– Hvis man mener at «énprosenten» ligger fast, som statsministeren sa, og de nye midlene uansett skal tas fra oljefondet, hvorfor ikke bare bevilge pengene allerede nå? Det skriver generalsekretær i FN-sambandet Catharina Bu. Foto: Knut Neerland / Magent AS
– Hvis man mener at «énprosenten» ligger fast, som statsministeren sa, og de nye midlene uansett skal tas fra oljefondet, hvorfor ikke bare bevilge pengene allerede nå? Det skriver generalsekretær i FN-sambandet Catharina Bu. Foto: Knut Neerland / Magent AS

Meninger:

Nok av ubesvarte spørsmål om bistandsbudsjettet

Alle som bryr seg om Norges omdømme og internasjonale engasjement, har holdt pusten. Da forhandlingene om statsbudsjett landet forrige uke, kunne de endelig puste lettet ut. Eller?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det ble oppstandelse blant bistandsorganisasjoner og opposisjonen da regjeringen i oktober la fram forslaget sitt til neste års bistandsbudsjett.

Norge nådde ikke sitt tverrpolitiske mål om å gi én prosent av landets inntekter, det vil si én krone av hver hundrelapp vi tjener, i bistand.

Fasiten havnet på bare 0,75 prosent av inntektene våre. Det i et år hvor rekordmange mennesker sulter som følge av koronapandemien, klimaendringene og krigen i Ukraina, og selv om Norge AS håver inn penger som følge av høye gasspriser internasjonalt.

Norges overskudd i år ligger an til å bli 1500 milliarder kroner og opp mot 1900 milliarder i 2023. Dette tilsvarer omtrent 40 bistandsbudsjetter.

Full forvirring

Da statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum sammen med forhandlingspartner Audun Lysbakken møtte pressen i forrige uke, var de tre tilsynelatende stolte over å si at de i løpet av våren 2023 skal sikre en bistandspakke til Ukraina og fattige land som sliter med høye matvare- og energipriser som følge av krigen.

«Et betydelig rammeverk for flerårig støtte», kalte Støre det, og pekte på at Norge kan gjøre noe ekstraordinært i en tid hvor vi har hatt ekstraordinære inntekter. Han snakket først og fremst om Ukraina, mens Lysbakken på sin side var tydelig på at midlene også skal brukes i andre deler av verden.

Men akkurat hva og hvordan dette rammeverket skal se ut, hvor mye midler som skal brukes og hvorfor det kreves et bredt forlik i Stortinget, var ikke like lett å få tak på.

Hvis man mener at «énprosenten» ligger fast, som statsministeren sa under pressekonferansen, og de nye midlene uansett skal tas fra oljefondet, hvorfor ikke bare bevilge pengene allerede nå?

Som samfunnsøkonomisk analyse og andre økonomer har påpekt, vil det ikke påvirke inflasjonen i Norge at vi bruker mer penger i utlandet. Budsjettet er dessuten langt innenfor handlingsregelen allerede.

Enorme behov

Å vente på forliket har en direkte konsekvens. Det er ikke bare i Ukraina man går en tøff vinter i møte, også i Afghanistan er kulda på vei.

19,9 millioner afghanere, omtrent halvparten av befolkningen, ventes å være i akutt matusikkerhet mellom november 2022 og mars 2023, ifølge Verdens matvareprogram.

Globalt har antallet mennesker som lever i akutt matusikkerhet, steget fra 135 til 345 millioner bare siden 2019. Totalt står 49 millioner mennesker i 49 land på randen av hungersnød − en katastrofe der ekstrem matmangel fører til alvorlig underernæring og sultedød i befolkningen.

Verdens matvareprogram, FNs høykommissær for flyktninger, FNs barnefond og andre FN-organisasjoner er til stede i alle disse landene og gjør sitt aller ytterste for å dekke befolkningenes umiddelbare behov, samtidig som de jobber med landenes myndigheter for å sikre en mer langsiktig utvikling, for eksempel gjennom tilgang til vaksiner og utdanning. Men de mangler penger. Mye penger.

FN ber om rundt 500 milliarder kroner for 2023. Dette er en økning på 25 prosent fra det de ba om før 2022.

Likevel er det bare Verdens matvareprogram som får økt støtte fra Ap/Sp-regjeringen neste år, og summen de får, blir nærmest en fornærmelse når man vet hvor ufattelig store behovene er.

Ny mulighet

Hva vil skje hvis stortingsflertallet ikke får med seg de andre partiene på Stortinget? Hvilke implikasjoner vil et slikt grep ha for fremtidige bistandsbudsjetter og forhandlinger? Og har man nå senket terskelen til 0,75 prosent av bruttonasjonalinntekt, og så skal resten bevilges av Stortinget? Eller vil det heller åpne opp for å øke utover én prosent og utover handlingsregelen?

Mange spørsmål står ubesvarte. Legger man godviljen til, skal forhandlingspartene, og spesielt SV, likevel ha honnør for å bryte opp noen fastgrodde prinsipper for norsk finanspolitikk. At internasjonal solidaritet settes høyest på den politiske agendaen gjennom budsjettforhandlinger, er også godt nytt. Nå må Stortinget levere. Det trengs i en verden i krise.

Powered by Labrador CMS