Tvinnereims ord og handlinger henger ikke sammen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Birgitte Lange

Generalsekretær i Redd Barna

Folk lyttet da Anne Beathe Tvinnereim gikk på FNs talerstol i midten av september. For en utviklingsminister fra et tradisjonelt stort bistandsland blir lyttet til, selv om vi er små. I 2016 sammenlignet Barack Obama sine nordiske allierte med «noen som bokser over sin egen vektklasse».

Vi er ingen stormakter målt i størrelse, men blir respektert på verdensarenaen for våre politiske løsninger.

Før statsbudsjettet for 2023 ble lagt frem, løftet Tvinnereim i FN frem de 222 millioner barn og unge i kriseområder som ikke får tilstrekkelig skolegang grunnet kriser og konflikt:

«Utdanning er en grunnleggende menneskerett. Men, for millioner av gutter og jenter er tilgangen til utdanning bare en drøm (…) Vi må gjøre alt vi klarer for at håpet og drømmen til 222 millioner barn i skolealder blir en virkelighet.»

En ordentlig viktig tale som tydelig kommuniserte hvor avgjørende utdanning er for å lykkes med fattigdomsreduksjon i verden.

Les også: – Om du mener alvor med å skape en trygg framtid for barn, ta utdanning på alvor

Drøm og virkelighet

Men så gikk det tre korte uker før regjeringen gjorde drømmen om utdanning enda vanskeligere å oppnå for mange barn. Regjeringen kuttet i utdanningsbistanden nok en gang.

270 millioner kroner av utdanningsposten på bistandsbudsjettet ble kuttet fra ett år til det neste. På to år har regjeringen nesten halvert budsjettposten. Det vil ruinere mange drømmer.

Vi hadde virkelig håpet at ministerens ord i FN ikke bare var ord, men ble fulgt opp med økonomiske prioriteringer. For over én halv million barn betyr regjeringens kutt at skolebenken forblir en drøm.

Tiåringer som ikke kan lese

Vi vet at utdanningssystemer er helt avgjørende for et lands fremtid.

Beregninger fra UNESCO viser at for hver dollar som brukes på utdanning, får man mellom 10 og 15 dollar igjen i økonomisk vekst.

Utdanning har også en avgjørende effekt på barneekteskap. UNICEF estimerer at hvis alle jenter i verden hadde fullført ungdomsskolen, ville barneekteskap ha blitt redusert med 66 prosent.

For barn som bor i konflikt og kriseområder er det også avgjørende både fordi det beskytter barn fra å bli rekruttert som barnesoldater eller utsatt for seksuelle overgrep. Skolegang kan være livreddende, og det gir barn en normalitet og stabilitet i en ellers kanskje kaotisk hverdag.

To år med pandemi har hatt ekstremt negative ringvirkninger for barns utdanning. Dette bekreftes av Verdensbanken, som anslår at syv av ti tiåringer i fattige land ikke kan lese og forstå en enkel tekst, som er én tredjedels økning fra før pandemien.

Global utdanning nedprioriteres

Før invasjonen i Ukraina snakket regjeringen om at utdanning i kriser og konflikter er en viktig prioritering, og barn over hele verden forteller oss at det å kunne fortsette skolegang er det aller viktigste i slike situasjoner.

Vi har de siste årene sett fremgang. Flere og flere land har prioritert utdanning, hvor Norge har vært en viktig drivkraft. Men nå kan fremgangen være i ferd med å snu, og barns øverste ønske om å gå på skole kan falle i grus.

På verdensbasis ser vi at bistanden til utdanning har gått ned, og nasjonale myndigheters finansiering av utdanning har sunket i fattige land. Og på kort tid har Norge halvert utdanningsstøtten.

Tvinnereims lovnader om å prioritere utdanning i kriser og konflikt er veldig bra, for det trengs sårt. Men samtidig er det feilslått av regjeringen å da kutte kraftig på annen støtte til utdanning. Dersom det er statusen som flyktning som avgjør om et barn får tilgang på skolegang eller ikke, er vi på ville veier.

Vi trenger solide systemer for å ruste barn for fremtiden. Det det er nå opp til Stortinget. De kan oppfylle barns drøm om utdanning, i stedet for å gjøre drømmen om til et mareritt.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.