«Vi stoppet ikke aktivismen vår da invasjonen startet», forteller en aktivist fra Fridays for Future i Ukraina. Her fra en demonstrasjon organisasjonen holdt i Praha oktober 2022.

Foto: Katerina Sulova / CTK Photo / NTB

Meninger:

Klimaarbeid er fredsarbeid

Etter å ha snakket med klimaaktivister i land preget av krig og konflikt, er det vanskelig å høre norske politikere argumentere for hvordan oljen og gassen vår trygger sikkerhetssituasjonen i verden. Det uten å nevne at den samme olje og gassen destabiliserer samfunn, og gjør dem sårbare for splittelse, spenning, krig og konflikt.

Publisert fredag 23. februar 2024 - 08:42 Oppdatert mandag 26. februar 2024 - 09:02

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Penelope Lea

Klimarettferdighet-aktivist

«Vi trenger fred for å løse klimakrisen, og vi trenger å løse klimakrisen for å skape og opprettholde fred». Det sa Kumi Naidoo, tidligere leder av Greenpeace og Amnesty og en del av Mandelas anti-apartheid-bevegelse, da jeg møtte ham første gang for fem år siden.

Det føles som en evighet siden nå. Det er lett å si at Naidoo sin påstand er en selvfølgelighet. Det er vanskelig å være vitne til at den stadig blir mer aktuell, og stadig mer komplisert.

For fem år siden var det ikke så mange som snakket om sammenhengen mellom klima- og naturendringer og verdens sikkerhetssituasjon i den norske offentligheten. Det er, av fortvilende grunner, flere nå. Det er en avgjørende viktig samtale å ta. Likevel savner jeg videre perspektiver og større tydelighet.

Daglig ser jeg hvordan endringene i sikkerhetssituasjonen i verden og den stadig økende klimakrisen påvirker mine medaktivister og venner internasjonalt.

Jeg mener Norge har et for stort historisk ansvar for krisen vi står i, til å bruke argumentet om demokratisk og grønnere fossilenergiproduksjon.

Klimaaktivistene i Ukraina og Polen

«Vi stoppet ikke aktivismen vår da invasjonen startet», sa Ihor Sumliennyi fra Fridays For Future Ukraina da jeg snakket med ham i forrige uke.

Til tross for krigen, ble medlemmene i FFF Ukraina mer aktive. De arbeider oftere globalt enn de gjorde før krigen, og sammenhengen mellom krig og klima står selvfølgelig sentralt i arbeidet. Ihor forteller om de enorme naturtapene som følge av invasjonen. I tillegg til å jobbe for ukrainsk frigjørelse arbeider FFF Ukraina for å hindre videre ødeleggelser av land og natur.

«I missilene Russland slipper over Ukraina er det giftige materialer som, i tillegg til å føre til enorme menneskelige tap, også gjør stor skade på naturen», forteller han. Han drar til områder der missiler har ødelagt bygninger og natur for å begrense skadene. Over Zoom viser han meg biter av missiler han har samlet bare de siste dagene.

I FFF Ukraina snakker de mye om tiden etter at krigen er slutt. De snakker om gjenopprettelse, også av land og natur. «Hvis vi lar de krigførende landene betale for naturødeleggelser i framtiden, vil vi legge et nytt premiss for krigsskadeerstatning», håper Ihor. Det har blitt en av deres kampsaker.

Tap av natur er en måte å miste et land. Tap av natur er tap av uerstattelige bestanddeler for enhver fred. Klima- og naturkrisen er en sammensatt krise. Sammensatt er også handlingene som kreves i møtet med den.

Deler av den ukrainske klimabevegelsen har blitt tvunget til å flytte til Polen på grunn av krigen. Der har de samarbeidet med den polske klimabevegelsen for å styrke og fremme demokratiske prosesser i forbindelse med valget i Polen.

Norges mulighet

Mitt eget arbeid for klimarettferdighet har også forandret seg de siste årene. Det har i stor grad handlet om menneskerettigheter, barnerettigheter, kampen for demokrati og sammenhengen mellom klima- og naturendringer og sikkerhetssituasjonen.

Når jeg kommer tilbake til Norge etter å ha arbeidet med aktivister fra andre land, aktivister som enten lever i krig eller i autokratier, opplever jeg det vanskelig å høre argumentet som har blitt vanlig her i Norge, «at norsk olje og gass er et bidrag til å trygge verdens sikkerhetssituasjon».

Finansministeren vår brukte argumentet bare et par uker etter invasjonen av Ukraina. Nå hører og leser jeg det ukentlig i norske medier. Men for sjelden hører jeg det motsagt eller nyansert.

Jeg mener Norge har et for stort historisk ansvar for krisen vi står i, til å bruke argumentet om demokratisk og grønnere fossilenergiproduksjon uten å, hver eneste gang det nevnes, sette det inn i en større og sannere sammenheng.

Klima- og naturendringer destabiliserer samfunn

Vi må aldri glemme at klima- og naturendringer destabiliserer samfunn i stor skala, gjør dem sårbare for splittelse, spenning, krig og konflikt, og gjør dem sårbare for maktmisbruk.

Naturressurser, eller mangel på dem, blir brukt som våpen i kriger og konflikt og sørger, som i Ukraina, for å vanskeliggjøre fred i framtiden. Vi må aldri glemme at klimakamp og kamp for menneskerettigheter og demokrati er uatskillelig.

Fossilavhengighet generelt gir makt til de landene som kan eksportere og utvinne olje og gass. Saudi Arabia, Russland, Irak, USA og De forente arabiske emirater er blant de som sammen med Norge ligger på toppen av listen over de landene som eksporterer mest olje og gass i dag.

«Ta vare på freden din»

«Ta vare på freden din. Ta vare på demokratiet i landet ditt. Beskytt det». Det er en kommentar jeg har fått så mange ganger de siste årene, når jeg har jobbet med aktivister som lever i krig eller i autokratier. Jeg får det som svar hvis jeg spør hva jeg, hva vi, kan bidra med for å hjelpe. Jeg får den når vi tar avskjed med hverandre, i stedet for et «ha det».

14 av de 25 mest klimautsatte landene i verden er i krig og konflikt. Vi må aldri glemme at noe av det mest demokratiske og fredsskapende vi kan gjøre er å bidra alt vi kan til å hindre videre klimaendringene og naturtap. Det handler om å sørge for at den fossile avhengigheten stanses. I 2022 var kun 0,13 prosent Equinors energiproduksjon fornybar.

Ihor fra FFF Ukraina sier det også, når vi avslutter samtalen vår over Zoom:

«Ta vare på freden din», før han legger til: «Og hvis du skulle få problemer, ring meg.»