Den springende logikken i Etiopia-debatten

Bjørnar Østby

høyskolelektor i freds- og konfliktstudier ved Oslo Nye Høyskole

Tross to lengre svar fra Atle Sommerfeldt og Hans Aage Gravaas, forblir det uklart hvorfor norske Etiopia-venner ikke tar avstand fra Abiy Ahmed i møte med hans regjerings massive og veldokumenterte brudd på reglene for hva som er tillatt og ikke i krig (humanitærretten). Heller enn å konfrontere Abiys brudd på humanitærretten, velger de ovennevnte å rose hans «visjon», som angivelig «rommer respekt for menneskeverdet» og «etnisk, religiøs og språklig ulikhet innenfor én stat».

Denne visjonen er i dag uløselig knyttet til statlig massemord av sivile tigrayanere. En slik «visjon» er det vanskelig å forsvare, og jeg antar at det er grunnen til at Gravaas og Sommerfeldt til sammen vier to setninger til de uhyrlige statlige overgrepene mot sivile som har preget krigen til nå.

Responsen på kritikk av støtte til Abiy begynner på sin side å bli forutsigbar i den norske Etiopia-debatten; statlige grusomheter mot sivile «nyanseres» ved å dreie samtalen over på Abiys fiender i Tigray People’s Liberation Front (TPLF), mens støtten til Abiy og hans «visjon» forsvares med henvisning til svært fleksible «prinsipper» og påstått begeistring fra «etiopiere flest». Disse «unnskyldningene» er ugyldige, og må nå konfronteres.

Grove brudd på humanitærretten

«Når enn det er mulig, skal sivile bli spart fra vold», forklarte Abiy Ahmeds kontor i starten av hans «lov og orden-operasjon» i Tigray i november 2020, med henvisning til humanitærrettens mest grunnleggende prinsipper om distinksjon mellom stridende og sivile, og proporsjonal maktbruk. Siden den gang har Abiy rådet over drap på tusenvis av sivile tigrayanere – i dødelige droneangrep, i et hundretalls massakrer, og ved å bruke sult som våpen (se mine foregående kommentarer for et titalls henvisninger til tredjepartsdokumentasjon av krigens grusomheter).

«TPLF startet krigen»

I et normalt debattklima burde observasjonen over utløse instinktiv og uforbeholden fordømmelse av Abiy Ahmed. Impulsen fra mange av hans tilhengere er å rykke ut til hans forsvar ved å ty til et forutsigbart standardrepertoar av «nyanseringer».

Den vanligste av disse er at «kritikken av Abiy er lite troverdig om man ikke nevner at TPLF startet krigen» (se for eksempel de tre motsvarene til mine to foregående kommentarer i Vårt Land). Det må Abiy-tilhengere gjerne mene. Men krigens start har ikke noe med saken å gjøre, fordi humanitærretten ikke forholder seg til hvordan krigen startet eller hvem som startet den. De statlige folkemordene i Myanmar, Darfur og Rwanda ble jo alle gjennomført i kontekster hvor væpnede grupper hadde tatt til våpen mot myndighetene, men var selvsagt ikke noe mindre alvorlige av den grunn. Følgelig trenger slettes ikke enhver diskusjon om krigen å starte med hvorvidt den kunne vært unngått om TPLF valgte samarbeid, slik Anders Breidlid påstår; humanitærretten forholder seg ikke til hva som kunne skjedd dersom det som har skjedd ikke skjedde.

Empirisk sett er det dessuten for enkelt å konstatere at «TPLF startet krigen» all den tid et voksende antall tidligere og nåværende medlemmer av Abiys koalisjon hevder at statsministeren hadde besluttet å løse konflikten med TPLF militært lenge før TPLF faktisk angrep.

«Krig mot en folkevalgt regjering»

Den neste typiske «nyanseringen» er å påpeke at «TPLF har gått til krig mot en folkevalgt regjering». For det første er dette «folkevalgt»-narrativet overdrevet; Abiys største utfordrere i et genuint fritt valg – oromopartiene OFC og OLF – boikottet valget sommeren 2021 grunnet trusler mot deres kandidater, stengte partikontorer og fordi Abiy hadde satt deres ledere i fengsel (OFC-lederne ble først løslatt nylig, etter halvannet år i fangenskap). Et valg med liten reell konkurranse har begrenset demokratisk kredibilitet, og Etiopia fortjener langt bedre etter 27 år med TPLFs falske løfter om demokrati. Om så valget foregikk på eksemplarisk vis, er dette selvsagt også irrelevant for humanitærretten. Resultatet er at Abiy er like mye «folkevalgt» som han er skyldig i å massakrere og sulte ut sine egne landsmenn en masse.

«... styrte Etiopia med jernhånd i 27 år»

Den tredje utbredte «nyanseringen» lyder i retning av at «vi må ikke glemme at marxist-leninistiske TPLF styrte Etiopia med jernhånd i 27 år». Det er jeg enig i, men det har fortsatt ikke noe med saken å gjøre. Vi må jo heller ikke glemme det kommunistiske Derg-regimets brutalitet, keiser Haile Selassies dysfunksjonelle autokrati, eller keiser Menelik IIs traumatiserende militærkampanjer mot folkene i sør-Etiopia. Slik kan vi fortsette tilbake til Aksumrikets dager, uten at dette er av noen åpenbar nytte for debatten om de humanitærrettslige forholdene i dag.

En typisk tilleggsinnvending er å påpeke hvor urimelig TPLFs grep om makten var, gitt at «tigrayanerne kun representerer ca. 6% av befolkningen». Man bør her innvende at tigrayanere flest naturligvis kunne se langt etter politisk innflytelse under TPLF. Resultatet er uansett det samme; dette har ikke har noe med den humanitærrettslige saken å gjøre.

Selvmotsigende «prinsipper»

«Nyanseringer» lik dem som her er nevnt, er ugyldige innsigelser i lys av humanitærretten, og gjør ingenting for å redusere alvorlighetsgraden av Abiys forbrytelser. Innvendingen over – om TPLFs minoritetsstyre – er likevel verdt å stoppe opp ved, fordi vi her støter på den første av flere tilsynelatende «prinsipielle» posisjoner som brukes for å kritisere TPLF, men som likevel leder bort fra Abiy, logisk sett.

Hvis det er et prinsipielt problem at medlemmer av en minoritet dominerer politikken, burde en «rettferdig» etiopisk stat av prinsipp ta hensyn til de politiske ambisjonene til Etiopias etniske majoritet – oromoene (ca. 35% av befolkningen). Men de populære oromopartiene støtter dagens multinasjonale føderalisme, ikke Abiys sentraliseringspolitikk, og blir derfor et problem om man skal bygge støtte for Abiys «visjon». Det blir ikke bedre av at historien om Abiy og Oromia også inkluderer fengslinger av politiske opposisjonsledere, massakrer av tradisjonelle oromoledere, og tiltagende misnøye med statsministeren. Da får prinsipper vike.

Prinsippløs «anti-imperialisme»

Det er i det hele tatt betydelige mengder intellektuell akrobatikk som må til for å bli klok på hvilke «prinsipper» som egentlig gjelder i debatten om Abiy og Etiopia. Det kanskje mest paradoksale fenomenet her, er hvordan den pro-statlige #NoMore-kampanjen har overbevist ellers politisk moderate nordmenn om at støtte til Abiy er en form for «anti-imperialistisk» motstand mot «vestlig nykolonialisme.»

Paradokset er at retorikk om kolonialisme og imperiemotstand vanligvis figurerer som kritikk av en sentralisert enhetsstat (som Abiy ønsker seg) i en etiopisk sammenheng. Både oromonasjonalister og venstreradikale omtaler både enhetsvisjonen og den etiopiske stat som imperialistiske produkter av keiser Menelik IIs erobringer på slutten av 1800-tallet. De gjør derfor som prinsipielle anti-imperialister flest, og forsvarer etiopiske folkegruppers rett til selvbestemmelse innenfor en føderasjon. Når dette åpenbart ikke er det politiske resultatet Abiys støttespillere ønsker seg, burde henvisninger til «anti-imperialisme» skrotes først som sist.

Hvite menn vet fortsatt best...

Der hverken «nyanseringene» eller «anti-imperialisme» logisk sett skulle lede til støtte for Abiy og hans visjon, er en siste typisk variant å begrunne støtte til statsministeren ved å vise til at dette er å stille seg bak «etiopiere flest». I sitt forrige svar til meg, forklarer for eksempel Gravaas at «utenlandske aktører bør avstå fra å beskrive Etiopia på måter som etiopiere flest ikke kjenner seg igjen i.»

Det er i seg selv et beundringsverdig prinsipp. Hvorfor Gravaas og Sommerfeldt likevel rykker så hardt ut mot Etiopias multinasjonale føderalisme er det vanskeligere å bli klok på, all den tid «etiopiere flest» tross alt støtter opp om denne. Begge virker nemlig å forveksle berettiget kritikk av TPLFs brutte løfter om regional selvråderett med motstand mot genuin selvråderett. I sitt svar til meg påpeker Gravaas videre at vi som «vestens folk» representerer en «vesentlig maktfaktor vi skal være oss bevisst». Jeg er helt enig. Derfor ville jeg hatt store betenkeligheter med å publisere belærende moralprekener om etiopiernes «rasistiske», «etnisk baserte» statsordning, og hvordan den slags er farlig «i Afrika», slik Gravaas og Sommerfeldt har gjort i Bistandsaktuelt.

Jeg ville også vært særlig forsiktig med å fortelle minoritetsgrupper hva de skal tenke. Her blir Gravaas og Sommerfeldts kritikk av etniske gruppers selvbestemmelsesrett igjen selvmotsigende, ettersom flere av Etiopias minoriteter aktivt støtter opp om denne. Bare siden 2019 har flere sørlige minoritetsgrupper stemt overveldende for løsrivelse fra samlesekkstaten SNNP, og opprettelsen av to nye autonome regioner (98% for Sidama og 96% for staten for sørvestetiopiske folk). Det kan naturligvis tenkes at etiopiere simpelthen burde lytte bedre etter når utenforstående enhetstilhengere taler. Selv tenderer jeg mot å tenke at etiopiske minoriteter vet sitt eget beste.

Den inkonsekvente Abiy-støtten

Jeg ønsker her hverken å støtte ukritisk opp om Etiopias multinasjonale føderalisme, eller argumentere for Etiopias oppløsning som sådan. Selvsagt ikke. Poenget mitt er at «nyanseringene» av statlige overgrep er ugyldige i lys av humanitærretten, at «prinsippene» Abiy-tilhengere viser til logisk sett leder bort fra statsministeren, og at «etiopiere flest» ikke deltar i pro-statlige internettkampanjer, men støtter opp om en annen statsordning enn den Abiy og hans tilhengere ønsker.

I lys av dette er spørsmålet om hvorfor mange nordmenn fortsatt støtter Abiy desto mer påtrengende. Det hjelper lite om denne støtten ikke er blind, slik Gravaas hevder; «gjennomtenkt» støtte innebærer i dag enten 1) fornektelse av grusomme forbrytelser mot tigrayanere; 2) forkastelse av all tredjepartsdokumentasjon (inkludert rapporter fra en lang rekke FN-organisasjoner) av den pro-statlige koalisjonens tallrike forbrytelser; 3) bagatellisering av massemord av tigrayanske sivile fordi «TPLF startet krigen» osv.; eller 4) aksept for at tusenvis av sivile tigrayanere må dø for at Abiys «visjon» skal realiseres.

De av oss som feilaktig anklages for å ha TPLF-sympatier krever på vår side ikke mer enn fordømmelse og avstandtagen fra Abiy, hans regjering og deres fyldige katalog av grusomheter – akkurat slik Abiy-tilhengere med rette har forholdt seg vis-a-vis TPLF, og slik også vi fordømmer sistnevntes forbrytelser. Man kan være glad i Etiopia og etiopiere, og samtidig – ja, nettopp derfor – fordømme og ta avstand fra begge partene som her er nevnt, i protest mot deres avskyelige behandling av etiopiske sivile. Det burde virkelig ikke være så vanskelig.