Meninger

Sympatien for Abyi er ikke uttrykk for blind støtte til hans politiske «prosjekt», men først og fremst en klar avstandtaking til terrororganisasjonen TPLF som han kjemper mot, skriver Hans Aage Gravaas. Bildet viser TPLF-soldater i byen Hawzen i Tigray.
Sympatien for Abyi er ikke uttrykk for blind støtte til hans politiske «prosjekt», men først og fremst en klar avstandtaking til terrororganisasjonen TPLF som han kjemper mot, skriver Hans Aage Gravaas. Bildet viser TPLF-soldater i byen Hawzen i Tigray.

Stigmatiserende om norske «Etiopia-venner»

KRONIKK: Ekteparet Østebø overser sin tilsynelatende ukritiske sympati for en bevæpnet terrororganisasjon (TPLF). De velger heller å angripe en gruppe meningsmotstandere, betraktet som «regimevennlige», skriver Hans Aage Gravaas.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Marit Tolo Østebø og Terje Østebø er åpenbart frustrert. Frustrert over folk som tenker annerledes. De ønsker å forstå norske Etiopia-venners støtte til landets statsminister Abyi Ahmed. Dette er både legitimt og prisverdig, men ønsket om økt innsikt er neppe drivkraften bak deres kronikk.

Les: Hvordan forstå norske Etiopia-venners støtte til Abiy Ahmed?

«Besserwisser-mentalitet» og sarkastisk fordømmelse møter oss. Vredesskåler tømmes over folk med bakgrunn i norsk misjon. Østebøs misliker sterkt at tidligere misjonærer og andre liker og deler saker på sosiale medier, og at de – i likhet med dem selv – tildeles spalteplass i avisene. Disse «bygger opp om etiopiske myndigheters propaganda», får vi høre. Burde vi – «de uopplyste» – bringes til taushet snarest mulig og heller lytte til de som «vet best»?

En sammensatt gruppe

Å beskrive et sammensatt miljø med bred pensel er risikosport. Østebøs karikaturtegning omfatter mange hundre norske misjonærer med ulik erfarings- og yrkesbakgrunn. Disse har tjenestegjort i Etiopia en periode på over sytti år og består av teologer, lærere, leger, sykepleiere, bygningsarbeidere, ingeniører, siviløkonomer, agronomer, sosionomer og bilmekanikere.

De tjenestegjorde på forskjellige steder, blant mange folkegrupper, med ulike arbeidsmessige rammer og under fire vidt forskjellige politiske regimer. Noen arbeidet i distriktene blant jordbruksfolk, nomader eller semi-nomader; andre i bysentra. De var ulike personligheter med både styrker og svakheter.

Alle fikk sin arbeidstillatelse fra den sittende etiopiske regjeringen, med de muligheter og begrensninger dette ga. Misjonærene var ikke politikere, menneskerettighetsaktivister, journalister eller forskere, men kristne fagfolk som gjorde en innsats for land og folk. Under keisertiden besto dette i stor grad av kirkebygging (utenfor den ortodokse kirkes kjerneområder), helsearbeid og utdanningsaktiviteter, alt innenfor de rammer keiseren hadde angitt.

Ga helsetjenester og utdanningsmuligheter

Misjonærene er ingen politisk aktør, uttalte Misjonssambandets ledelse nylig i et svar til ekteparet Østebø. Det var misjonærene heller ikke den gangen, selv om arbeidet ikke var uten politiske implikasjoner. De første 25 årene var misjonens arbeid en naturlig del av keiser Haile Selassies nasjonsbygging. Helse- og utdanningsvesen i dagens Sør-Etiopia ble videreutviklet på en grunnmur lagt av norske misjonærer. Mennesker ble løftet ut av analfabetisme og fattigdom. De fikk helsetjenester og utdanningsmuligheter.

Les: Misjonssambandet er ingen politisk aktør

For snaut 20 år siden var jeg med på en åpningsseremoni ved Universitet i Addis Abeba. Som gjest ble jeg sittende på første benk. Ved siden av meg satt en av universitetets visepresidenter som begeistret kunne fortelle at han, oppvokst i en fattig familie, hadde fått sin grunnutdanning ved en av misjonens skoler i Sør-Etiopia. «Dette åpnet dørene for meg», fortalt han rørt. Nå satt han der med doktorgrad fra utlandet og var en leder ved landets fremste universitet; en betydelig premissleverandør.

Østebø fremstiller norske misjonærer nærmest som forsakte «gudsord fra landet»; ureflekterte, kunnskapsløse og uinteresserte i landets utvikling på mikro- og makronivå. Dette er ikke sant. Samlet sett sitter norsk misjon og norske misjonærer på en kunnskapsbase om Etiopia som ingen andre norske miljøer har.

Mange tidligere misjonærer bekler i dag betydelige lederstillinger i Norge. Misjonsmiljøet står – både direkte og indirekte – bak en lang rekke doktoravhandlinger innen medisin, kommunikasjon, journalistikk, kultur, historie og teologi. Mange misjonærer har god innsikt i samfunnsmessige forhold.

Begrenset autonomi

Å si at bredden av norske misjonærer engasjerte seg lite i politikk og samfunnskritikk er også en sannhet med modifikasjoner. Her må det i alle fall presiseringer til.

Et viktig spørsmål er hvilken påvirkning misjonærer faktisk kunne utøve innenfor de fire aktuelle regimeperiodene (1948­–1974, 19741991, 1991–2018, 2018 –)? Østebøs har rett i at enkelte misjonærer hadde et nostalgisk og romantiserende forhold til keiseren. Selv om dette knapt kan kalles blind lojalitet, var man her som alle andre steder i verden bundet til de avtaler og arbeidskontrakter man hadde forpliktet seg til. Misjonærene påvirket først og fremst ved å gi aktuelle folkegrupper muligheter de tidligere ikke hadde og som de ellers kanskje ikke ville fått. Men dette var keiseren selv også med på!

Misjonens betydning

Keiserens interesse og støtte var for mange misjonærer et tegn på en statsleder som tross sine defekter ville sitt folk vel. Alt er likevel ikke sagt med dette. Analfabeter blant minoritetsfolkene i sør var lett bytte for sentraletiopiske innflytteres og regjeringsansattes manipulasjon, men ble etter få års skolegang raskt skolerte. De ble utrustet til selv å stå opp mot urett og utnyttelse. Ikke uten grunn er det blitt hevdet at misjonen la grunnen for den påfølgende revolusjonen i landet ved å gi folk instrumenter og motivasjon til sosial protest.

Misjonen bidro også til økt interkulturell eksponering. Virksomheter på ett sted ble koblet sammen med virksomheter andre steder innenfor samme kirkestruktur. Dette skapte møteplasser mellom mennesker og blikk for enhet i mangfold. Kirkestrukturen ga også mange lokale kristne det første møtet med demokratiske prosesser. Enkelte lokale kristne ble i tillegg fremtredende politiske ledere. Lærerskolen i Yirga Alem betydde mye.

Var misjonærene «politisk blinde og døve» i keisertiden (–1974)? Neppe! De fleste misjonærene fikk med seg den gjentatte lokale frustrasjonen i Sør-Etiopia over den semittiske historieskrivningen som var tredd ned over hodet på dem. De fikk også med seg frustrasjonen over en tilsvarende uproporsjonal Oromo-dominans innenfor den nasjonale kirkestrukturen. Dette var noe misjonærene fikk gjort lite med, men de var gode lytteposter i mangt henseende.

Selv om nasjonal språkpolitikk favoriserte amharisk som hovedspråk, oppmuntret både misjonærer og nasjonale kirkeledere til bruk av lokalspråk i gudstjenestelivet. Dette gjorde de også senere i forbindelse med «språkstriden» som Østebøs omtaler. Denne striden handlet ikke om hvorvidt andre språk enn amharisk skulle brukes i gudstjenester, men om hva som var klok praksis i «det multikulturelle» Addis Abeba. Dette utløste sterke følelser og intern maktkamp i kirken. Også her var misjonærene en god dialogpartner.

Opplevde sterkt press under Mengistu

Under Mengistu-regimet (1974–1991) var alle utenlandske aktører i Etiopia under sterkt press. Selv om norske kvinner og barn forlot landet i en kort periode, klarte misjonen å bli værende hele denne perioden, ikke minst på grunn av helsearbeidets uvurderlige betydning. Mange etiopiere har fortalt hva dette betydde for dem i en svært dyster tid.

Misjonærene satt heller ikke den gangen med hendende i fanget. Flere misjonærer smuglet ut kritiske rapporter om situasjonen i landet til norske og utenlandske medier. Misjonssambandet og Kirkens Nødhjelp var viktige, kritiske informasjonskanaler til omverdenen i denne tiden.

Både etiopiere flest og misjonærer trakk et lettelsens sukk da marxist-regimet falt og despoten Mengistu Hailemariam gjennom utenlandsk diplomati ble fraktet ut av landet og søkte ly hos sin venn Robert Mugabe i Zimbabwe. Deres glede skyldtes slett ikke TPLF sin maktovertakelse, men regimet de ble befridd fra. TLPF hadde allerede i mange år fremstått som en militant, etnisk frigjøringsbevegelse som var mer opptatt av egne interesser enn av landets beste.

Flere av oss som bodde i Sør-Etiopia i tiden rundt maktovertakelsen, vet hvor brutalt TPLF sitt folk gikk frem. Selv havnet jeg ved et tilfelle midt i en intens skuddveksling mellom lokalbefolkningen i Gobaze og tilreisende soldater fra Tigray hvor flere mennesker ble drept. TPLF slapp aldri hånden på rattet etter dette.

Avsettelsen av Mengistu med utenlandsk hjelp, ble av TPLF nærmest betraktet som blankofullmakt til å styre etter eget forgodtbefinnende. TPF ledet i 27 år (1991–2018) et brutalt regime som ble påtvunget landets befolkning. I hele denne perioden nøt TPLF en uformell status som USAs og Vestens «darling». De fikk både maktposisjoner og privilegier og ble gitt anledning til å prege det vestlige mediebilde.

Kritisk journalistikk

Var norske misjonærer tause i EPRDF-tiden? Ikke helt. Om Misjonssambandet – som organisasjon – ikke utøvde politisk påvirkning, var den (den gang) NLM-eide Mediehøgskolen Gimlekollen en viktig aktør i opprettelsen av journalistutdanning på masternivå ved Universitet i Addis Abeba. Sammen med et bredt nettverk av toppfagfolk fra prestisjetunge mediehus rundt om i verden, med offentlig norsk støtte, ble en hel generasjon etiopiere utdannet til kritisk journalistikk. Disse studentene er i dag å finne i landets mange mediehus og universiteter.

Utdannelsen ble presset frem med stor motstand fra «TPLF-kadre» i regjeringen og innenfor rammen av restriktiv presselovgiving. Pressefriheten i Etiopia og standarden på journalistikk er, til tross for nylige innstramninger, på et helt annet sted enn tidligere. Flere tidligere norske misjonærer har også vært brukt som fredsmeklere og mellommenn i ulike konfliktsituasjoner. Dette fordi de har godt kjennskap til land, folk og språk.

Hvorfor støtte Abyi?

Norske misjonsorganisasjoner har aldri tatt direkte stilling til politiske konflikter i Etiopia. Det gjør de heller ikke nå. Samtidig har misjonærer – som alle andre – hatt sine tanker om det som til enhver tid skjer i landet. Tidligere misjonærer uttaler seg i mediene som godt informerte privatpersoner, ikke som misjonens offisielle representanter.

Østebøs forsøk på å plassere statsminister Abyi Ahmed i en kristenkonservativ ideologisk bås med teokratiske tilbøyeligheter, en slags etiopisk Donald Trump, er totalt skivebom. Norske «Etiopia-venner» ville heller ikke støttet noe slikt.

At Abyi Ahmed – i motsetning til flere av sine marxistiske forgjengere som ønsket å avskaffe religionen – viser respekt for religionens betydning blant majoriteten av det det etiopiske folk, er en annen sak. Ved flere anledninger spiller han på lag med våre trosfedre («yehaimanot abbatochachen»). Disse består av muslimer så vel som ortodokse, katolske og protestantiske kristne. Avstanden til amerikansk herlighetsteologi (prosperity gospel) kunne ikke vært større.

Østebøs nevner Abyi Ahmeds synergi («medemmer») som mulig årsak til norske Etiopia-venners, deriblant misjonærers, sympati for den etiopiske regjeringens sak. Dette forutsetter i så fall at man faktisk vet hva dette konseptet innebærer. Det rommer respekt for menneskeverdet og alle etiopieres bidrag til nasjonsbygging på tvers av etniske, språklige, kulturelle og religiøse skillelinjer.

«Alle skal med», med samme rettigheter og plikter. Det å være en samlet Etiopisk nasjon vektlegges, ikke på bekostning av etniske og vernakulære uttrykksformer, men som felles identitet og grunnlag for fredelig sameksistens. Alle etiopiere skal kunne bo, arbeide og utøve innflytelse i hele landet, ikke innenfor etniske (eller «rasistisk») definerte regioner.

Ikke blind støtte

Jeg har ikke møtt noen norske «Etiopia-venner» som forholder seg ukritisk til alt hva dagens etiopiske regjering (2018–) foretar seg, heller ikke blant diaspora-etiopiere. Brudd på menneskerettigheter er selvsagt like alvorlig uansett hvem som står bak uretten.

Sympatien for Abyi er ikke uttrykk for blind støtte til hans politiske «prosjekt», men først og fremst en klar avstandtaking til terrororganisasjonen TPLF som han kjemper mot. Østebøs advarsel mot å støtte den etiopiske regjeringen bør besvares med en tilsvarende advarsel mot en «ukritisk og farlig oppslutning om autoritær agenda».

I Florida, der ekteparet Østebø holder til, slikker en tidligere amerikansk president sine sår etter et politisk nederlag. Dette plaget Trumps tilhengere så sterkt at de gikk til angrep på kongressen. TPLF-lederne har trolig samme nederlagsfølelse. Nederlaget plaget TPLF sine ledere så sterkt at de angrep etiopiske militære mål, massakrerte store folkemasser i Maikadra, angrep flyplassen i Asmara, gikk til krig på naboregionene Afar og Amhara. De holder fortsatt krigen gående mot en folkevalgt regjering. At dette er høyst problematisk, behøver man ikke være misjonær for å forstå.

Powered by Labrador CMS