dramaturgisk påfunn.

Ralph Bunche var Hammarskjölds mann på bakken de første månedene etter Kongos frigjøring, og de to var nære fortrolige gjennom åtte år. I filmen opptrer afrikansk-amerikanske Bunche kun som en bi-figur, noe som ikke yter hans uunnværlige innsats rettferdighet. Bunche mottok Nobels fredspris ti år før Hammarskjöld, og hans liv kunne også ha fylt en spillefilm – kanskje var det ikke plass til hele ham i Flys epos.

Sovjetunionens leder Nikita Khrustsjev krevde i 1960 Hammarskjölds avgang fordi han ikke tilstrekkelig støttet Kongos valgte og ferske statsminister Patrice Lumumba. Kanskje hadde Khrustsjev et poeng: Hammarskjöld kunne ha gjort mer for å etablere et tillitsforhold til Lumumba, ifølge den pensjonerte svenske diplomaten Staffan Carlsson, som ga ut en biografi om Hammarskjöld i fjor. FN kunne også ha gjort mer for å beskytte Lumumba, som var truet av både ytre og indre fiender, og som ble drept ved hjelp av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA.

Hammarskjöld motsto Khrustsjevs angrep, og hevet seg over kritikk fra Frankrikes leder Charles de Gaulle, som mislikte hans kamp mot europeisk imperialisme. Hammarskjöld hadde en unik evne til å manøvrere mellom stormaktene, og han fikk posthumt en enestående attest fra USAs president John F. Kennedy. Svenske Sture Linnér, som var ONUCs sjef i Kongo da Hammarskjöld døde, fortalte så sent som i 2007 at han ble innkalt til et møte med Kennedy i mars 1962. Der beklaget presidenten at han hadde motarbeidet Hammarskjölds Kongo-politikk, og han sa om den avdøde generalsekretæren: «Jeg innser nå at sammenlignet med ham er jeg en liten mann. Han var den største statsmann i vårt århundre».

Les også:

Stolt over å representere Norge i FN