Finansminister Trygve Slagsvold Vedum la frem et statsbudsjett-forslag hvor målet om at én prosent av BNI skal gå til bistand ikke ble opprettholdt. – Påstanden om at ethvert kutt i bistandsbudsjettet er et svik mot verdens fattige, er like lite konstruktiv som påstanden om at all bistand er bortkastet, skriver Pål Arne Davidsen.
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum la frem et statsbudsjett-forslag hvor målet om at én prosent av BNI skal gå til bistand ikke ble opprettholdt. – Påstanden om at ethvert kutt i bistandsbudsjettet er et svik mot verdens fattige, er like lite konstruktiv som påstanden om at all bistand er bortkastet, skriver Pål Arne Davidsen.

Meninger:

«En fallitterklæring», «katastrofe» og «dypt usolidarisk»

Dette kunne vært fra forsiden av Dagsavisen 24. august 2009 hvor redaksjonen gjorde narr av FrP sitt forslag til kutt i bistandsbudsjett. Det er det ikke. Det er reaksjonene fra organisasjoner og KrF på nåværende regjerings forslag til bistandsbudsjett for 2023.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det måtte en Arbeiderpartiledet regjering til, attpåtil med utviklingsminister og statssekretær (Sp) med bakgrunn fra Norad for at bistandsbudsjettet skulle havne under én prosent av BNI.

Debatten den siste uken etter at forslaget til statsbudsjett ble lagt frem viser to ting:

1. Prosentmålet i bistanden handler ofte mer om å tilfredsstille egen sinnelagsetikk enn hva det betyr for utvikling og faktisk fattigdomsreduksjon.

2. Man har ikke kommet så mye lenger i denne debatten på 13 år.

Bistand er vanskelig

At bistand er vanskelig, skal jeg være den første til å erkjenne. Fra FrP på Stortinget, til politisk ledelse i UD, til Norad og så til privat næringsliv har jeg sett utviklingsdebatten fra mange ulike sider.

Det er mange dyktige ansatte i UD, Norad, i det multilaterale systemet og i norske organisasjoner med ærlige og oppriktige intensjoner om å gjøre verden til et bedre sted.

Dette er ikke en kritikk av disse.

Énprosenten er blitt viktigere enn resultatene

Det er mange kapitalstrømmer som påvirker et lands utvikling, deriblant handelsvilkår, migrasjon, overføring av teknologi og utenlandske direkteinvesteringer.

Amerikanske Center for Global Development (Cgdev) har i en årrekke lansert en årlig rangering av hvordan i hovedsak vestlige land påvirker utvikling i utviklingsland (i mangel av mer treffende kategorisering).

Cgdev har vært en fanebærer for denne samstemtheten. Når samstemtheten hver oktober møter de budsjettpolitiske realitetene i Stortinget, så skylles den imidlertid ut med badevannet. Tilbake står det rene fokuset på én prosent.

Som NUPI-forskerne Leira, Borchgrevink og Græger med flere beskrev i 2007: «For selvbildet til Norge, er det viktigere at praksisen fortsetter enn at den gir resultater».

Sikkerhet, teknologi og investeringer er alle kategorier på Cgdev-indeksen som mangler sterke lobbygrupper i Norge. Handel er også en slik kategori. Det faktum at Norge på indeksen for 2021 er på 32. plass på kriteriet «handel med utviklingsland», mellom Russland og Sør-Afrika fortjener langt mer oppmerksomhet og kritikk enn hva det har fått.

Turisme mangler

Ett av de områdene som Cgdev ikke berører i sin rangering, er turisme. FNs Turismeorganisasjon, UNWTO, anslo i fjor at koronapandemien kunne medføre et tap tilsvarende 44 trillioner kroner i den globale turismenæringen, hvor en betydelig andel av dette vil komme i utviklingsland.

Sør Afrika, Rwanda og Kambodsja trekkes frem som særlig hardt rammet som følge av at utenlandske turister har uteblitt. De som rammes er gateselgeren i Long Street i Cape Town som selger vuvuzelaer, jenta fra barnehjemmet i Kigali som lager gorillaer av halmstrå og familien i Siem Riep som frakter norske turister ut i Mekongdeltaet. Jeg kjenner de og har vært der.

Nei, det er ikke alltid at inntektene fra turisme tilfaller de fattigste, kvinner, etniske minoriteter og personer med funksjonsnedsettelse. All turisme er heller ikke bærekraftig.

Det er ingen virkemidler som isolert sett løser alt.

Hva skal Norge bidra med?

Det finnes ikke en «quick fix» for utvikling, og det vil alltid være enorme behov for «utvikling» der ute.

Spørsmålet bør være: Hvilken unik kunnskap, kompetanse og erfaring er det nettopp Norge og/eller norske aktører har som gjør at vi skal inn å løse nettopp «denne» problemstillingen i fjerne himmelstrøk gjennom bistandsbudsjettet?

Det hele blir desto mer interessant når vi ser på klima som den siste kategorien på Cgdev sitt barometer. Her havner Norge på 17. plass mellom Irland og Sveits.

Ikke akkurat en bistandsforkjemper.

Norge får trekk for utslipp fra olje- og gass som negativt påvirker miljøet, men får pluss for blant annet støtte til internasjonale konvensjoner.

Svik mot verdens fattige?

Flyreiser fra Norge til Sør Afrika, Rwanda og Kambodsja har et klimaavtrykk. Skulle Kari og Ola heller tatt ferien sin i Bergen eller Løkken, og turister over hele den vestlige verden ha tenkt på samme måte, så ville utviklingslandene som er sårt avhengige av turisme og familien i Kambodsja blitt de skadelidende.

Hvem er deres talspersoner i den norske debatten?

En venn sentralt plassert i utviklingsbransjen sa en gang til meg: «Jeg tør ikke å si meg enig med deg, da vil jeg bare bli assosiert med FrP, og det vil skade min karriere.»

Påstanden om at ethvert kutt i bistandsbudsjettet er et svik mot verdens fattige, er like lite konstruktiv som påstanden om at all bistand er bortkastet. Sannheten er et sted midt imellom.

Til det jeg skrev i starten om Dagsavisen 24. august 2009: Bildene vi tegner av utviklingslandene har vidtrekkende konsekvenser. «Her skal FrP kutte» var den egentlige tittelen, akkompagnert av en liten jente i skitne klær med fluer hengende over hodet i et afrikansk land. Ville du investert eller tatt ferien din i et slikt land?

Powered by Labrador CMS